Valg i borettslaget Norge:

Like sikkert som at høsten kommer, er det at det blir dugnad i borettslaget. Og like sikkert som dugnad er det at NARVESTAD dukker opp, nå mer i skyggen av sin nye kjæreste. Det var vel ingen som hadde trodd at Narvestad hadde tøffelheltpotensiale. Men han er faktisk en suveren tøffelhelt.

Hans flamme, en forholdsvis moden kvinne på rundt 42, blond med kortklippet år, og et gjennomstudert Gro´sk utseende styrer Narvestad med hard hånd. Hun kommer opprinnelig fra Østkanten (Groruddalen med noe slekt i Drammen), men har slipt til dialekten slik at den høres normalisert Majorstuaktig ut. La oss kalle henne Liv Jensen. Hun har riktig nok en blond manke, men ingen som har holdt en daglig samtale gående med henne, kan unngå å se de brune kniplingene henge fra kjolekanten.

Liv Jensen har politikerambisjoner. Uforløste ambisjoner som på hjemmebane går ut over Narvestad, men på dugnaden beboerne. Enhver som ser henne i aksjon får kjenne på jernviljen og lederambisjonene i form av tildelingen av stadig flere arbeidsoppgaver. Hun unnslår aldri å utelate fra den korteste samtale hva hun mener om Gro, landsmoderen. Hennes dominerende utstråling og jernvilje ovenfor både mann og barn. Ja, og hennes varme. Inderlig varme.

Liv Jensen holdt nesten på å slå en gammel kvinnelig pensjonistnabo i hodet med en spade, da hun fortalte om da hun hadde oppsøkt Gro med en loppemarked utgave av Gros selvbiografi, og hadde spurt i bokhandelden der Gro satt om den ”opp-alle-jordens-treller-sangeren” kunne tenke seg å signere boken.

- Men skal du ikke KJØPE biografien om meg da? spurte de sårbares egen velferdslandsmoder.

- Nei, hun hadde nå ikke tenkt det, sa minstepensjonisten.

- Ja, da kan jeg jo ikke signere, sa Håkon Lies stadig like energiske undersått. – Jeg vil jo selge bøker.

(* basert på en sann historie!)

Liv Jensen stemmer i likhet med Narvestad på folkerøstens eget parti: Fremskrittpartiet. Og ingen skal få overbevist henne om annet enn at Gro hadde tilhørt FRP om hun fremdeles hadde vært ung.

- Hun forstår folkerøsten, sier Liv Jensen. – Fremdeles. Bor hun lissom som en Arbeiderpartipolitiker? Nei, hun bor som en ekte FRP. Carl I. kunne like gjerne bodd i Frankrike isteden for Spania.

Like så sikkert som at Liv, Narvestads nye kjæreste, skal stille til valg i dette borettslaget. Og Narvestad og Liv har diskutert det mange ganger: Hun har en eneste klar strategi: Å snakke slik at alle forstår a.

Derfor var Liv denne onsdagen på Nasjonalbiblioteket. Og fikk spesialtilgang til en rekke tidligere opptak med den hun er overbevist om at vært FRP om hun hadde vært yngre: Gro! Så klart. For å kunne studere henne på nært hold.

I disse valgtider:Mitt liv som maur!

Jeg er en maur. For meg er menneskene som sitter på toppen som fjell. Som har søkt mot makten av ulike årsaker. Personlige og ikke personlige årsaker. Jeg forholder meg til TV og aviser når jeg vil vite noe om dem. Og det jeg får vite om det som skjer der oppe er ikke betryggende for meg, mauren. Riktignok en maur med stemmerett. Men hva betyr vel det? Mens Berlusconi ser på det å bade erigert i jacuzzi med nakne tenåringer, times politiske times politiske skandaler i Norge TIL MELLOM valg. Da har politikere fått utbetalt for mye i den allerede fete pensjonen sin, og FRP har ”glemt” å betale skatt for sine ekskursjoner til utlandet. I andre land er det ikke uvanlig at folket får presentert sigargrilling på de mest offentlige av offentlige steder. Vi snakker sigarGRILLING. Ikke småputring i norske studioer.

Det er snart valg. Det er snart mulighet for å være med og bestemme. Vel, vel. Ikke helt. En bloggerkollega går ut i gårsdagens VG med forslag om å stemme blank. Som en protest for at partiene glemmer verdier og konkrete kampsaker. Selv om protesten er forståelig, er den uaktuell for mitt vedkommende. Jo da, jeg kjenner meg som en maur når jeg sitter som et ufrivillig passivt vitne til utallige TV debatter der flesket skal bankes mørt. Valgflesket, altså Men uten at det blir noen særlig banking. Det stilles noen høflige kritiske spørsmål. Det svares høflig defensivt. Ingen vanskeligheter her i gården. Men jeg forsøker å trøste meg med at jeg ikke bare er en maur, men en pissemaur.

Jeg er en pissemaur. Jeg har retten til å stemme på politikere jeg ikke liker. Politikere som kan oppføre seg lang verre en pissemaur. Men de stilles sjelden til ansvar. For der, høyt oppe på toppen, høyt over maurtuen, gjelder helt andre regler enn for pissemaur. I hvert fall i dette landet.