Bloggerens etikk

Skal en blogger ha et ansvar som følger av egen blogg? Tradisjonelle medier har mye å lære av nye medier, men nye medier har jaggu et og annet triks å plukke opp fra tradisjonelle medier også Jeg fikk et interessant svar vedrørende min blogg om hva nye medier har å lære av tradisjonelle medier fra bloggeren Gen Terrorist. Han er blant annet opptatt av hvordan bloggeren hjelper frem ytringsfriheten. Hvordan mediehusene sitter i sine glassbur og mer eller mindre fremstår som filtre når det gjelder meninger og ytringer. Mediehusene sensurerer. De siler. De filtrerer informasjon. Jeg legger ved et innspill av Gen Terrorist.

 ”Spør du meg, er ytringsfriheten til en viss grad truet av alle disse redaksjonene, da jeg gang på gang har erfart at de forsøker å nøytralisere alle innlegg ved å sensurere gode argumenter mot etablerte dogmer. Det går muligens ut på at journalistikk som en bransje ikke lenger er så opptatt av å være folkets vakthund, men i stedet fungerer som en slags diplomat mellom folket og styresmaktene. All form for kontrovers er da en uting som må unngås til enhver pris.” (svaret i sin helhet finnes under gårsdagens blogg) 

 

Fra monologer til ufiltrerte dialoger

 Det er en gammel og monopolisert debatt: De gamle mediene stenger for ytringsfriheten, men de nye tar skrittet fra Platon og over til den sokratiske dialogen. Som også VG Netts Espen Egil Hansen skriver på VG meta:  fremtidens medier snakker med, ikke til leserne. I min purunge bloggekarriere er det også det som er min aha-opplevelse. Hva er vitsen med nettet om en ikke kan iverksette dialoger? Hva er poenget om respons uteblir? Eller enda verre at en ikke ønsker respons? Dette er sikkert velkjente toner fra en gammel debatt innen nye og gamle medier, grønne trær og døde trær. Men etter å ha lest det  innlegget til Gen Terrorist slo det meg hvor ufiltret debattene kan bli på blogger. De er som Gen Terrorist ønsker ufiltret og uredigerte. Appell om reaksjoner krever sterk lut.

 

Kunsten å finne det kåte tema

 Det første en blogger kan gjøre er å velge tema. En ufiltret blogger er for eksempel denne skrevet av Gunnar Tjomlid. Han er også en tydelig tilhenger av det ufiltrede og det politisk ukorrekte. Kan hende det er derfor hans tema om pedofili og hans nyanserte syn på dette har ført til rekordmange treff. Det interessante er likevel hvordan hans tematiske spydspiss om de pedofiles rettigheter og deres menneskeverd, fører med seg syn som går på bekostning av de svakeste. Debatten preges også av pedofile stemmer som tydeligvis ser på seg selv som de misforståtte og undertrykte. En debatt jeg ikke ønsker å ta her. Men ved å åpne den usensurerte esken til et slikt tema kommer det krypende frem et mylder av insekter en ikke visste fantes. Hello, Star Wars special edition!

 

Ansvarlig redaktør – i bloggerhuset

 Vi er ikke lenger i et mediehus, men i et bloggerhus. Tankene mine går til de mest sårbare av de sårbare, utslåtte mennesker som leser noen av synspunktene, men kanskje så langt nede at de ikke makter å slå fra seg. Mennesker som ikke trenger et mediehus til å sensurere seg, men som gjør det selv. For om noen kan være latente pedofile, kan andre være latente mordere. Mitt store spørsmål er smitteeffekten av diskuterte dilemmaer. Om et helt diskusjonsforum deler erfaringer ved pedofili, hvilke følger har det? Om ofrene fra en katastrofe som Baneheia skulle ønske å slå tilbake i retten, vil de vinne? For hvem saksøker de?

 

Fanatisk ytringsfrihet

 Bloggeren som tillater debatten i ytringsfrihetens navn. Og hvis noen skulle ønske et rettslig skritt, hvem orker vel det? Hvem har råd til det?

Jeg bruker Gunnar Tjomlids debatt som et eksempel på dører som kan åpne for uante følger av debatter, følger som det kan bli vanskelig å stille noen til ansvar for.  Ja, jeg er for ytringsfrihet og åpne debatter. Men jeg er ikke for fanatisk ytringsfrihet. Ytringsfrihet under ansvar. Spørsmålet er – hvem sitt ansvar da? 

Hva bloggere kan lære av tradisjonelle medier

Hvorfor ser bloggere og forkjempere for regnskogen på de tradisjonelle mediene som sine største fiender. Jada, Jeff Jarvis setter i boken ”What would Google do” opp to ulike økonomier i det han kaller ”link economy” opp mot ”content economy”. Når ”nye medier”-folket diskuterer ”gamle medier”-folket  dreier det seg ofte om front mot front.

Men trenger det egentlig være slik? Er det nå egentlig slik at vi går fra noe verre til noe bedre, eller går vi rett og slett bare videre? Da Gutenberg trådte inn på banen ca. år 1430 forsvant ikke bøker, de ble bare bedre og flere. I tillegg forsvant heller ikke mange håndskrevne verk. Noe håndskriftssamlingen til Nasjonalbiblioteket er et levende bevis på. De kan nå studeres med plasthansker.

Likevel er spørsmål om ”nye medier”-folket like så på defensive som de spørsmålene ”gammel medie”-folket tar opp. Det finnes bloggere som snakker om tradisjonelle medier som spør når døde trær ble en forutsetning for kvalitetsjournalistikk.

Men det er jo ikke de døde trærne som velger kilder, analyserer materiale, vandrer fra dør til dør for å sjekke opplysninger, tar telefoner, observerer gatelangs. Vi snakker om metoder. Journalistiske metoder. Det er her sammenblandingen forgår.  I filmen State of play  Russel Crowes, en ”døde trær journalist”, Della Frye, en tilsynelatende lettvekter av en online journalist, og dermed en ”grønne trærs journalist”. Det interessante i skildringen av online journalisten Della Frye, og som jeg ikke har sett noen anmeldere i papiravisene bemerke, er at hun får fri tilgang til tradisjonell gravende metode og ikke minst den tiden det krever. Hun kan gjerne finne ut noe på nettet, men hun får det ikke bekreftet før hun vandrer på apostlenes hester, og får bange anelser bekreftet/avkreftet.

Jeg har aldri sett online-journalister bruke så mye tid på en sak som i denne filmen. Nå skal det sies at det må mye av Crowes aggresjon til for å få redaktøren med på et ekstra døgn, men et døgn av de ”grønne trærs journalister”? Aldri hørt om det før!!!

Hva har så de tradisjonelle medier som online journalistikken kan inspireres av? Det er jo faktisk en mulighet for at ”de døde trærs journalistikk” bruker en og annen metode som har noe å lære bort. Det er for eksempel mye å hente i å forholde seg til mennesker. Bare det å snakke med mennesker, bruke tid til å bygge opp tillit, tråkke opp nye stier, banke på dører, sjekke ut dokumenter, få dokumenter av mennesker som ved å treffe journalister får tillit til dem.

Kan hende det skjer over nettet også? Jeg har ikke testet det ut. Kanskje den virtuelle tilliten finnes. Eller er i ferd med å bygge seg opp. Kanskje den finnes i stigende grad fordi det er borgerne som får ut informasjonen. Vampus viser i sin blogg til et nettsted på YouTube med både intensivt gravejournalistkurs for bloggere. Her kan en etter noen minutters videoer sette i gang med tradisjonell journalistikk og det er bare å grave i vei.

Likevel plager det meg at en i diskusjonen ofte hopper bukk over det essensielle med tradisjonell journalistikk. Det er ”redaksjonen” som konsept. Journalistikken er ofte et resultat av en lang redaksjonell prosess. Denne redaksjonelle prosessen består av diskusjoner, drodling, idéutveksling, evalueringer, etisk gjennomgang (vel og merke om vi snakker om sunne redaksjoner). Redaksjonen overvåker så godt den kan produksjonen. Det er i redaksjonen mer eller mindre garvete journalister, med mer eller mindre skadefryd, kan eksaminere ferskinger om de har husket å spørre om..... Å nei? Ikke det nei??? Men har du ikke tatt kontakt med? Skjønner, skjønner. Det var bare et spørsmål. Slik foregår det en redaksjonell kvalitetssikring som den enkelte borger ikke deltar i. Altså en etisk kvalitetsstempling som det enkelte mediehus står for. Tro det elle ei. 

Men det kan hende jeg våkner en dag med at alle slike bekymringer gjort til skamme. Kanskje jeg trekker gardiner til side og må innrømme at nå går hver borger og dermed hver borgerjournalist med en egen Vær Varsom plakat rundt halsen. Kanskje vil vi komme til å se at etikken blir bedre i de grønne trærs fremtid - fordi folk ikke har journalister å skylde på lenger, men må bære ansvaret for mulige overtramp selv.