Min nye sjanger bloggføljetong er delvis avsluttet. Men egentlig ikke. Det er jo dette med nettet: Det er aldri over. Det tar aldri slutt. Journalistikken er ikke research, så produktet – men ideen og så researchen som produktet. Der kildene er en del av prosessen og utviklingen. Man legger ut det en har, og spør de andre, vennene på facebook, lesere – ja cyber offentligheten om: Har jeg rett? Nettet er et koldtbord med muligheter for direkte kontakt med kokken, og muligheter for å kunne be ham lage noe annet hvis maten ikke smaker. Maten kommer ikke på døren her i gården.
Sånn sett er det gøy å leke på nettet. Å gjøre noen krumspring som gatekeeper redaktører trolig hadde sagt nei til. Det finnes ingen gatekeeper utenom en selv. Og som min egen gatekeeper vil jeg si at så lenge en sak er et samfunnsproblem, så lenge er den en føljetong. Bloggen kan på et vis være en ny type gravejournalistikk. I mitt tilfelle er metoden observasjon og erfaring. Den er avslørende fordi det dukker opp problemstillinger som ellers ikke finner sin vei ut i media. Det kan tas i bruk former og sjangere som ikke passer inn i profilene til tradisjonelle mediehus.
Fastlegesaken er en stor landsdekkende sak. Den angår samtlige mennesker i dette land. Problemstillingen jeg har illustrert gjennom egne erfaringer angår først og fremst de pasientene som ikke har funnet sin drømmelege. Og mange har jo det. Det interessante spørsmålet er hvor vanskelig det er for journalister å kunne fordype seg i temaer og områder som nettopp angår mange mennesker. De kreftene som har særlig økonomisk glede av fastlegesystemet er legene selv. Staten har i tillegg større kontroll med den enkelte pasient. Det nytter ikke løpe mellom leger å hente ut piller uten at det registreres. Noen ser deg. Men noen ser deg ikke godt nok. I hvert fall ikke som pasient. Kanskje heller ikke som leser.
