London: Billionærene kjøper opp London

Når det glinser i diamanter i enkelte butikker i Regent Street, når et pansret glis glir forbi på Oxford street, når høyhælte damer med krystall sko tripper forbi, det skyldes kanskje noe mer enn at London er en verdens metropol. For eksempel Labours politikk fra mange millionæren Tony Blairs glansdager.

En artikkel i Daily Mail peker på at vi lever i plutokratenes tid. At mens fotballklubben Chelsea tilhører oligarken Roman Abramovich, tilhører Top Shop Sir Philip Green. Mens Volvo eies av den kinesiske billionæren Li Shufu, Jaguar og Tetley er nå på indiske hender ved Ratan Tata, og kjeden Stella eies av den brasilianske finansmannen Jorge Paulo Lemann. Mens Italias billionær Pessina har kontroll over ´Boots´. I følge artikkelen i Daily Mail (ikke helt min avis altså... ) steg inntekten til Storbrianias 77 mest rike med utrolige 77 billioner PUND. Dette er en oppgang på 30 prosent. Gapet mellom fattige og rike har ikke være større i London siden slaveiernes dager. Og det med Labour i teten.

Forklaring på billionæres fagforeningspolitikk, synes å ligge i flere sammensatte faktorer. Blant annet ved opphørelsen av Sovjet Uniononen, Kinas interesse for nye markeder, og liberaliserte markeder i India og Brasil. Avisen mener det er blant årsakene til immigrasjonen billionærer fra Russland, India og Brasil. Billionene synes å stamme fra forretningsvirksomheter som vesten lenger ikke tar i: Stålindustri (India), Aluminium (Russland), Shippin (Kina).

Det mest interessante med denne utviklingen synes å være eltingen av billioner, politikk og Laoburs politikk. Labour regjeringen satte ingen restriksjoner for de overveldende rike. Men inviterte dem inn og var til og med interessert i å drive lobbyisme for dem.

I 2001 skriver Tony Blair til Adrian Nastase, den Rumenske Statsminister og gratulerte ham med å ha innvilget en kontrakt til indiske Lakshmi Mittal. Artikkelforfatter Stephen Armstrong spør om dette hadde sammenheng med at Labour hadde fått 125.000 i donasjon før valget i 2001. Noe Blair kategorisk aviste i det som viste tendenser til å ende som ´Garbage-gate´ i britiske medier. Men av 188 millioner pund har 17,5 kommet fra billionærer. Dette gjelder årene 2001 og 2008.

Spørsmålet er en økende sammenblanding av motiver. Motiver som synes å munnet ut det en observerer rundt i det som en gang var en romersk lekeplass. De observasjoner som gjøres på gatene i London synes å ha et utgangspunkt i en politikk. En politikk der sammenblandinger som oftest er usynlig, med unntak av når en går rundt i gatene i London, bruker øynene og ser hva som skjer. Da blir alt mye klarere.

LONDON :AVATAR PÅ DVD

I går slapp de Avatar i London. I supermarkedene. For 9 pund. Altså 72 norske kroner.

Det var 72,- vel brukte kroner, syntes jeg. Det er litt konfekt kake. Så dette må virkelig fortæres i stykker. Ja, og så er regissør Cameron mer kitch en det Odd Nerdrum har maktet å tenke. Den stivt, og nokså plumt tegnede damen DiCaprio skisset i Titanic flytter seg inn i strukturen i Avatars historie. Bra laget, men ingen sjel. Sjelen ligger i animasjonen og teknikken, enn i historien. Mens jeg satt der og beundret menneskehetens stadig voksende tekniske begavelse, er det fort gjort å assosiere nye filmer med spill. Er det det neste? Shit au, det er kanskje en for god idé.

Når skal vi kjøpe billetter til spill/ spillefilmer? Når får vi udelt interaktive fjernkontroller med popcornet. På hver spillefilm kåres en spill-vinner ved å få navn og bilde av seg selv, pluss en ny spill-billett til neste forestilling. Er vi der allerede?

Trolig. Jeg henger stadig etter. Eller det vil si, det gjør jeg egentlig først den dagen jeg ikke klarer å se at en historie er drit dårlig.

Det kommer nok!

London: Til Darryl ved Kings Cross station der Harry Potter forsvant

På et tre like i nærheten av Kings Cross Station, der Harry Potter tar toget til Galtvort, henger et bilde. Det er et fotografi av Darryl. Han er ingen Harry Potter. Han var ingen Harry Potter. Darryl kom seg aldri av sted til Galtvort.

Hver fredag satt Darryl og hunden hans og forsøkte å selge ´The Big Issue´ et blad som gis ut av gratisarbeidende journalister og som kan gi hjemløse i London noen pennyer i lommen.

Darryl er ikke mer. Det står å lese under fotografiet av ham: Til Darryl som elsket hunden sin. Borte, men aldri glemt. Mer står det ikke.

Fredag skrev avisen Evening Standard om gapet mellom fattige og rike i London. Det er byen med det nest største gapet i verden. Det er visst Tokyo først og deretter London. ´Det minner om kastesystemet i India´ , skriver avisen.

Og det er sant. I Merylebone glinser det gyldne skilt på dørene. Ikke med etternavnet til beboere, men med navnet på klinikker for plastisk kirurgi. Det formelig yngler av muligheter for å bruke penger på å øke sin offentlige status med personlig status. En dame av mer ´Pigmalion´ herkomst, med skitne knestrømper som ligger som to trekkspill om anklene hennes, flatgåtte sko, en gammel snekkerbukse og en hatt med blomster i, skriker til en brunbarket man i et sølvglis: Men så se å fløtt deg da!!!! Din ´sod´! Når du har en sånn bil må du kunne ´fløtte´ den. Men de fleste damene i Marylebone street overgår hverandre i stramhet, både foran og bak, uansett alder. Lange brunbarkede legger hviler ut fra fortauskafeene. Med nyslepne tånegler. Og går en inn i en butikk er servicen upåklagelig.

- Yes, Mam, may I help you.

Når jeg står slik i en butikk i et bedre strøk i London, slutter jeg aldri å forundre meg over vennligheten. Som sikkert ikke er vennlighet, men en høy rendyrket form for profesjonalitet. I Norge må det som oftest en svenske til for å oppleve lignende lyder.

Ja, det er noe med profesjonaliteten. I alle ledd. Selv han i gul vest, med slitte benklær og en mage i veien for armer og ben, utfører arbeidet med en dyp pliktoppfyllende mine.

Kanskje er det vissheten om fallet. Fallet ned til foten ved Darryls tre, som gjør det? Vissheten om at i dag var det fotoet av Darryl som hang der, men at ingen er sikret en jobb i dette lille landet med millionene av albuer.

Evening Standard hadde også en historie som sa noe om det. En ung jente. 21 år. Blondt hår og blå øyne. A-student. Forrige uke tok hun livet av seg. Hun fikk ikke jobb. Hadde forsøkt alle muligheter. Selv i en stor varehandel avviste de henne. Så hun skrev et brev til foreldrene og kjæresten og sa:

- Jeg kan ikke leve slik. Jeg ønsker dere blir lykkelige. Det er alt jeg vil.

Faren sa til avisen at det siste hun ville var å ta i mot almisser.

En Clegg!

En smilende, besserwisser. Kledd i noe som minner en skoleuniform på en av de halvnakne skoleguttene med blå knær som en stadig treffers vintertider i England. Slik fremstår han: Nick Clegg. Underdog, som ingen, i hvert fall ikke engelsk media hadde regnet med. Hva sto det i en liten notis i lokalavisen: Gordon Brown snakket aldri om et mulig liv utenfor Downing Street 10, før etter en fatal såkalt TV-debatt på ITV. Jeg skriver såkalt, for den eneste som diskuterte var så vidt Nick Clegg. Reglene for opptreden var så mange at de kan sies å minne om Gamle Testamentet. Salen kunne ikke stille spørsmål. Spørsmålene var plukket og silt ut på forhånd. Opptreden skulle være akkurat så og lenge. Irritasjonen over den alltid like gispende og torske-aktige Gordon Brown var til å ta og føle på blant mine engelske venner. Litt mer oppstemte var de av David Cameron som stadig syntes å komme tilbake til sin ´sønn som døde i fjor´. Men i pub-humør ble en altså bare av nickers-aktige Nick Clegg. Dagen derpå hersket like usikre Obama-tider, som det gjorde rundt Obama valget.

For å sitere min indiske og meget kloke ektemann sa om Obama: ”Han fikk en farget rabatt”. Nick Clegg er ikke så farget akkurat. Tvert i mot. Men kanskje han har fått en ´usynlig-rabatt´. En rabatt fordi han ble oppdaget for sent. Det sies her i London at folk er politisk utslitt av Labour. For egen del er jeg bare eitrande forbanna fordi resten av Europa er trukket inn i en krig, det med stor sikkerhet kan sies at folk flest var både usikre på og uinteresserte i.

- Hva gjør dere med det da? De hadde jo faktisk ikke langdistansevåpen i Irak!

- Men nå ligger det bak oss. Nå må vi se fremover, sier mine engelske venner.

Så kommer en lang tirade om frigjøring av hijaber, og ta terrorister og sånn.

Det farlige med Clegg er at han messer det samme som Obama. De har funnet noen Harry Potter-ord: Change. Change. Change.

Det halvtdøsende media følger ikke opp og spør: Ok, men ´change´ til hva da? Hva er det du kan forandre som ingen andre kan.

Morsomt er det at alle politikere bruker det magiske ordet ´change´, og tror det skal åpnet velgerdøren.

Men det er noen nå få få dager igjen. Til mandag 6 mai og ´change´ eller ikke.

LONDON BOOKFAIR I ASKETID: TOMT FOR FORLEGGERE MEN FULLT AV HISTORIER

Lars Saabye Christense lå der. Hamsun lå der. Fossum lå der. Men ingen sto på standen på London bookfair for å selge dem. London bookfair er en av Londons største bokmesser.

Jo, forresten. Det er ikke helt riktig. En hyggelig dame, Anne, fra den norske ambassaden hadde påtatt seg jobben å stå på den norske standen mens islandsk aske herjet Europa.

Jeg hadde tatt T-banen til Olympia i London og kom noe sent på dagen. Halvparten av alle forleggere, agenter og forfattere som hadde landet i tide, var nå i ferd med å forlate messen. Jeg hadde trodd det skulle være enda mer glissent med folk, ettersom nyhetskanalene hadde rullet ut bilder av lekende store og små på tomme flystriper over hele England.

Inne i den halvtomme hangaren, hadde det samlet seg noen grupper av vindrikkere på enkelte stands. Gjerne rundt de store amerikanske og britiske forleggerne. Latter, og fornøyd vin-mumling romler over det skandinaviske hjørnet. Her står det en hyggelig, og sjenert kvinne fra den norske ambassaden, som raskt inviterer også meg på vin og kanapeer.

- Hvor er alle? Spør jeg.

- De kom ikke, og de kommer ikke, sa Anne. – Jeg måtte bare ta skjeen i egen hånd.

Resolutt hadde Anne, som ikke hadde noe med konferansen å gjøre, dukket opp for å skrive ned navnene på interesserte agenter og forleggere. Og selv om nordmennene glimret med sitt fravær, hadde vinen, kanapéene tiltrukket seg personer med heller tynnslitte, men tross alt, visse bånd til moderlandet.

Det var her jeg traff en opprinnelig ire som fortalte om sin affære med Hardanger. Opprinnelig fra Irland, men oppvokst i London, hadde hatt fått et innfall som 17-åring. Han hadde simpelthen skrevet til den norske ambassaden og spurt om det fantes jobb i Norge. De hadde gitt ham adressen til norsk bondelag, som videre hadde skaffet ham arbeid på en gård i Hardanger. Vel der oppe, langt oppe i fjellene ovenfor Odda, hadde engelskmannen gjort seg til skamme ved å snakke for mye. For det første snakket de ikke, og for det andre hadde han snakket engelsk. Begge deler var like sosialt tabubelagt. Særlig ute på fisketur i et vann, der engelskmannen utviste munndiareens noble kunst, og att på til hadde vært den eneste som fikk fisk. En kombinasjon som er i tråd med engelskmennenes litterære tradisjon "conversation and action", men en heller ukjent oppførsel i Hardanger.

- Så snakker du norsk da?

- Not really.

- Ikke et ord.

- ”Farvel”

- Are you leaving?

- No, no ”Farvel”

- Oh, sorry. I see!! Very well spoken. Well done!

Affæren med Norge var en kjærlighetsaffære. For selv om 17-åringen ikke hadde forstått et ord norsk, og ikke funnet noen som snakket engelsk, hadde han seriøst vurdert å gjøre nordmann av seg.

- But you wern´t understanding a word of what people were saying.

- Oh, it didn´t matter. I loved it there.

Fremdeles på det samme hjørnet i på London Bookfair treffer jeg skotten Frank Stewart. Han har oversatt en bok om Palestina og Israel fra engelsk til norsk. Han burde absolutt ha de beste faglige forutsetninger. Som pensjonert lege har Frank lært seg italiensk og norsk. Han snakker utmerket norsk, og er mer enn villig til å fortelle om den gangen han besøkte London i kilt.

- Den eneste som så rart på meg var en afrikaner i sin hvite nasjonaldrakt.

Litt etter litt trekker det forlegger-, forfatter-, agent- tomme selskapet ut på gaten og ender opp å drive nokså hvileløst igjennom historiske strøk, mens engelske-, irske- og skotske anekdoter fylles på litteraturens rusende vinglass (som Ari Behn) ville sagt.

Og sånn senere på natten, stilte jeg meg selv spørsmålet om noen savnet nye norske bøker etter de engelske historiene kvelden. Ikke jeg. Og om hva som skal til for at norsk litteratur skal stige som en fugl fønix opp av aske, etter en slik kveld. Det skal nok godt gjøres.

London: Demonstrasjon mot urettferdighet

I dagens Dickenske London utfolder det seg den ene urettferdige historien etter den andre. Og det er kanskje en åpenbar selvmotsigelse at mens mediene er truet, aviser legges ned, og dokumentarer er sponset av Honda (på Channel 4), har det aldri vært større behov for større kritisk blikk på myndigheter. Bare den korte tiden jeg har bodd i London har det utspilt seg noen groteske saker som skriker etter politisk nagling og korsfesting.

Den første saken dreier seg om en kvinne som nylig døde, i et mer eller mindre ressursvakt område av denne byen. Kvinnen het ´Alex´, var blind på et øye, og hadde store lammelser. I en årrekke hadde hun bodd i leilighet der hun ikke kunne komme seg ut. En sosial bolig i 5 etasje uten heis. Selv om hun ba kommunen om å få ny leilighet som var mer tilgjengelig, ble hun nektet dette.

For kort tid siden ble hun funnet død, i leiligheten hun var sperret inne i.

Den andre og like så groteske saken, handler om en ung gutt som stjal noen batterier. Politiet tok ham, og han ble skuflet inn i en celle. Her får han et eleptisk anfall, uten at hverken betjenter, ambulansesjåfører, eller andre bistår. Gutten blir hjerneskadd for resten av livet

Familien ble denne uken tilkjent 4.7 millioner pund.

Og den tredje saken tar kaka. En svart, britisk, alenemor har dårlig tid og kaster seg på toget. Hun har månedskort, men blir tatt i forsøk på å billett fusk. Hun får muligheten til å bevise sin uskyld, men er syk.

Det hele ender med at myndighetene tropper opp på døren hennes, og truer med å slå seg inn med makt. De ønsker pant i eiendeler, for å kunne dekke boten kvinnen var idømt. Dette skjer mens kvinnen er alene med sin mindreårige datter.

Slike saker skjer selvsagt over hele kloden, i hver by daglig. Det spesielle med London er den åpne demonstrasjonsviljen når urett finner sted. I Camden der ´Alex´kom fra, møtte folk opp med plakater, med skrik og rop om at sosialkuratorer og kontor måtte ta seg sammen. Naboer gikk på besøk til hverandre, trøstet hverandre og diskuterte hva de skulle gjøre. I Norge ville sike saker trolig endt som interaktiv men anonym trafikk hos mediehusene.

Daglig lærer jeg å forstå interaktivitet som annet enn trafikk for det ene eller det andre mediehuset. Interaktivitet burde i like stor grad handle om direkte og åpen demonstrasjonsvilje. Slik som her i London. Det er sjelden langt fra urettferdighet, til en tusj , plakat og demonstrasjon.

Noe å lære?

Støv over London?

Gordon Brown formelig dysset britene i søvn med sine gamle politiske løfter, og løftebrudd, i den første valgdebatten på TV i går. Like etter nyhetene om at alle britiske fly står på bakken, og at Islands vulkan-aske svever over og dekker Nord England. Min britiske London-venninne begynte med en gang å klø i øynene. Hun harket og hoset at kanskje allergien ikke bare skyldtes Gordon Browns politikk lenger. Gatene i London er fulle av hvileløse mennesker som triller på kofferter. Folk som ser ut som om de er i stand til når som helst å sine egne små, miniatyraktige vulkanutbrudd. Men ennå er det bare utbruddet på Island som har skapt de største reaksjonene.

Vi venter i spenning....

I daglig kø ved ”The Last Word”

Pipen ligner en krematoriepipe. Den strekker seg over Magna Carta, British Library og kaféen ”The Last Word”. I grått londonvær sitter nærsynte akademikere, sammensunkne i meditasjon over medbrakt litterær frokost. Midt på plassen, som foran St. Peters port, står akademiske sjeler i en lang taus kø. Under krematoriepipen tikker minuttene mot det magiske tallet 9.30. Men i mellomtiden står en vakt i uniform og overser at den skubbete mentaliteten som befinner seg i akademisk teori, ikke omgjøres til praksis.

Det er en selsom gruppe tenkende sjeler. Noen er kledde i ferskpressede grå dresser. Andre, som piken foran meg, holder en BFI bag på armen, en brun og slitt ull jakke, som når henne til et rosa prikkete tynt miniskjørt. Deretter følger to lubne ben i kritt hvite nylonstrømper med rosa sokker, og 40-talls sko.

Ved siden av meg står en mann av afrikansk opprinnelse, med briller, slitt blazer og presses bukse. Han leser i en bok. Som mange andre i køen.

- Excuse me?

- Yes.....

Han titter over de runde brilleinnfatningene med et strengt blikk. Språket er erkeengelsk. Jeg lurer på hva som skjer når dørene åpner, om et par minutter. Mannen viser seg å være professor, og sitter fast på British Library. Han forklarer: Når dørene går opp vil vaktene plukke ut en og annen tilfeldig og gjennomsøke vesker. Deretter handler det om å kaste seg over et skap i kjelleren. Å ha et pund klar er kjempeviktig. Da har en sjanse til å grabbe et skap. Skapet er første trinn på veien til hovedmålet: en leseplass.

- Miss?

En mann med hvitt skjegg, krumbøyd, langt sort fragg, rynkete bukser og skitne sko, tilbyr meg et ark. Professoren forklarer at det er eldre forskere som ønsker å samle til et fellesmøte i løpet av de neste dagene.

- Alle kommer inn her, studenter på laveste nivå og forskere på høyeste nivå, kjemper daglig om de samme plassene.

I det dørene går opp og køen beveger seg spør professoren hvor jeg kommer i fra. Når han skjønner at jeg er norsk kommer noe uforståelig:

- Jaså, ja jag har bodd i Sverige hele mitt liv.

Den eritriske professoren har vært ansatt ved Lund Universitet og har hele sin familie i Sverige. Jeg har nå fått en hjelpsom skandinavisk våpendrager i kampen for en leseplass.

Vi kaster oss inn i første kampen: Å skaffe seg et skap, finne nok gjennomsiktige plastposer til medbetrakte bøker. Deretter handler det om å komme først frem til døren til lese salen. Fnisende, lettkledde studiner i friske moteklær dominerer køen. En britisk afrikansk vakt åpner døren.

- Hei, ta det med ro. Slapp av!!!! Alle får en plass.

Situasjonen minner mer om et fransk fiskemarked enn om det Britiske Nasjonalbiblioteket. Like fullt. Happy ending. Jeg fikk leseplass denne dagen. Ved siden av den eritreiske professoren som var henrykt over å få snakke svensk. Hele dagen.

Men hvordan det skal gå i morgen? Det er en helt annen sak.

Det er ikke gitt alle å komme inn i himmelen.

I London-jungelen

Ti hele dager tok det. Jeg hadde simpelthen sendt en kasse med bøker til meg selv. Det var jo usigelig dumt. En kasse med viktige bøker til en verdensmetropol - London. Nå må jeg ikke bli helt norsk da. Og tro at det eneste stedet i verden posten kommer frem er Norge. Slik er det ikke. Men det er litt sånn. Forresten, den ene kassen kom frem som en kylling rundt påsketider. Det var den andre som var problemet. Ja, og så var det dette med internett. Det med bredbånd. Nå må jeg ikke bli helt sånn: Det er bare vi i norge som får teknikk til å virke. Men, faktisk, det er litt sånn. De har ikke akkurat arvet det tekniske genet (Heia Eia) her borte. Det må ha vært en av de første vikingene som så på en ost - så på en kniv og tenkte om det vil vært lettere å skjære i osten om det var en sprekk i kniven.

Bare for å ha sagt det med en gang, jeg har Apple, et rottent Apple. Mannen som solgte maskinen skrøt av det lekre designet, av den sølvgrå modenheten, hvordan maskinen skinner i sollys - og jeg var, ganske rett, solgt. Men jeg burde kanskje ant ingen fred og bare fare da jeg begynte med å klage på batteriet. Like etter dukket det opp et bud fra Apple Amerika, som skulle ha meg til å undertegne på at batteriet ble byttet mot det han hadde med fra Amerika. Det jeg hadde kjøpt hadde store risiko for å eksplodere midt i trynet. Jeg burde tatt det hintet. Men litt etter litt eplet jeg meg. Jeg kom inn i Apple familien, og det var så allright å bli gjenkjent av eplene. Men mitt var og ble råttent. Uten å ha mistet mac´en, eller kommet borte i noe, begynte å stålet å få bulker. Små, skjønne smilehull. Hele maskinen smiler nå, uten tenner slik at jeg kan se hva den åt i går. Fyttirakkern! IKKE KJØP MAC. Husk det går an å eple seg på annet vis. Sitt under et epletre i høstsesongen, for eksempel.

Men nå til det den forsvunnede kassen. To ganger kom det et bud på døren. Uvisst når, uvisst hvem. Men kassen kom ikke. Jeg klarte å søke etter kassen på nettet, og ble fortalt at den skulle ligge på et budkontor i et lugubert strøk av London. Jeg tok en drosje og gikk ut. Drosjen stoppet foran en diger posthall og jeg gikk inn. Ikke en sjel. Ute blåste vinden. Tomme lastebiler fylte hallen. En skygge nærmet seg. Tikk, takk, tikk, takk. Jeg dukket. En kineser smilte gult.

- Who you are?

Det er et alldeles merkelig fenomen i London, at det finnes få engelskmenn der, i hvert fall på gateplan, og særlig Londonesere. Engelsk er det heller så som så med, en kommer lenger med kinesisk, pakistansk, russisk, indisk, afrikansk.

Jeg forklarte på døvespråk. Kineseren pekte i ut av bygningen og gjorde en sirkel med armen som jeg tolket som om at jeg måtte rundt kvartalet.

I den neste resepsjonen var det ikke tomt, men jeg skulle ønske det var. Mannen som ekspederte var opprinnelig fra Karibien, men forfedrene hadde tydeligvis glemt å ta med humøret.

- Yes, sa han med sterk akssent.

Jeg forklarte ham om pakken. Han så surt på meg. Og på papirene. Og på maskinen.

- Den er både her, men ikke her, forklarte han.

- A riddle?

Han tok papirene og sertifikatet mitt med til den tomme posthallen for å lete. Jeg ventet og ventet og ventet. Og der kom kassen. Og sure-per.

Men han kunne være så sur han ville. Jeg ville kaste meg over ham og rundklemme ham. Fordi det sto strenge plakater på veggene om at:

IF YOU DON´T TREAT US WITH RESPECT - WE DON´T TREAT YOU WITH RESPECT

osv. Så jeg gjorde det ikke....

Men jeg klarte å lirke frem et smil med to øyne som til sammen glinset som en oppadstigende carabiisk sol.

I London skjer det noe hele tiden. Det finnes en historie på hvert eneste gatehjørnet. Vil noen høre om resepsjonisten, skotten, som mistet jobben sin fordi han ikke hadde på seg jakken noen minutter. .... Vel, jeg forteller uansett. Speakers corner. Så mye for interaktiviteten. Verden går ikke fremover uten formidlingsvilje. Etter min mening da.