Skal en blogger ha et ansvar som følger av egen blogg? Tradisjonelle medier har mye å lære av nye medier, men nye medier har jaggu et og annet triks å plukke opp fra tradisjonelle medier også Jeg fikk et interessant svar vedrørende min blogg om hva nye medier har å lære av tradisjonelle medier fra bloggeren Gen Terrorist. Han er blant annet opptatt av hvordan bloggeren hjelper frem ytringsfriheten. Hvordan mediehusene sitter i sine glassbur og mer eller mindre fremstår som filtre når det gjelder meninger og ytringer. Mediehusene sensurerer. De siler. De filtrerer informasjon. Jeg legger ved et innspill av Gen Terrorist.
”Spør du meg, er ytringsfriheten til en viss grad truet av alle disse redaksjonene, da jeg gang på gang har erfart at de forsøker å nøytralisere alle innlegg ved å sensurere gode argumenter mot etablerte dogmer. Det går muligens ut på at journalistikk som en bransje ikke lenger er så opptatt av å være folkets vakthund, men i stedet fungerer som en slags diplomat mellom folket og styresmaktene. All form for kontrovers er da en uting som må unngås til enhver pris.” (svaret i sin helhet finnes under gårsdagens blogg)
Fra monologer til ufiltrerte dialoger
Det er en gammel og monopolisert debatt: De gamle mediene stenger for ytringsfriheten, men de nye tar skrittet fra Platon og over til den sokratiske dialogen. Som også VG Netts Espen Egil Hansen skriver på VG meta: fremtidens medier snakker med, ikke til leserne. I min purunge bloggekarriere er det også det som er min aha-opplevelse. Hva er vitsen med nettet om en ikke kan iverksette dialoger? Hva er poenget om respons uteblir? Eller enda verre at en ikke ønsker respons? Dette er sikkert velkjente toner fra en gammel debatt innen nye og gamle medier, grønne trær og døde trær. Men etter å ha lest det innlegget til Gen Terrorist slo det meg hvor ufiltret debattene kan bli på blogger. De er som Gen Terrorist ønsker ufiltret og uredigerte. Appell om reaksjoner krever sterk lut.
Kunsten å finne det kåte tema
Det første en blogger kan gjøre er å velge tema. En ufiltret blogger er for eksempel denne skrevet av Gunnar Tjomlid. Han er også en tydelig tilhenger av det ufiltrede og det politisk ukorrekte. Kan hende det er derfor hans tema om pedofili og hans nyanserte syn på dette har ført til rekordmange treff. Det interessante er likevel hvordan hans tematiske spydspiss om de pedofiles rettigheter og deres menneskeverd, fører med seg syn som går på bekostning av de svakeste. Debatten preges også av pedofile stemmer som tydeligvis ser på seg selv som de misforståtte og undertrykte. En debatt jeg ikke ønsker å ta her. Men ved å åpne den usensurerte esken til et slikt tema kommer det krypende frem et mylder av insekter en ikke visste fantes. Hello, Star Wars special edition!
Ansvarlig redaktør – i bloggerhuset
Vi er ikke lenger i et mediehus, men i et bloggerhus. Tankene mine går til de mest sårbare av de sårbare, utslåtte mennesker som leser noen av synspunktene, men kanskje så langt nede at de ikke makter å slå fra seg. Mennesker som ikke trenger et mediehus til å sensurere seg, men som gjør det selv. For om noen kan være latente pedofile, kan andre være latente mordere. Mitt store spørsmål er smitteeffekten av diskuterte dilemmaer. Om et helt diskusjonsforum deler erfaringer ved pedofili, hvilke følger har det? Om ofrene fra en katastrofe som Baneheia skulle ønske å slå tilbake i retten, vil de vinne? For hvem saksøker de?
Fanatisk ytringsfrihet
Bloggeren som tillater debatten i ytringsfrihetens navn. Og hvis noen skulle ønske et rettslig skritt, hvem orker vel det? Hvem har råd til det?
Jeg bruker Gunnar Tjomlids debatt som et eksempel på dører som kan åpne for uante følger av debatter, følger som det kan bli vanskelig å stille noen til ansvar for. Ja, jeg er for ytringsfrihet og åpne debatter. Men jeg er ikke for fanatisk ytringsfrihet. Ytringsfrihet under ansvar. Spørsmålet er – hvem sitt ansvar da?
