Hva bloggere kan lære av tradisjonelle medier

Hvorfor ser bloggere og forkjempere for regnskogen på de tradisjonelle mediene som sine største fiender. Jada, Jeff Jarvis setter i boken ”What would Google do” opp to ulike økonomier i det han kaller ”link economy” opp mot ”content economy”. Når ”nye medier”-folket diskuterer ”gamle medier”-folket  dreier det seg ofte om front mot front.

Men trenger det egentlig være slik? Er det nå egentlig slik at vi går fra noe verre til noe bedre, eller går vi rett og slett bare videre? Da Gutenberg trådte inn på banen ca. år 1430 forsvant ikke bøker, de ble bare bedre og flere. I tillegg forsvant heller ikke mange håndskrevne verk. Noe håndskriftssamlingen til Nasjonalbiblioteket er et levende bevis på. De kan nå studeres med plasthansker.

Likevel er spørsmål om ”nye medier”-folket like så på defensive som de spørsmålene ”gammel medie”-folket tar opp. Det finnes bloggere som snakker om tradisjonelle medier som spør når døde trær ble en forutsetning for kvalitetsjournalistikk.

Men det er jo ikke de døde trærne som velger kilder, analyserer materiale, vandrer fra dør til dør for å sjekke opplysninger, tar telefoner, observerer gatelangs. Vi snakker om metoder. Journalistiske metoder. Det er her sammenblandingen forgår.  I filmen State of play  Russel Crowes, en ”døde trær journalist”, Della Frye, en tilsynelatende lettvekter av en online journalist, og dermed en ”grønne trærs journalist”. Det interessante i skildringen av online journalisten Della Frye, og som jeg ikke har sett noen anmeldere i papiravisene bemerke, er at hun får fri tilgang til tradisjonell gravende metode og ikke minst den tiden det krever. Hun kan gjerne finne ut noe på nettet, men hun får det ikke bekreftet før hun vandrer på apostlenes hester, og får bange anelser bekreftet/avkreftet.

Jeg har aldri sett online-journalister bruke så mye tid på en sak som i denne filmen. Nå skal det sies at det må mye av Crowes aggresjon til for å få redaktøren med på et ekstra døgn, men et døgn av de ”grønne trærs journalister”? Aldri hørt om det før!!!

Hva har så de tradisjonelle medier som online journalistikken kan inspireres av? Det er jo faktisk en mulighet for at ”de døde trærs journalistikk” bruker en og annen metode som har noe å lære bort. Det er for eksempel mye å hente i å forholde seg til mennesker. Bare det å snakke med mennesker, bruke tid til å bygge opp tillit, tråkke opp nye stier, banke på dører, sjekke ut dokumenter, få dokumenter av mennesker som ved å treffe journalister får tillit til dem.

Kan hende det skjer over nettet også? Jeg har ikke testet det ut. Kanskje den virtuelle tilliten finnes. Eller er i ferd med å bygge seg opp. Kanskje den finnes i stigende grad fordi det er borgerne som får ut informasjonen. Vampus viser i sin blogg til et nettsted på YouTube med både intensivt gravejournalistkurs for bloggere. Her kan en etter noen minutters videoer sette i gang med tradisjonell journalistikk og det er bare å grave i vei.

Likevel plager det meg at en i diskusjonen ofte hopper bukk over det essensielle med tradisjonell journalistikk. Det er ”redaksjonen” som konsept. Journalistikken er ofte et resultat av en lang redaksjonell prosess. Denne redaksjonelle prosessen består av diskusjoner, drodling, idéutveksling, evalueringer, etisk gjennomgang (vel og merke om vi snakker om sunne redaksjoner). Redaksjonen overvåker så godt den kan produksjonen. Det er i redaksjonen mer eller mindre garvete journalister, med mer eller mindre skadefryd, kan eksaminere ferskinger om de har husket å spørre om..... Å nei? Ikke det nei??? Men har du ikke tatt kontakt med? Skjønner, skjønner. Det var bare et spørsmål. Slik foregår det en redaksjonell kvalitetssikring som den enkelte borger ikke deltar i. Altså en etisk kvalitetsstempling som det enkelte mediehus står for. Tro det elle ei. 

Men det kan hende jeg våkner en dag med at alle slike bekymringer gjort til skamme. Kanskje jeg trekker gardiner til side og må innrømme at nå går hver borger og dermed hver borgerjournalist med en egen Vær Varsom plakat rundt halsen. Kanskje vil vi komme til å se at etikken blir bedre i de grønne trærs fremtid - fordi folk ikke har journalister å skylde på lenger, men må bære ansvaret for mulige overtramp selv. 

Halshugget babyen, spiste den og ...

Mine bloggelige erfaringer er ikke så mange, men en ting er sikkert: Nettet har mye til felles med IKEA. Har du tenkt på det? IKEA fremstiller sine billige, sammenskrudde varer som lekre designvarer i sine kataloger. Hvor ofte har jeg ikke sittet og drømt om at de ferdige utstillingene i katalogene bare kunne overføres til mine egne kvadratmeter?

Men i likhet med nettet må alt gjøres for egen hånd på IKEA. Bare det å få parkert bilen er jo et ork. Vel inne på IKEA er møblene plassert i så attraktive utstillinger at man meter for meter blir sugd inn i IKEA-labyrinten. Jo lenger innover man går, jo vanskeligere er det å komme ut.

Det viktigste for å forføre folk inn i labyrinten er å ha gode trekkplastre. På IKEA er det katalogene og utstillingene (ikke parkering). På IKEA  er dette særlig viktig fordi ulempene handler om det kunden må gjøre for å få med seg varen hjem etter forførelsen.

Slik er det også i stor grad på nettet. Det er brukeren som må klikke seg inn. Og det er der jobben må gjøres. Ergo, det gjelde å legge ut noe saftig agn. I likhet med IKEAS katalog. Vi snakker om agn som halshugde babyer, mødre som spiser sine barn, om sex i en hanglider ... Obs, det siste var mitt eget påfunn... men bare vent, det kommer nok.

Og spørsmålet er om ”IKEA” utstillingene trenger å bli mer og mer groteske. Mer og mer enkle og agnaktige?

Der det kunne hengt en mark, eller en flue, henger det i stedet en halshugget baby – som blir spist av mor. Det er et klikkagn. Noe alle ”bare må se på hva er”. Som om nettet er et ypperlig vindu for et freakshow.  Et slags Carnivale. Men i dette, og mange andre tilfeller, skal  misfosteret illustreres med et så uskyldig offer som et lite menneske uten stemme. Et menneske med en umenneskelig skjebne. Og ikke minst, en som trenger samfunnets beskyttelse. Ikke uthengning.

Heldigvis falt saken raskt på sidene. For i går var det rett og slett vondt å åpne ABC nyhetssiden. Jeg forsøkte å ikke se på toppen av siden.

Som om jeg måtte senke blikket i skam. Det var det riktige ordet: Skam.

 

Byens lyder

En het sommerdag vandrer jeg med skriveblokken under armen. Jeg leter etter sted å hvile. Et sted å skrive. Et sted under løvtrærne. Et sted i skygge. Der det finnes god kaffe og en vennlig stemme.

Der de saktmodige lyder bor.

Så enkelt er det ikke.

På hver eneste kafé jeg finner er det plassert ut små høytalere i hjørnene. Vonde å se, lette å høre. Gjemt i hjørner på en slik måte at en ikke kan unngå industrielt og lydmessig tankegods. Lyder siver ut som atmosfærisk sniffedunst. Selv i tomme kafeer ligger lydverdens sniffestank som dunkende tømmermenn mot hjernehinnen. Det er umulig å få fred.

På hete dager har jeg syklet fra sted til sted med skriveblokken. Selv tomme steder har vært fulle av lyd. Ofte står de ansatte bak disken og nynner til musikkindustriens marsjeringstakt: dunk, dunk, dunk.

Så jeg setter meg i parken. På gresset. Med ryggen mot et tre. Inntil tankene får besøk av dunk fra medbrakte flytende atmosfærisk føde. MP 3 spillere og høytalere.

Vanligvis tenker jeg ikke så mye over lydene. Jeg tenker over fravær av lyder. Jeg får angst av fravær av lyder. De skal være der. De hører med i bildet.

Men så fikk jeg allergi. Allergi mot de andre lydene. De som kjemper mot de saktmodige lydene. Digitale lyder som vil drepe de autentiske. Digitale og usynlige massemordere.

Det foregår en lydkamp i byen. Mellom de saktmodige, autentiske lyder, og de lydene som vil drepe dem. De krigerske lydene har inntatt alle steder. De tråkker i marsj på kafeene, barene og restaurantene. Noens musikksmak, gjerne house og hip hop, dominerer gatene og kveldene. De gamle lydene lukker vinduene i varmen. De sitter og svetter i sin egen saktmodighet. Uten å bli hørt. Det er ikke in å nevne de saktmodige lydene. De er gått ut på dato. De har ikke noe volum, og de skjelver i stemmen. Selv om de er mer ekte enn musikkbransjen og andres industriers oppkunstruerte lydforurensning. Deres kamp er en nærtagen kamp. En kamp som spilles med sårete følelser. De trekker seg tilbake. De er skjelven i stemmen i sin alderdomssvakhet.

Det er en usynlig kamp. En ubevisst kamp. Men den er der. Ikke utenfor hodene til folk, men inni. Det er digitaliseringens bismak og bivirkning, men uten at vi tenker over det.

Har du noen gang forsøkt å lukke øynene å bare lytte til byen? Har du noen gang forsøkt å se byen gjennom lyder? Har du hørt et blad falle i Dronningparken? En dråpe som treffer dammen under kastanjetrærne? Et barn som ler? 

Det er byens lyder. Usynlige, men hørbare.

Da dør de ikke. Byens lyder. 

To tomme hender, og ekstra dype lommer

I en replikk på Anders Hegers kommentar i Dagsavisen om Rimi-Hagens trussel om å flytte til utlandet, kaller Astrid Meland dette sommerens kjedeligste debatt. Men Heger har trukket inn toppen av et debatt-isfjell på sin kommentar som teller i helhet 56 svar. Ikke verst reaksjon på en kommentar i sommerens kjedeligste debatt!
Det interessante er likevel ikke at Rimi-Hagen, og eventuelt hans familie ønsker å rømme fra Skatte-Draculas hjemland, Norge, men at et viktig tankekors i debatten senkes under øyehøyde.
I svarene til Hegers kommentar er det tydelig at prinsipper står mot prinsipper. Mange av innspillene handler om at Norge suger norsk blod til statskassen. Folk klager over skatten. Andre kaller Hegers ironisering over Hagen tvert for misunnelse, for liten evne til å unne to tommer never gleden av å fylle, ikke bare nevene, men vogntog og etter hvert pengebingen, med rikdom. Samtidig klarer jeg ikke fri meg fra tanken på Rimi-Hagen som økonomisk flyktning. Visst har mannen vært flink. Selv om han i følge  Store norske leksikon fikk god hjelp av pappa.
Alle som jobber seg vei opp, og har fulgt rådet til gresshoppen Disneys julefilm som sprakende synger ”When you wish upon a star”, fortjener respekt i mine øyne. Så langt ingen misunnelse å spore her i gården. Men blant de 56 svarene på Hegers kommentar kan en merke seg noe av schizofrenien i debatter om folk som startet med ”to tomme hender”. På den ene side finnes en nesegrus beundring, på den annen side ”skal to tomme hender” kun fungere på bestemte norske betingelser. Her står folk i kø i Asia og hele Afrika og tilbyr sine to tomme hender. Mange vil gjerne ha muligheten til å begynne på bar bakke. Slik norske utvandrere drømte om og realiserte seg på 1800-tallet. Men det er ikke slike gutter og jenter en vil ha. Det er ikke det stålet i ben og armer enn ønsker. Det er ikke de som står på Rygge flyplass og kaster identiteten sin i do en vil ha.
Nå vet riktignok ikke jeg om Hagen akter å kaste sitt norske pass på flyplassens toalett i det han lander i Sveits, men det skulle ikke forundre meg. Jeg ser ham for meg der han sier til sveitsiske tollere og politi at han har glemt sin identitet, og at det henger sammen med midlertidig hukommelsestap.
Bloggeren Meland oppfordrer til varsomhet når det gjelder å kritisere den kanskje kommende økonomiske flyktningen. Surmaget kritikk mot Hagen kan drive folkets sympati i mannens retning, mener hun.
Uansett ønsker på Hagens vegne, kan det bli vanskelig å holde mannen fast i det som i hans øyne må være et U-land for milliardærer. Sånn sett har Hagen ambisjonene til felles med afrikanske og asiatiske flyktningers. Hagen tenker på sin familie. Etter hans forhold er Norge et land han rett og slett ikke har råd til å bli boende i hele livet. Her vil han bare bli fattigere og fattigere. Det samme tenker asiatiske og afrikanske flyktninger om sine respektive opphavsland. Faktisk er kanskje Norge i Hagens øyne, et større U-land, enn de landene mange andre økonomiske flyktninger rømmer fra. Uansett forfulgt eller ikke, de har også hørt om Disneys gresshoppe synge om ”wish upon a star”, og de har også to tomme hender (dog svært sjelden like digre som Hagen sine, og dermed mindre lommer), de tenker også på familien. Likevel finnes det lite status i å komme fra et U-land og ”dream a dream”. Det er nettopp derfor mange kaster sin tidligere identitet i et flyplassdass.
Mange nordmenn tenker nærmest ubevisst på konseptet Norge som et OBOS eller USBL borettslag. Alle må betale sin skjerv, sin medlemsavgift. Ingen får flytte gratis inn i et borettslag. Yte først, så nyte. (Dette skal uttales på gråtkvalt molde-dialekt!). Det ligger under, helt fra skolesangen med teksten ”stål i ben og armer”, at dette er et dugnadsland. Vi bygger dette landet sammen. Vi deler godene sammen. En del av politikken handler om å sørge for at hver familie skal ha hytte på fjellet, en hovedbolig, terrasse og hage, og ikke minst en bil.
De økonomiske flyktningene må først betale medlemskontingenten, deretter vente på vurdering om egnethet til å delta i dugnaden. Her skal ingen gratispassasjerer slippe til.
Uansett, det er tydeligvis bare en viss type økonomiske flyktninger som er populære. Ikke den økonomiske flyktningen i seg selv. Det finnes åpenbare forskjeller på to tomme hender og to tomme hender. Først og fremst at noen hender er større enn andres og rommer mer For her på haugen, er det typisk norsk å reagere når noen forsøker å stikke av fra dugnaden i borettslaget. Uansett hva slags hudfarge vedkommende har. For det er er ikke det det går på i Norge. Det handler om å ha rett innstilling, og aldri glemme at en ikke kommer alene til makten. I hvert fall ikke når en driver en kjede som skal fore dugnadsarbeidere.

Kraften til å kritisere

I et oppslag på Journalisten.no viser kan en lese om hvoer misfornøyd blogger Ida Wulff ble med et intervju som Dagbladet gjorde med henne. Hun liker det ikke. Slettes ikke. Hun påpeker journalistiske feil, hvordan journalisten ikke forholder seg til en muntlig avtale og noterer ting som Ida Wulf har sagt er off record. Altså urent spill.
Redaktør i Dagbladet Fredag Sigrid Hvidsten sier hun setter pris på tilbakemeldingen, men peker at bloggere som Ida Wulf ikke forstår at journalister har redigerende makt og fritt kan velge hvilken vinkel de ønsker. Redaktøren reagerer også på at bloggere på den ene siden søker offentligheten, men ikke forstår følgene av det.
Selv synes jeg dette også er merkelig. At bloggere for eksempel skal begynne å håndplukke tidspunkt for intervjuer. Er ikke det å innta en viss dose kongelig arroganse ”jeg svarer kun når det passer meg”? Særlig når en entrer en bloggesfære der alt tilsynelatende handler om tilstedeværelse.
Wulf tråkker i mindre originale fotspor når hun setter opp gode råd i forhold til journalister og deres spørsmål. Det finnes en og annen blogger som har gjort det samme. Hun har selvsagt et poeng.
Journalister, særlig de i mediehus med stor distribusjonsmakt, har et overtak på de individuelle, og ofte lite medietrenede, bloggerne. Samtidig er det ikke til å stikke under en stol at det blir stadig vanskeligere å skille mellom innhold og reklame i bloggesfæren. Bloggene er ikke bare reklame for produkter, men for bloggeren selv, kanskje for klær og ting hun eller han går med - det er en markedsføringskanal. Og denne markedsføringskanalen må påregne å kunne havne i medienes søkelys. Det er noe enhver blogger må ta høyde for i forhold til det hun eller han skriver.
Foreløpig virker det som om journalister i etablerte medier sitter litt på gjerdet og - innbiller jeg meg - ser med forundrede øyne på hvordan bloggesfæren vokser dag for dag. Er det mulig? Bloggerne tar opp saker som mediene tidligere hadde enerett på. Det journalistiske og kulturmessige hierarkiet som mangt et mediehus hviler på, om at kunnskapsrike krigsreportere og utenriksreportere står på topp, og allmennreporterne på bunnen, smuldres opp med bloggsfæren der plutselig skriveføre professorer og andre kunnskapsrike mennesker entrer banen, eller diskursen. Journalistene på gjerdet ser på dette. Og i sin undring tyr de til et av sine mest kjente våpen: Sin slagferdige kritiske sans.
Denne kritiske kraften består ikke sjelden av at der det lukter markedsføring, lukter det penger og lukter det penger kan det godt være noe å kritisere. I hvert fall er det mulig å kunne stille mange sylspisse spørsmål som: Hvor kommer pengene fra? Hva går de til? Hva bruker du dem til? Hvilket firma står bak?
Nå hender det at journalister blir så ivrige etter å stille slike spørsmål at de glemmer å feie for egen dør. Eller nærmere sagt, se etter i sin egen osteklokke. Som Jens P. Heyerdal og Dagbladet for eksempel.
Når jeg av og til har sett på oversikten over metoderapporter som har kommet inn til SKUP, så undrer jeg meg over hvor mange saker som dreier seg om økonomi.
Som om det er en grunnleggende forelskelse i et tema som minner om det harde stoffet i Vi Menn: Han var milliardær, men endte i fremmedlegionen. Han ville bli milliardær, men endte i fremmedlegionen. Han hadde vært milliardær, men endte i fremmedlegionen. Litt i den galeien.
Økonomi er interessant journalistisk stoff fordi det er juridisk mulig å dokumentere. Jo mer dokumentasjon som kan legges frem, jo større sjanse er det for at journalisten og mediehuset går fri fra en eventuell rettsak. Likevel finnes det en rekke saker i gråsoner, som ofte fortjener det offentliges lys, men som aldri ser et slikt lys fordi det er nesten umulig å dokumentere.
Pressen har for eksempel som ideal å gi stemme til stemmeløse. Å være der for de svakeste. Da jeg traff en mor som fortvilet oppsøkte meg, fordi hun mistenkte at datteren ble misbrukt av faren, skydde jeg og mange rundt meg, saken som pesten. Hvordan bevise det? Hva om dette er løgn og mannen settes uskyldig i fengsel? Likevel skal en også leve med den nagende følelse og spørsmålet: Hva om moren snakket sant? Hvem er der med offentlighetens kraft for den aller svakeste? Hvem beskytter de ingen andre beskytter? Selv om slikt stoff så og si er umulig å dokumentere, så gjøres det heller ikke så mange forsøk på det i daglige mediehverdager.
Kraften til å kritisere blir ofte misbrukt. Den blir brukt til å grille valpefett og ikke ta det korpulente magefettet. Små bloggere som kanskje lever av forholdsvis små summer er interessante, fordi det blir en enkel tilgjengelig sak. Kort tid, og rask å lage. Ofte er det forstemmende nedslående. Men det handler selvsagt om hvor mange ressurser en redaksjon har, men det kan også handle om noe helt annet: Holdninger, verdier, bevissthet om hva en bruker sin kritiske kraft til.

Om å putte i bås, og å stå i den

Det finnes vel noe som kan kalles bloggelunsj. Små pauser i en ellers travel hverdag der man treffer på andre som blogger. Slike øyeblikk gir rom for en kaffe, en brødblings og en pust i bakken. Ikke bare en pust fra det sedvanlige arbeidet, men en pust i ryggen på en ellers tynnslitt inspirasjon.
Temaer dukker opp med dampen fra kaffekoppen. Blir hengende over brødblingsen før den integrerer seg i blingsen og disse usynlige ideene utformes i hodene våre.
Dagens blogglunsj fikk meg til å tenke over norske kategoriseringer. For meg som pusler med både forskningsmetode, og andre metoder kom jeg raskt bort i ordet kategorisering. Altså det å finne rett skuff til rett ting. Det var min bloggekollega som satte meg på ideen.
Og etter hvert som begrepet smeltet på tungen, seg inn i den indre stratosfære gikk det opp for meg at jo – dette har jeg vokst opp med. Jeg har bodd en del steder i vårt ganske land og når jeg tenker tilbake, så slår det meg hvordan folk på de ulike stedene og de ulike miljøene har hatt behov for å putte sysakene sine i rett skuff. Eller rettere sagt intervjue innflyttere nokså grundig om: Hvem er du? Hvorfor heter du det? Jaså? Hvorfor valgte du det faget? Hvorfor studerte du det? Hvorfor bodde dere der? Hva gjorde faren din siden dere flyttet slik? Listen er ganske utømmelig. Og det er sikkert at om en ikke besto denne ”heimstadsquizzen” så var en nok så ille ute. Da kom en ikke inn. Da ble en ikke en del av helheten. Og for å understreke det: Det var ille. Altså IKKE bra.
Denne vesle usikkerhetsleken har handlet om det jeg lærte i første klasse på Hartvig Nissens dramalinje. Hvordan skal vi bli trygge på hverandre, dere? Hvert lokale sted jeg har bodd har hatt en slik forenklet søknad om Greencard til det lokale stedet. Avtalen består i at en skal legge ut nokså mange personlige og private opplysninger. Disse skal tas opp i et oppnevnt, men totalt uoffisielt, kulturråd der det ikke eksisterende, men likevel så veldig eksisterende rådet, skal vurdere om man er et individ som det er verdt å bruke tid og energi på.
Den uoffisielle søknaden har sikkert noe for seg. En må bare passe på å bestå. Å feile på en slik Greencard søknad i indre.... et eller annet, er forskrekkelig. Da blir en som et av mange mennesker jeg ofte traff som journalist, en person som bor på et sted, men er helt utenfor. Som forbigås i stillhet og som ikke har et sosialt nettverk. Man forblir en innvandrer fra et annet sted i Norge.
Det handler om å finnes fellespunkter. Noe som er gjenkjennelig. Det handler om å kjenne kodene. Kanskje det var derfor jeg fant ut jeg skulle forsøke å melde meg inn en klubb da jeg bodde som pendler i Bodø- Det var ikke rett innfallsvinkel.

Samtalen utartet seg på følgende måte:
-Øh, eh, æhh..... Hei! (pause, pause)
-Eh ja?
-Jeg ringer for å høre om jeg kunne få være medlem hos dere?
-Ja du og alle andre!!!!
(Her skal jeg innrømme at jeg følte meg ganske utenfor)
-Unnskyld har jeg kommet rett? (jeg nevnte navnet på klubben)¨
-Jada.
-Er det mulig?
-Ka da?
-Å bli medlem? Jeg kunne tenke meg å lære mer om kunstmaling. Hvordan går jeg frem?
-Ja, du kan sende inn noen ord om dæ sjøl. Så får du belage dæ på ventetid. Vi tar ikke inn flere akkurat no. Vi har medlemsstopp. Kanskje te neste jul.
-Men skal dere se det jeg maler?
-Nei, det treng vi ikkje.
-Neivel???? Er ikke det litt rart. Jeg trodde dere var en malerklubb.
-Bare skriv nokka om dæ sjøl. Kor gammel du. Ka du vil.
-Men jeg skjønner ikke hvorfor ikke dere ikke vil ha tegninger, malerier.
-Vel, det blir jo ikke alltid så mye maling da.
-Hva blir da da?
-Øh... vi møtes nå, til sosialt samvær. Har det hyggelig. Prater.
-Er det ikke en maleklubb da?
-Hør her, send inn en søknad du. Så får vi se om du kommer med. Men det blir ikke før om et halvt år. Ja, kanskje et helt.

Saken jeg aldri fikk laget

Da jeg jobbet som journalist fikk jeg en idé som redaktørene aldri sa ja til. Fremdeles synes jeg det er ergerlig at programmet ikke ble til.
Mange journalister sliter kanskje med frustrasjonen over idéer som de ikke fikk produsert. Idéer som limer seg til underbevisstheten, og blir liggende og godtgjøre seg som meierismør i en panne. Slik er det med denne.
Programmet jeg ville lage handlet om reklame. Om hvordan reklamens vesen endrer seg. Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har truffet folk som sier de gjerne betaler om de slipper reklame. TV-reklame, innstikkene i Aftenposten og i ukeblader. Reklame er og blir noe dritt. Det er noe som presses og dyttes på de uskyldige. Det er vulgært og nedrig. Folk synes at de ikke har betalt for det. Enkelte forteller om saker der de har lagt seg etter mediehus, fly forbanna på reklamen. Hvordan får de slutt på innstikk i avisen? Hvordan blir de kvitt det?
I reseachen ringte jeg firmaer som spesialiserte seg på å analysere utviklingen av reklame. Noe av det jeg fikk vite var sikkert er selvsagte for alle som driver med markedsføring. Men selv ble jeg svært overrasket.
Mye reklame synes å fungerer best når den sniker seg inn helt spesielle bakveier. Ikke når den er så åpenbar at folk får tid til å reagere på den. I mine undersøkelser kom jeg over at klesmerker utvikles med passform som bare egner seg for noen kropper. Kroppene som skullel gå med klærne var ment å fungere som gående og snakkende utstillingsdukker. Et annet eksempel dreide at det ble arrangert fester der noen ungdommer fikk tildelt VIP-status. Det var folk som var ledere i vennekretsen. Hippe og kule. Også ment som gående, snakkende og drikkende utstillingsdukker. Håndplukket og pekt ut på skoleplasser. Enkelte firmaer delte ut gaver til de levende, hippe og kule utstillingsdukkene. Som om produsenten av sopelim skulle gi det beste sopelimet til Harry Potter i reklameøyemed.
Ære være den åpenbare TV-reklamen. Der hvor reklamen har sjangs til å bli gjennomskuet. Jeg husker jo fremdeles at vi satt i femteklasse i oldtiden og lærte nettopp dette, hvordan vi skulle gjennomskue reklame. Hva det skjulte budskapet var. Analyser og forstå at du blir manipulert. Det blir litt vanskeligere på en VIP fest der enkelte ungdommer har inngått avtaler med produsenter. For i arbeidet med ideen til program om unge og reklame forsto jeg at det var den personlige reklamen som hadde størst gjennomslagskraft. Som om tupperwarepartyet, tidligere forbeholdt noens stuer, entrer livene våre og kanskje først og fremst nettet, uten at vi ser det.
Et av de viktigste prinsippene i journalistikken har jo vært at forskjellen på journalistikk og reklame skal være tydelig. Det er ikke så enkelt lenger. Det er jo ikke mulig å vite hva som er hva, og hvem som er hvem.
Ta bare noe så enkelt som et nettforum eller et diskusjonsforum som omhandler klær og unge jenter. Hvem er det som kan forsikre seg om at navnet på fem gjennomgående debattanter ikke er fem russejenter salgsjefen har ansatt for å gjøre jobben? Hvordan er et mediehus inneforstått med de underliggende budskapene? Det ikke det som sies som er viktig, men det som ikke sies.
På nettet kan altså reklamen operere som trojanske hester og fremstilles som noe som tilsynelatende ikke er reklame, men som er det likevel. Vi deltar kanskje interaktivt, men i hvilken grad trenes vi opp til å forstå hva som er reklame og hva som faktisk er redaksjonelt innhold?
Gode forslag og idéer mottas med stor takk.

Dagen derpå!

Jeg pratet med en fremmed. Eller en fremmed pratet med meg. Litt for mye, og litt for lenge. Det har skjedd meg flere ganger.
For ikke så lenge siden på et treningssenter i Oslo. En jente sto på tredemøllen ved siden av meg, og vi kom i snakk om hvor ofte hun trente. Deretter kom vi inn på hvor hun trente i oppveksten, og hun la ut om familie. Detaljene utviklet seg, og snart var det ingen vei utenom. Hun fortalte om komplekse og intrikate familieforhold. Hva er det de sier i amerikanske filmer: ”It´s to much information.” Slike samtaler er alltid underlig. For det kjennes trygt, godt og riktig ut i begynnelsen. Deretter kommer et punkt i praten da en går fra å ha fast grunn under føttene til å sige ut på dypt vann. Praten med kvinnen på tredemøllen viklet seg inn alt for mye informasjon for hver hundre meter vi tilbakela. Jeg kjente en nagende, urolige følelsen av at noe er galt. At det bar utfor. Et øyeblikk hadde latt meg selv glemme at det kommer en ny dag i morgen. Den fremmede var som hos Dickens ”The Ghost of the days to come”.
Dilemmaet, som denne dagen befant seg på et treningssenter, har jeg også stadig kommet bort i en rekke steder. I ulike jobber, på skoler, på bosteder. Når samtalen har gått for langt, er det ingen vei tilbake. Rollen er endret. Og med rollen, også regler. Roller består av forventninger, gjerne til hverandre. I alle sosiale sammenhenger finnes det forventinger, og problemene oppstår når forventingene blir brutt uten at det finnes nye regler. Jeg vet ikke om dette er årsaken til at slike samtaler er vågale om en skal sees til daglig. Noe går galt. Det handler om skam, om utlevering og kanskje sjenanse. Men er det så tabubelagte følelser da? Hvorfor skal vi ikke kunne leve med dem, like mye som vi avslører dem.
Dagen etter i treningsinstituttet hilste ikke den tidligere samtalepartneren, og siden har hun alltid trent med øretelefoner. Så hvordan håndtere dagen derpå? Altså situasjonen etter samtalen? Hvordan går en videre?

Når blir det for mye?

På en dag der regnet formelig hviler på skyene, og bladene varsler en skur rasker jeg inn på en kaffebar. Dråpene kjeppjager meg inn den siste meteren. Jeg kjøper en kopp kaffe. Bestemmer meg for å sitte litt. Jeg skal ikke lese avisen. Jeg skal ikke tenke. Skal bare sitte der og stirre ut av vinduet. Lytte til dråpene som hakker som sultne lemen mot ruten. Jeg snur meg og kommer nesten bort i en ung jente. Langt blondt hår strømmer nedover ryggen hennes. Hun kunne vært pen. Men hun er ikke pen. Hun er noe ubestemmelig. Hennes skjønnhet er ikke av denne verden. Mer av den medisinske. Hun er perfekt. Men likevel for perfekt. Hun leser avisen. Sitter rakrygget. Med ett reiser hun seg. Kommer tilbake med sukker i den ene hånden. Enser ikke trommingen. Nipper til en lys latte. Plutselig ser hun på meg.
- Hvor lenge skal dette været vare?
- Æh...., jeg snur meg for å forsikre meg om at hun faktisk snakker til meg. – Nei, eh, det været varer vel ikke så lenge.
- Det var så deilig med sol for en stund tilbake?
- Ja, det var hett
- Ja. Det virker som du fikk fin farge, i de dagene.
- Blir fort brun.
- Ja, men det blir du også kanskje?
- Ehhhh, nei. Jeg gjør ikke det. Jeg har en helt annen type hud. Den rosa som alltid blir solbrent.
- Skulle ønske jeg hadde en slik hud. Jeg hadde en slik hud da jeg var liten. Mamma satte meg alltid ut i solen den gangen. Ja, pappa var narkoman skjønner du. Dermed tok de ikke vare på meg. Jeg ble ofte overlatt til meg selv.
Jeg svarer ikke. For jeg vet ikke hva jeg skal svare på denne kaffebaren. I regnet. Jeg vet ikke hvordan jeg kan trøste. Annet enn å lytte. Samtidig kjennes det å lytte som en forbrytelse. Det er ikke min historie.
- Javel? Så grusomt?
- Ja, det var mye da jeg vokste opp. Mamma ble slått skjønner du. Og jeg ble slått. Pappa var ikke god.
- Stakkar deg. Så tøft da.
- Jeg klarer meg. Du vet det som ikke gjør deg svakere, gjør deg sterkere og så videre. Hun tier. Jeg tier. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Fremdeles vet jeg ikke hvordan jeg skal kunne trøste henne. Men jeg tenker at det å sitte der er trøst nok.
- Og så fikk jeg en kjæreste som fortsatte å slå. Jeg kom meg ikke ut av det.
- Uff. Det må ha vært utrolig tøft.
- Ja, men det ble bare verre....
Hun fortsetter å fortelle de grusomste detaljer og jeg vet ikke hvordan jeg kan stoppe henne. Det finnes ingen ende på hennes elendighet.
Jeg håper det skal slutte å regne. Jeg håper jeg snart skal kunne gå. Men samtidig er det noe som sier meg at det er riktig å bli. Hun valgte meg. Akkurat nå. Kanskje etter en rekke andre avvisninger.
Da jeg jobbet som journalist husker jeg hvor vanskelig jeg synes slike kilder var. De som aldri tok slutt. De som krevde alt. Likevel er de også de mest menneskelige, og de jeg husker best.
Jeg jobber ikke som journalist lenger. Jeg har faktisk tid til å lytte. Det et lite øyeblikk av livet som brukes til å høre på en annen. En annen jeg passerer. Slik jeg har opplevd det på lange togreiser. Alt folk kommer med. Deler hele livet sitt med en fremmed.
- Jeg forteller aldri noe til kjæresten min. Man kan ikke si slikt til hvem som helst, sier hun.
Den fremmede er så ufarlig. Det er en som ikke kan bruke informasjonen mot deg. Den fremmede er uten agenda. Man er ganske enkelt bare et medmenneske. Og da er det kanskje ens plikt å bare lytte?
Det har sluttet å regne. Oppbruddet er naturlig. Jeg forsvinner. Hun forsvinner. Begge litt rikere. Hun, kanskje fordi jeg lyttet en stund, og jeg fordi hennes erfaringer tilhører menneskehetens eget bibliotek.
(Personen er anonymisert)

Blonde berter og innvandrere!

Da jeg bodde et år i Spania som 13-åring opplevde jeg en gang en situasjon. To av jentene i klassen ble forsøkt tent på av spanske gutter. – Horer, skrek de. – Horer!!!
Senere i livet traff jeg en spansk kvinne som fortalte meg noe jeg ikke visste. Nemlig at det ble spilt inn en rekke filmer på 70-tallet med en handlinger som sirklet rundt blonde, dumme og ikke minst løsslupne ”skandinaviske” jenter. Jeg var ikke slik. Jentene i klassen min var ikke slik. Men denne myten om de dumme, og løse-på-tråden norske jentene hadde nå blitt til en myte som minnet om den ”avskylige snømannen”. Myten levde sitt eget liv, og den var selvforsterkende. Det innebærer at den ikke hadde så stor forankring i virkeligheten, men desto større forankring i legenden om en blond og løssluppen versjon av Politiskolen 10.
Hver gang jeg leser førstesideoppslag om innvandrere som voldtar, utøver vold, omskjærer, tvangsgifter og så videre, så går tankene tilbake til den tiden jeg i spanjolers øyne var blond og billig. Det hjalp jo verken hva man sa, eller hvordan man oppførte seg. Jeg var del av myten om skandinaviske jenter som dro til Spania for en eneste ting. Slik innvandrerne i Norge er del av en myten om at ”de kommer jo bare hit for å tjene penger, stjele jobber, og være kriminelle”.
Og hver gang jeg og min indiske mann vandrer ute på gaten etter større medieoppslag om vold og tvangsgifte, så har det vært en påkjenning. Ikke det at noen har sagt noe. Men det er slitsomt å kjenne blikket fra førstesidene i nakken. Det mest slitsomme er likevel å skulle på direkte, elle indirekte, måte å forklare at min mann ikke er en av dem ”som omtales på førstesiden i dag”.
Vesten har hatt et samfunnssystem som baserer seg på tillit. Systemet skal fungere inntil et individ bryter tilliten. Frem til da liker vi å bli behandlet med respekt. Særlig om vi betaler vår skatt, jobber hardt, og simpelthen står på. Det er ikke alltid slik i Østen. Der er reglene annerledes. Og blir man ikke forklart at reglene er annerledes så blir de misforstått.
Innvandring handler etter min mening i større grad om klasse enn hudfarge. Her strømmer det til folk fra landsbygda i en rekke land der vannklosett er et fremmedord, og så forventer man at folk som ikke er i stand til å lese det som står i deres falske pass skal begripe hva konseptet Norge går ut på.
Siv Jensen, FRP, og andre kan hyle fra sine valgboder at ”vi forlanger respekt”, men først må innvandrerne få sjanse til å forstå. Uten forståelse - ingen kommunikasjon.
Min mann jobbet i sin tid som tolk for flyktningemottak, politet, rettsvesenet og helsevenet, og kom daglig hjem med historier om misforståelser. Noen av dem var nok mer frivillige misforståelser enn andre, men de fleste misforståelser var bunn solide.
Politikere har en jobb å gjøre når det gjelder å forklare vårt nasjonale prosjekt. For hva er det mange egentlig får høre der de vandrer rundt i flyktningleirer? Er det om det økonomiske paradiset Norge, med de ENORME mulighetene? Som et attenhundretallets AMERIKA? Mon tro?
Jada, hvis en FRP´er leser dette er det sikkert utrolig provoserende. Hvorfor skal VI, VI forsøke å kommunisere. Det er de som kommer hit til VÅRT land, det er de som bør SKJØNNE!!! Jada, jeg kjenner argumentene.
Samtidig er jeg glad for at spanjolene som forsøkte å tenne på oss norske jenter i Benidorm ikke lyktes, og at jeg ikke gikk fra å være blond til å stå i lys lue. Vi skjønte heller ingenting av den kulturen vi hadde reist til.

Fiktiv redelighet

Den siste uken har Dan Brown-problematikken slått til igjen. (http://www.abcnyheter.no/node/921439) Det handler om romanforfattere som setter sugerør ned i virkeligheten og dens faktabøker, og sier at boblene kommer fra dem selv. Om jeg ikke tar feil sammenlignet den etter hvert mye omtalte Kjartan Fløgstad seg med en fiolinspiller. Nå er det svært sjelden jeg hører fiolinspillere som ikke henviser til hvor notene kommer fra.
Det finnes en lang tradisjon i dette landet, der vi nekter for at fiksjon og fakta er to skalker av samme rumpe. At det å hente stoff fra virkeligheten fører til at det blir ens eget stoff. Og ikke nok med det, de mange utilslørte selvbiografer forventer å motta stående applaus for adapsjoner av kjærlighetsforhold, hat og kjærlighet til mor og far, en hemmelighet i egen familie etc. etc. Listen er uendelig og unøyaktig.
For det er jaggu en sak som forfattere har til felles med leger: Om noe går galt kan man alltid skylde på at det pasientens individuelle fysikk som var årsaken. Eller som romanforfattere: Der pasienten er deres ”frie fantasi”.
I England og USA brukes også fantasi og virkeligheten. Mange forfattere forfekter sågar at de aldri kunne klart seg uten virkeligheten og dens utallige kilder, observasjoner og rariteter. Men mange, jeg sier IKKE alle, men mange velger å innlede romanen med en takkeliste til mennesker som har hjulpet og noen ganger henvisninger til verk som har vært av særlig betydning.
Da jeg skrev min første barnebok, en krim for barn fra Bergen, sjokkerte jeg forlaget med å insistere på å ha med en slik liste. Da jeg skrev biografien om Inger Gulbrandsen nærmest rev de seg i håret i Gyldendal Tiden over den nitidige listen over research bakerst i boken.
Ja, ja, jeg kjenner alle argumenter om at en historie skapes i forfatterens hode og gjennom hennes penn.
En historie har ikke nødvendigvis noe med virkeligheten å gjøre. Mange forfattere som intervjues har lært seg klisjésetningen: Men vi lar oss inspirere, altså – av virkeligheten. Vi kopierer den aldri.
Likevel dukker det stadig opp historier om forfattere som har skrevet om en karakter som for eks. har kort hår, litt lubben, surmulende, elsker Freia melkesjokolade, men hater melk, er stamgjest på et visst tyrkisk hotell, og som minner til forskrekkelighet på forfatterens tidligere venninne, venn, søster eller mor. Men det er bare en tilfeldighet. Altså.
På journalisthøyskolen fikk vi innprentet med en setning: Vær minst mulig manipulerende.
Journalisthøyskolen er ganske riktig ikke noe forfatterskole, men nå har vi ingen høyskole for forfattere i landet. Men hvis det fantes en slik høyskole er mitt spørsmål hvorfor forfatteren ikke kan vise til hvor det viktigste stoffet er hentet fra? Eller skrive en takk til venninnen, vennen eller familien som inspirerte slik? Hva koster det å være transparent og redelig? Leseren forstår at det han leser er fiksjon. Men han setter nok pris på at det rettes en takknemlig tanke til inspiratorene også. Slik jeg ser det dreier det som om å rette en høflig takk til den inspirasjon virkeligheten er med sin blotte eksistens. Om forfatteren ikke hadde levd i virkeligheten så hadde hun heller ikke hatt noe som hadde inspirert henne.
Fløgstad sier som mange forfattere at det er umulig å skille ut hvilke kilder som har påvirket til hva. Pøh! En forfatter vet som kirurgen (håper virkelig at denne metaforen holder), hvilken skalpell som er brukt hvor. Selvsagt vet en fiksjonsforfatter om hun har brukt mye eller lite av en viss type forskning eller faglitteratur. En behøver jo ikke akkurat antyde doser i en innledning, men kort nevne de viktigste kildene?
Dette handler om redelighet. En redelighet som jeg som tidligere journalist i NRK så i en rekke uhyre dyktige kollegaer. Men jeg så også hvordan journalister som ikke hadde en slik redelighet, langsomt og sikkert forfalt til kynisme og deretter et menneskesyn som hadde mer til felles med en butikkinnhavers syn utstillingsdukker.
Litteratur er menneskets vinger i hverdagen. Det er det vi flyr med og på. Det løfter oss opp over det trivielle, og lar oss se uante variasjoner av virkelighetens nordlys. Hva koster det da, når man har evnen til å skrive og forfatte, å kaste noen glør fra inspirasjonens fyrverkeri til de som fortjener det?

Å blogge med stilletthæler

De siste dagene er det mange som har ment noe om å blogge. Jeg plukket opp en utgave av Morgenbladet her forleden. Og leste en artikkel om en tidligere svensk suksessblogger, som nå var blitt sjangerens argeste fiende. Bloggere besto av unge jenter som blogget om miniskjørt, neglelakk og gårdsdagens lunsj, mente han.
Jada, jeg har sett noen av dem. Bloggesjangeren vil revolusjoneres med de gyldne penner, påsto eksbloggeren videre. Først når profesjonelle entrer banen kommer bloggingen til sin rett. Samtidig trodde jeg at noe av poenget med blogging handler om å åpne for demokratiet. Det finnes nemlig en underkjent trussel mot ytringsfriheten, ofte en større trussel enn regimers undertrykking: Det er de ulike miljøers konsensus.
Som under Treholtsaken da noen pressefolk snakket sammen og ble enige om hva de skulle mene en spesiell dag. Det blir kanskje slik når mange journalister samles på et og samme sted, og må dele en bløtekake.
Der er faren. Det er når grupper av journalister ikke representerer varierte stemmer, men henger sammen på de samme barene, de samme stamstedene og langsomt og sikkert ender opp som i et gammelt ekteskap. Det er fare på ferde når journalistiske miljøer består av mennesker som avslutter hverandres vitser.
Det har begynte å skje noe på nettet nå. For eksempel se på Anne Vikens blogg. (anneviken.blogspot.com) Jo da, hun er journalist. Men hun er mye mer. Hun tør å mene noe annet. Hun skyter fra hoften. Kanskje radikalt fra hoften. Ganske frekt, vil jeg si. Men annerledes. Hun er vaksinen mot inngrodde tånegler og inngrodd journalistikk. Hun er hakket over blogger om neglelakk. Hun har tvert i mot spisse negler, med stilletthæler på. Vi trenger flere slike!!!

The jungle of information – no thanks!

Today a former colleague told me up-front on Facebook that he would never read my blogg. The world of Internet seem to have grown into a jungle of information, impossible for many people to get an overview of the enormous amount of a new world. Shutting the door to this ever growing weed jungle seems like a perfectly sensible thing to do.
But even if you close the door, the weather will keep developing outside. You can´t stop the rain, but you can try to avoid it, or using an umbrella as long as it works.
What is actually happening? There is a movement going on. A couple of days ago we read how there are more grandparents on Facebook than younger people. People are starting to trust their friends and Facebook social network more than the media. Or like Jeff Jarvis writes in his book What Would Google Do, about how even BBC has lost lot of it´s credibility in the users eyes. And people don´t see as much prime time TV as before.
In much the same way people use to emmigrate from Europe to USA in the old days, they now move virtually from an old analogue world into a digital world. One might be reminded of great literature like Joseph Conrads Heart of Darkness where the main character is wandering into the darkness of the jungle, with no clue of what he might find. The user of the web faces much of the same darkness. One needs guides.
Media are queuing up, hoping to be that guide, or at least, create sites bringing order in chaos. And the content comes from the jungle: A jungle of us, the people, the creators of content.
So it seems as if the choice is to join the jungle of the Internet, or not. The last aspect might feel like it did for some of those who tried to catch the ship to America in the 1880´ties, but didn´t reach it. Or might I be, just might be, mistaken, maybe it was the Titanic. It´s still hard to know. Like it was in 1880!

Sommertegn (og kanskje høst- og vintertegn og..?)

- Så?
Hun ser på meg. Hun er lav. Blond. Har blå øyne. Et hyggelig smil. Røde kinn. Nokså utgåtte sko. Velstelte negler. Tidligere var blokken hun holdt i hånden hvit. Nå er den ravende gul. Hun snur rumpa til meg og er i ferd med å skrive ut en bot. Ikke til min bil, men en annen.
- Unnskyld?
Hun titter over uniformens skulder.
- Hmm?
- Vi parkerte oppe i gaten her i går. I et kryss.
- Hmm!!
- Og så fikk vi bot. Men vi har spurt minst tre parkeringsvakter om vi kunne stå der og de har sagt ja. Jeg skjønner ikke hvorfor dere gir bot når vi har spurt om lov og dere sier det er greit.
Den kvinnelige parkeringsvakten står usikker. Hun tygger på blyanten hun har i hånden, og svinger med kameraet. Hun skyver luen litt bakover på den blonde manken.
- Nei, det er ikke godt å si.
- Nei?
- Hmmm ...
- Men hva gjør vi da? Jeg synes det er urettferdig.
- Tja. Dere kan jo forsøke å klage.
- Men....
- Det kan være en av de uerfarne vaktene som har skrevet ut boten.
- Vi har aldri fått bot der før.
- Nei?
- Nei. Og jeg synes det er rart at flere steder i byen er det firmaer som står med biler på halve fortauet. Det er nesten umulig å komme forbi som syklist eller gående. De får aldri bot.
- Hmmm.
- Dunk, dunk, dunk.
Noen pakistanske gutter stopper opp med Bollywoodlyden på full guffe. De vil vite hvor de kan parkere sikkert.
Vakten ser lettet ut.
Jeg blir stående en stund og vente på at hun skal komme tilbake til meg. Men hun gjør ikke det. Jeg sykler bare hjem. Vet at det er så nytteløst. Boten skal betales og klagen igjennom tre ledd. Og som hun sier: Vi kan jo prøve å klage da ...
Hmmm!!!!!!!

Storhaugs kilder og Jacksons barn!

To innlegg i dagens medier omtaler ulike saker, men med en sølvtråd mellom to temaer.
Shabana Rehman snakker i Aftenposten om Hege Storhaug og bruken av sårbare kilder. Andre medier omtaler Michael Jacksons barn og om det var rett at lille elleveårige Paris skulle stå på scenen og vise sin utilslørte sorg foran en global verden.
Mediene skriver at alle ble rørt til tårer av Paris sine ord. Barnepsykologer vifter med advarende fingre i luften. Få snakker om utilslørt maktmisbruk fra familiens side.
Hva har så disse to temaene til felles? Det handler om barn, og det handler om sårbare kilder. Det handler om noen som i liten grad har anledning til å beskytte seg selv. Som er avhengige av at det finnes noen rundt dem som forstår at livet handler om mye, mye mer enn et enkelt øyeblikk. At livet er en prosess, og mennesket er i stadig forandring. Det handler om flere nyanser enn sort og hvitt.
Shebana Rehman peker på hvordan Hege Storhaug har brukt sine kilder i sitt korstog. For det første er det underlig at Shebana Rehman kaller Storhaug journalist. Hun er først og fremst en aktivist med sin egen agenda. Og det hadde vært greit nok, om hun hadde tilkjennegjort en slik status den tiden hun har drevet med feministiske korstog.
Men når Rehman kaller henne journalist, viser det hvordan Storhaug har maktet å snike inn en slik allmenn oppfattelse om rollen har. Etter min mening setter en god journalist egne meninger, egne agendaer til side, og jakter på en sannhet basert på fakta man selv ikke nødvendigvis hadde ønsket, men fakta som stryker sakens troverdighet. En god journalist prioriterer saken og leseren fremfor seg selv.
Etter å ha levd tett inn på en asiatisk familie i mangfoldige år, er jeg blitt hellig overbevist om at alle som reiser fra øst til vest, har behov for to identiter. Det er ikke konstruktivt å rive ned en asiatisk identitet i forhold til en vestlig. Som min indiske mann pleier å si; de fleste innvandrere vil rette seg etter et lands betingelser om de blir godt informert på en respektfull måte.
Å bruke unge kvinner til å fronte saker med en aktivistisk hensikt, vil kunne slå tilbake. Unge innvandrerkvinner er ikke bare sårbare kilder, de er unge mennesker med uutviklede identiter. Hvem skal sitte ved siden av dem når de føder sine første barn? Hvem kan de gå til for trøst når forhold går i stykker? Hvem feirer de høytider sammen med? Og senere, når livsprosessen møter dem igjen, og de ønsker å formidle hvor de egentlig kommer fra til sine barn - hvem skal hjelpe dem med historien?
En god journalist skal ha en agenda, og det er å skaffe seg fakta og dokumentasjon til historien. Ikke henge ut de mest sårbare av de sårbare.
Og endelig – det skjedde på slutten av sermonien for Michael Jackson. Da Michael Jacksons elleveårige datter sto på scenen og vrengte sjelen ut og inn fremfor hele kloden, sto hun ikke alene. Hun sto blant, ja, familie, men også noen av USAs mest medievante, PR-drillede, og mest ressurssterke entertainerfamilie. Likevel ble hun ikke beskyttet.
I etterkant hører man barnepsykologer som sier dette var ”skremmende”, men hvor er journalister som stiller kritiske spørsmål om hvor regissert dette var?
Vi trenger journalister når aktivister spiller på sine strenger. Vi trenger trenede journalister som ikke lar seg forføre, men gjennomskuer forførelsens kunst. Ikke så mye for journalistikkens egen skyld, som for folkets, og ikke minst for de som risikerer å misbrukes i et kynisk og manipulativt spill.

Freedom to mean what is right!

They seem so friendly. Laugh at the right things. At the same time. They might disagree on a technique used, or the way the ball was kicked from this or that angle. But never on essential things, as why sport matters or not, why football should be distributed day or night on each families TV all over the country. Or wherever one is in the world. Or something as essential as freedom of speech. Or should I say, about who has the right to mean something about football.
In my world, meanings should differ. That’s what interesting about opinions, that different opinions do exist. When they differ, similar opinions, with different words are totally uninteresting. Boring. Talk about sport on television is about consensus from different groups of men. Still, always the same men. Men play the ball, men talk about it, men might smile and laugh about it. Some of them might even pretend to be interested in someone who means something else. Actually they’re not. They´re apparently interested in someone who are saying what might seem to be different, but what is actually not.
I grew up during the seventies and I can still hear the voices of boys in my class talking about the dreadful Mohammed Ali who had gone from being a Christian to a Muslim. He was no longer only black on the outside, but also on the inside. As all Muslims were in those days. (And Lord behold, in the present day as well).
When I met my Indian Punjabi husband about 24 years ago, he was looking at sport from a non-western point of view. Who could he identify with in the west? Which kind of sportsman was holding his coloured identity as raised flag in sport, as well in life? No, my husband has never been a Muslim, he is a Sikh. Still, where were those ideals that could help minority people getting a good identity feeling?
Mohammed Ali came along. Shouting to white TV-guys that the angels in heaven where black, not white as they might have thought, and ”don’t you forget it”. Refusing to fight Vietnamese during the Vietnam war. ”What have they ever done to me?” Mohammed Ali was much more than a sportsman, he was a coloured guy who saw it as a right, and a duty, to raise values for his own race, as well as other minorities. His message: Be proud of yourself. Believe in yourself!!
I wonder how many young minority sportsmen and women he has inspired? Including his own Muslim boxing daughter.
Still back to my TV - which I watch rather reluctant only to please my handsome guy. Where the white, men of sport are. They are now commentating on a disgraceful situation where two Muslim football players where praying for good luck and a Norwegian football player made fun of them by imitating gay sex behind them, but in front of the cameras. The white group of men from west agree that freedom of speech is more important than a joke.
Well, I am not a Muslim, but when I wrote the biography of Inger Gulbrandsen, who at the age of seventeen was put in a concentration camp, she taught me something important: We were fighting for a freedom of speech that meant the right for others to disagree with us. Freedom of speech is not to give the impression that we are right and others wrong. Freedom of speech should hurt. As life hurts itself. It hurts to disagree and stand up for something you don't necessarily agree with. But first of all one needs to see that freedom of speech never belonged to a small group of wealthy western white men, but to humanity itself.

Fortellingen om spørsmålene som forsvant!

En gang trodde grekerne at gudene satt i himmelen og styrte over menneskeliv som om det var snakk om brikker i et spill. Zevs kastet rundt på de dødelige. Afrodite ble forbannet over å bli avvist av et mannebein, og dyttet derfor et helt skip rundt i Neptuns bølger. Vi – menneskene - var ingenting i gudenes øyne.
Noen ganger tenker jeg at slik er det fremdeles: Også i 2009 opphøyer vi mennesker med deres skavanker, deres svakheter, og deres forfengelige søken etter perfeksjonisme. Som for eksempel legenden, og for noen, guden Michael Jackson.
For noen var han og vil alltid være en mannlig versjon av skjønnhetsgudinnen Afrodite. Dog en smule mer operert. Fordi perfeksjonisme aldri innebærer at man er stolt av det man har fått, men det man sørger for at man får.
Det grekerne en gang så på som guddommelig perfeksjonisme, har i dag en diagnose. Og som kjent, er alle diagnoser avhengige av en tilståelse for å bli gjenkjent. I skyggen av guddommelig perfeksjonisme står alltid ofre. Det være seg familie, venner og ikke minst barn.
Når fotografier av en døende Michael Jackson går verden rundt, går ikke mine tanker i første omgang til den voksne mannen, men til hans barn. Jackson ble, enten han ville det eller ikke, voksen. Selv om kanskje speilet fortalte en annen historie. En Peter Pan historie. Fra Neverland. Men Jacksons Neverland ble knyttet til en rekke usmakelige assosiasjoner, som i større grad hefter ved Kaptein Krok fremfor Peter Pan. Til og med Peter Pans skygge ville protestert mot å bli knyttet til de assosiasjonene som heftes ved Jacksons Neverland. I denne lukkede verden kan det godt hende at Jacksons barn opplevde flere magiske øyeblikk enn Wendy i Pans Neverland. Men det vet vi ikke. Og hvorfor ikke?
Hvordan kan det ha seg at verdens samlede presse istemmer en unison feiring av Jackson, uten å stille de brysomme, men helt nødvendige kritiske spørsmålene? Dette skjer samtidig som media og en rekke forskere hyller nettet som det mest demokratiske av alle medias plattformer.
Likevel strømmer det ut biter av informasjon om at Jackson var skallet, uten neseben, og proppfull av narkotika da han ankom sykehuset. Jackson skulle ha tigget sin sykepleier om livsfarlig anestesimedisin. Utsagn hentet fra nettets mange online nyheter, og derfor tilhørende mer de fem berømte hønsene enn den ene fjæren.
Men likevel: I vellet av all informasjonen om ”narkovraket” Jackson er det ingen som stiller spørsmålet om hvordan de tre barna egentlig har hatt det i denne rike, lukkede, og tilsynelatende trygge verdenen.
Hvor er barnevernet når det handler om legendariske guder og myteomspunnede mennesker? Hvorfor tillater lover at barn kan fødes av surrogatmødre til en mann som barnevernet tydeligvis ikke har kontroll med? Som etter hva pressen skriver, er proppfull av narkotika. Hvem passer egentlig på Jacksons barn? Hvem er der for disse ungene? Vesentlig undring, men det største og farligste problemet er at disse spørsmålene ikke stilles. Noe en helt annen sak også viser.
Tidligere i sommer fortalte en rekke medier om en ung kvinne som skulle ha sovnet i hos tatovøren og fått flere stjerner i fjeset enn det hun ville betale for. Det var saken. Som leser ser man for seg en tatoverers arbeidsredskaper og lurer på hvordan det er mulig å sovne under bruken av en slik nål? Det svaret kom ikke før jenta en god tid senere innrømmet at hun løy fordi hun var redd for sin far.
Dette er historien om spørsmålene som er i ferd med å sovne mens vi tatoveres av en strøm av informasjon. De gode, gjennomtenkte, samtidig raske og viktige spørsmålene som krever større årvåkenhet enn hos tatovøren. (http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/article2784587.ece) Noen fortalte meg at nyhetskanalen SKY NEWS innrømmet at de ofte tok feil, men at publikums tilbakemeldinger førte til at feilen raskt ble rettet opp. ”We are not wrong for long”. Vel, det holder ikke lenger. Det er rett og slett for dårlig. Spørsmålene må stilles. Med en gang. Og det selv om en god sak skulle komme til å gå dukken. For selv om ”Not wrong for long” også er en leveregel, så tar nettjournalistikken et skritt i retning av ønsket om mer tillit til at det som skrives er korrekt. Her og nå. Men kanskje enda mer, at noen tør å stille de litt vanskelige spørsmålene.

Cat under a hot tin roof

Yesterday, a pregnant sky exploded with a wet birth, all over our streets, on roofs,
the backyards. The water broke. Then a cry of pain was screamed out. Leaves were dancing untimely in fear. Soon, wind blew through treetops as they were flowers in a field. Bus stops turned into lakes , and boys went off the bus to swim in the streets of Oslo. (http://www.vg.no/nyheter/vaer/artikkel.php?artid=560617)
We have all suffered for a week inside the belly of the weather. Waiting. Waiting. The womb getting warmer and more heated with every passing hour. Patience. Soon. Little did I know that the physiotherapist I talked to today, was out there, during the birth of the storm. He was running to his car, through the rain, thinking: Just come on. Rain! Yeah.
The physiotherapist told me about the warm rain. – I loose all my energy in such a heat, he said.
We were talking about energy. How to get it. How to loose it. We talked to forget the weather.
- Working out, is all about discipline, he said. - Just to do it. Don’t think. Let the body lead. Like getting out in the rain. Being poured on with energy.
I was talking to him because of my knees. A few days ago I went to a doctor, but he gave me more questions than answers. So, why, I ask this young, just out of school physiotherapist, why doctors never give me advices like his?
– They’re only eager to earn more money, and want to use as little time on you as possible. Doctors get their money whether you come to see them or not. (I´ll write more about this issue another day).
-You’re quite outspoken, I said sweating like a cat under a hot tin roof. Eagerly waiting for more rain, for another stormy child to be born.
I think it is fear, you know, he said. - I know physiotherapists who are careful. They won’t be honest with their patients because they are afraid they won’t come back. I need to tell the truth, as I know it.
I've learned a lot today. In the burning heat of the summer. And I still ask if it was due to the honesty of another human, or the aching waiting time of a change of the weather.

Death of a book store

Have you ever thought that a book store can die? Where do all
the stories go when that happens? And what can possibly fill the room, the empty space which those stories leave behind?

In the middle of Oslo a book store is dying. The skeleton, all those bookshelves, lying outside the premises like dead soldiers in a war. Each book from that store had a story to tell. With a single life. Now gone. I didn´ t know each one of them. Only a few. Even then, they will be remembered. They had souls, like humans. And they were loved. Each story had somebody in their literary lives who loved them. This is a praise to stories somebody breathed life into, which the reviewers might have thought soon would be forgotten. Reviewers who only cares about society, and what it thinks! Cause even the smallest story, might change somebody's live forever.
And the truth is – a book store can´t really die.

Dare to share

When I grew up in Norway I quickly learned that sharing was not more of a vulgar American phenomena: You just didn´t do it.
You keep it for yourself, whatever it is. Somebody might steel it, grab it, misuse it, knock it to the ground: Your wonderful idea. And of course I have experienced the occasional theft from a vulture or two.
One time when I was working as a journalist in broadcasting, I joined a group of good colleagues for lunch. Overwhelmed by my own creativity I through ideas around with the salad. Later one of these colleagues told me about a program that was in. It was my idea. The person couldn´t even look me in the eyes.
I still do the same throwing enthusiastic thoughts around when talking to people and from time to time I still experience that my ideas are produced by in one way or another. So what is different? Me – I am different, I don´t care that much. I rather enjoy that I managed to inspire someone to be creative and produce something.
I now look upon the world as a place where we all pull together. Perhaps it's simply a question of getting older. You discover that everyone really are going in the same direction. Even legends, more recently the late Michael Jackson. And legends should not be able to die. By daring to share I have discovered that I get something. Not always there and then, but suddenly, someone is doing something nice to me. It's like a cosmic law. This cosmic law seems very naturally to Internet. On Facebook I have asked people I hardly dare asking questions face to face the most intricate questions, and got a response. Daring to share is part of how the Internet works. Still I am not stupid. I am not sharing everything. There are vultures everywhere. But I just can´t stop to wonder - what would happened to the vultures, if they could be persuaded to share too?