Skammens tid

En dag. Jeg vet ikke hvilken. Men en av disse dagene hvor vi har stått opp, dusjet, pusset tenner og gått ut av husene våre, har en mor stått i hjemmet sitt i panikk. Utenfor hjemmet har det befunnet seg en ungdomsgjeng som plaget hennes psykisk utviklingshemmede datter, hennes 18 år gamle dyslektiske sønn og henne selv. Gjengen skjøt fyrverkeri mot ytterdøren, og urinerte på veggene utenfor. De truet sønnen på livet ved å presse en kniv mot strupen hans.

En dag, etter å ha meldt fra til politiet mer enn 30 ganger, etter 10 års trakassering og uten å ha fått noen hjelp, ble det for mye. Hun tok med seg den utviklingshemmede datteren og satte seg inn i bilen, en Austin Maestro, og tente på. Mor og datter brant til døde.

Media, politi og samfunn er for det meste opptatt av de store sakene. De store hendelsene. Groteske og kriminelle handlinger som kan brettes ut i alle sine detaljer.

Slik er det her til lands, og også i Storbritannia der dette fant sted. Det er ikke så mange som ser de daglige dryppene av overgrep. Nabokonen med et blått merke, butikkdamen som går med solbriller, eller piken på ti som alltid gnikker hodet mot veggen og ikke følger med i klassen. Det vi ikke vet, har vi med all sikkerhet ikke vondt av. Jo mindre vi vet, jo bedre er det.

En sak er overgrepet som skader et menneske for livet, men overgrepene som foregår år inn og år ut, det er tortur. Og samfunnet, som i frykt for innblanding, legger det daglige bind over øynene.

Det som skjedde en dag i England, det kan skje her. Det kan hende hvor som helst. Når som helst.

I går ba Storbritannias innenriksminister Alan Johnson om unnskyldning, og sa at det som ikke skulle ha hendt, skjedde likevel.

Med det er for sent. Ingen unnskyldning får Fiona Pilkinton og hennes datter tilbake i livet. Moren valgte døden. Fordi de ikke ble sett i livet. Av dem som lot som om de ikke så.

http://www.aftenbladet.no/utenriks/1086523/Mor_og_datter_mobbet_til_doede_i_Storbritannia.html

http://www.telegraph.co.uk/news/uknews/6241791/Mother-and-daughter-who-burned-to-death-no-excuses-says-Alan-Johnson.html

Med rett til å skrive – uten etikk

– et bloggete essay om romanforfatteres moralske væren eller ikke væren

Noe av det første en lærer som dokumentarist handler om etikk. Dokumentarfilmhistorien åpner med fortellingen om den pågående og ambisiøse John Flaherty som befinner seg i dyp sne og hvinende vind i Alaska. Et klassisk dilemma oppstår da Flaherty følger med sine venner i Alaska ut på jakt. Hovedperson og hans jaktlag fanger en hvalross, og det oppstår en kamp mellom det kjempende dyret og fangstmennene. Jegerne trenger hjelp og roper til dokumentaristen at han må hente riflen. Flaherty får valget: Hva er viktigst? Filmen han lager, eller mennesket i øyeblikket?

Dette dilemmaet har forfulgt meg gjennom hele mitt profesjonelle liv. Det kommer tilbake i ulike formasjoner. I ulike filmer og ulike saker. Hva er viktigst et enkelt menneskets øyeblikk, eller øyeblikkets evighet? Ole Brum har selvsagt det beste svaret: Ja takk, begge deler. Av og til er de forenelige, og av og til ikke.

Etikken står i en særstilling innenfor all dokumentarisme, fjernsyn eller på film. Det handler i bunn og grunn om at den enkelte journalist og dokumentarist skal leve med seg selv. Da jeg jobbet som journalist var jeg ofte vitne til at dyktige kollegaer tok nådeløse oppgjør med seg selv, og med kirurgisk presisjon skar bort etterlengtede gode scener fordi de visste at det viktigste ikke var konstruksjonen av virkeligheten, men menneskene i den. Ingenting er viktigere enn menneskene. Dilemmaet er likevel ikke til å komme uten. Bedriftens krav til tempo, innlevering og produksjon henger over en som en skygge. Derfor blir det som oftest Ole Brums moral som går av med seieren i den journalistiske og dokumentaristiske hverdag: Ja takk, begge deler.

I romanforfatterens verden stiller det seg åpenbart annerledes. Selv om romanforfatteren forsyner seg av virkelighetens frukter, dens miljøer og karakterer som det er et koldtbord ene og alene ment for en gjest, forfatteren selv.

Grundige journalister vet at deres etikk, deres moral, blir sett. Ofte ikke av bedriftene de jobber for, men av menneskene de lager saker om. Viktigere enn saker er forholdet til kilder, forholdet til mennesker. Det skal strekke seg lenger enn dagen i dag, og dagen i morgen. Men når romanforfattere skriver er det med etikk-rabatt. For de forholder seg ikke til virkeligheten.

Fiksjonens verden er et annet sted. Star-Trek bor ikke her lenger. Star Wars er faktisk ikke virkelig. Men jo, noen ganger er den likevel det. Ingen kan si noe annet. For det blir så kleint. Alle som føler seg skrevet om, eller som dyrene på gården som kalven telte, kan ikke si det. I det en går ut i fra at en er så viktig at en kanskje er skrevet om av en romanforfatter kommer svaret som tenåringer ville gi alle som antyder at det kanskje er noe mellom dem: Ja, det tror du og alle andre. Eller som Hanne Ørstavik sier, tydeligvis med hentydninger til en venninne som mener hun er med i en av Ørstaviks romaner: Det finnes de som tror at de er med i hver eneste roman.

Det er ingen som kan slippe unna med dikteriske omskrivninger av virkeligheten enn dikterne selv. Det er ingen som må slite så mye med den egentlig sannheten heller. Det er bare romanforfatteren som egentlig vet hvordan det forholder seg. Noen forsøker å unndra seg den menneskelige redelighet ved å henvise til ”Kunst” med stor K. De er ”Kunstnere”, og da er alt tillatt.

- Ich bin nur ein Schauspieler, sier Klaus Maria Brandauer i Mephisto en genial film fra 1981 om skuespilleren som valgte å fortsette som skuespiller under Hitler, til tross for at han mislikte regimet. Som kunstner og skuespiller kunne ingen stille ham til ansvar. Han jobbet ikke med virkeligheten med diktningens verden. Han var kunstner og hadde ingenting med virkeligheten å gjøre, han bare portretterte den. Men så tok han altså feil.

Det er umulig å si hvor diktningen begynner, og virkeligheten slutter. Det er det bare forfatteren, dikteren og kunstneren som vet. Dypt der inne i seg selv.

Straffen for å krenke et liv

Hun går på veien. Tre menn kommer imot henne. De overhører alle protester

Og trekker henne i en mørklagt barnehage. Her voldtar de henne etter tur, og tvinger 15- åringen også til oralsex.

Det er ikke fiksjon, men en ren og skjær virkelighet. Hovedmannen: 1 år og tre måneders fengsel. Hva de andre to fikk, orket jeg ikke å lese.

Bevis: Moren til piken overhører det hele i mobil fordi hun tilfeldigvis ringte datteren og mobilen skrur seg på.

Hva er prisen for et liv? tenker jeg når jeg leser dette. Det er handlinger som ikke har noe med sex å gjøre, men med krig. Det er overlagt krig mot et barn. For ja, en 15 åring er ennå et barn. En setning i en av dagens nettaviser forteller at barnet, 15-åringen, ikke tør gå i butikken lengre. Og jeg blir sittende og tenke på hverdagen hennes. På livet hennes. Hvor mange år av dette unge livet som går med til senskader. Og hvor mye av livet til de tre mennene som kommer til å gå med til å gruble på det de har gjort. Trolig lite. Respekt for menneskeliv er ikke noe man blir født med. Grenser må settes.

Når grensene krenkes har vi lover. Men de fungerer ikke. Ikke nok til at offeret, og ikke minst den sikkert traumatiserte moren, skal få fred. Men nå har jeg løsning. Etter glimrende journalistisk arbeide direkte fra Kongo, kom idéen dumpende ned. Der de tydeligvis har fengsler som har smilende fangevoktere, fangene får røyke, de slipper å barbere, eller vaske seg. Dette er stedet for overgriperne mot 15-åringen. Den norske stat kunne kanskje leie flerfoldige celler i Kongo for en slikk og ingenting. Bare et forslag.

Til Arbeiderpartiet. Slik at de vinner neste valg også.

Et møblert hjem

Lyset vekker meg. Det blå lyset over takene på bygårdene. Lyset som minner meg om den gangen jeg bodde i Nord-Norge, og alt var blått. ”Det er slik”, røpet en nordlending for meg, ”når en kommer høyere opp på planeten. Blått.”. Skjæringer i blått hviler over bygårdene som et håp om noe annet, noe mer denne dagen. En hilsen om at noe kommer til å hende.

Utenfor river morgenens rå ånde i kinnene, men jeg passerer nedtrukne gardiner som minner om sovende øyelokk over familiers liv og levnet.

Jeg passerer tyrkeren på hjørnet, der det ligger kunstgress over bruskassene . Og de mangefargete papplakatene med stavefeil henger rundt omkring. Under gatelysene som ennå ikke er slukket.

På vei til en venn. Til NSB. Det har alltid vært noe med NSB som gjør at jeg har sett institusjonen for meg som en person. En 50-åring, med luen på snei, snus under overleppen, hendene godt plantet i lommene, upussede sko og for lange bukseben. En flekk på uniformsjakken, og et trøtt ansiktsuttrykk. Ikke et vennlig morgenfriskt smil, men trette poser under øynene og minst tre centimeter for lang pannelugg. Det er noe tidlig gammelt med denne gode, norske vennen som ved hvert stortingsvalg stemmer Arbeiderpartiet, men bærer en hemmelig drøm om å stemme FRP. Sånn helt for seg selv, må han nemlig innrømme at det er for mange utlendinger i landet. De er overalt. De er til og med på jobben hans. Det er ikke noe galt med dem, asså, men det er det at de er der. Og det er nok.

Denne morgenen, som alle andre morgener når jeg sitter på med min gode, gamle venn, velger jeg komfortvogn. Ikke fordi det er komfort. For det er det ikke. En får den samme, sure kaffen uansett hvor en sitter i toget. Avisene kan en også kjøpe med seg. Setene er like nedslitte som i enhver annen vogn. Den eneste grunnen til at jeg spytte ut 90 kroner ekstra er strømkontakten. Da kan jeg bruke morgenen til å jobbe litt.

Min venn NSB varsler stasjon etter stasjon. Til vi kommer til Lillestrøm. Da stopper NSB. Tar seg et pust i bakken. Suger skikkelig på snusen og forklarer:

- Alle som skal til Lillehammer må gå av på Eidsvoll. Der går det buss til Hamar.

- Det går faen ikke an! Det går ikke an.

Kraftsalven kommer fra en middelaldrende mann i sittegruppen på andre siden. Han har Pringle-genser. Pressede bukser. Og glinsende mobiltelefon.

- De eier jo ikke dannelse. Har altså faen ikke respekt for kundene. Min dag blir helt ødelagt av forsinkelsene.

- Ja, de kunne kanskje sagt unnskyld?

- Unnskyld! Jævla NSB, altså de eier ikke dannelse. Jeg kommer jo selv fra en streng oppdragelse og et møblert hjem. Men NSB altså. De kan jo faen ikke spise med kniv og gaffel, en gang!

Når en av de slitne NSB´erne, står betuttet foran den dannede, er det nærmest med luen i hånden. Og bare for å bli skjelt ut ytterligere fordi han ikke orker å ta så mye tilbake.

Inntil ”hun” står der. Hun er morgenfrisk. Har en kaffe latte i hånden. Kinnene gløder av morgenfrisk Hamar-luft. Leppestiften er en blanding av korallrød og rosa, og står godt til den nypressede drakten. Hun tar ikke noe ”crap”. Ikke en gang en dannet ”crap”. Pringler´n skjønner det. Han tier kjapt. Banneordene blir færre. Inntil han nærmest unnskylder seg.

NSB er ikke lenger NSB. Han er gift. Med en lekker ung sak. Med rød munn og et avvæpnende smil, som gjør at klager faller til jorden som råtten nedfallsfrukt.

Eller tar jeg feil, kanskje er det datteren?

Hverdager på en linje!

Det er en av disse dagene hvor jeg tar toget. Jeg liker slike dager. Dager jeg kan gjemme meg bort i en krok og la tankene strekke seg om landskap forbi ruten. Speile meg i livet som passerer. Speile meg i hverdager som ikke kommer tilbake, men passerer, og likevel blir værende. Der i kupeen. Der i kroken. Jeg henter frem bøkene jeg har ønsket å lese. Lener meg tilbake og drikker sakte den etsende NSB kaffen. Lytter til lange beskjeder på dårlig engelsk, og forsvinner fra passerende hverdager inn i litteraturens evighet. En evighet som ikke holder meg fast. Som slipper idet vognene rister over rillene. Jeg gir meg til å bla i avisene. Leser VGs rampelys. Leser om unge mennesker som satser, som lever, og reiser. Jeg ser opp. Møter blikket til en japaner. Han sitter også i en krok. Og ser hverdagene forsvinne i landskapet. På bordet foran ham ligger et kamera. På setet ved siden av en ryggsekk. Og i hånden en blokk. Han reiser seg og kommer imot meg. Sier noe på nesten uforståelig engelsk. Om jeg kan sitte der på setet foran og fortelle om stedene vi passerer? Jeg skjønner ikke vitsen. Han forstår jo knapt hva jeg sier.

Så feil tar jeg. ”Min” japaner viste seg å være professor i biologi. Han var 84 år gammel, og på reise i Norge alene. For å skrive dikt. Japanske haiku. Dikt. På en linje. Så vi sitter der, nesten uten å forstå hverandre. Og han forteller på mest japansk og litt engelsk om hvor viktig det er å leve livet til fulle. Hverdager eller ikke. Det gjelder å utnytte dem til fulle. Linje for linje.

Klokskap har ingen alder

En gang for lenge siden var jeg en liten jente som satt på bussen i Oslo.

Jeg satt ved siden av en dame som virket hyggelig og grei. Turen var i regi av en leirskole. Jeg kom kjapt i snakk med damen. Jeg fortalte at bestevenninnen min var lei seg for tiden fordi foreldrene hennes hadde skilt seg.

- Det angår ikke meg!!!!

Damen reiste seg rasende og gikk lenger inn i midtgangen. Jeg skjønte ingenting. Men jeg forsto at jeg hadde snakket om noe som kvinnen opplevde som upassende og som et forsøk på å dytte noe over på henne.

Litt eldre glemte jeg episoden. I stedet forekom det meg at klokskap var noe som vokste gjennom erfaring, modenhet og opplevelser. Logikken tilsa at alle mennesker ville bli litt klokere. For hver opplevelse. Hver situasjon. Og siden det ikke er gitt mange å gå igjennom livet uten å oppleve noe særlig, tenkte jeg at det måtte mange kloke mennesker på kloden.

Sakte, men sikkert har jeg forstått av klokskap krever en særlig velsignelse. Det er ikke en gave gitt enhver. Den kloke kan være fem år, femti eller nittifem. Den dumme like så. Det handler ikke om opplevelser, men måten en opplever på. Og hva en tenker om det.

Mangt et eldre menneske har vært gjennom mye. Men har kanskje aldri latt opplevelsen berøre seg. Opplevelsen passerte i stedet for. Rett forbi.

Og slik har det seg, at noen bøyer seg ned og drikker av den elven som renner forbi. Og andre kjøper det samme vannet for dyret dommer på flasker.

FLYT

Hun har hjertet i munnen. Hjertet i hendene.

Revner i to der hun står.

Av smerten som er et likblekt fjes i skygger fra stearinlys.

Blitzen i rommet er hennes stjerner. Publikums åpne munner er skyggete blomster i svart hav.

Hun synger om smerten til båter som vugger på nattens bølger.

Der hun selv står usynlig i kosmos og lar sjelen eltes i brønnen som

speiler månens lys.

I et Fadohus i Lisboa. Denne kvelden.

Hvitkledde servitører skrur på lyset. Og det er som å se sin elskede etter en natt

med dype kyss.

Publikum gnir seg sjenerte i blikkene etter mørkets toner. Fortsetter å spise. I kontrastenes by.

For gatene fylles av dresskledde fargede mennesker, svarte kvinner med lilla hår, eller hvite unge menn med rastafari, står små selvlysende tyrolhus i fadoens hule. Mellom rustikke portaler med avskrellet maling, og de vakreste ornamenter, og mauriske fliser. De tykkeste kvinner og unge gyldne kropper som henger huden til tørk slik vasken henger som gardiner i Lisboas gater.

I en port står en sigøyner og akkompagnerer vinden, mens iskremkuler flyter i hverandre.

Pistasj over sjokolade og sjokolade over sitron. Over lubne hender. Som kun er sterke nok til å løfte en slik is.

Mens professorene vandrer med sine stripete skjorter og blomstrede kraver – endelig fornøyde med en perfeksjon av kaos deres egen forskning aldri kommer i nærheten av. I denne interaktive delen av Europa der smil fremdeles virker bedre enn interaktiv teknologi.

Den siste bastion.

Slik flyter en elv av kaos av dufter fra hav, fisk, og svette mennesker. En elv som duftende danser om murveggene,

en gang bygget for å stanse høstværet som søker å bremse dette sommerens etterslep av liv.

I Lisboa.

Portugals bankende hjerte.

Kjærlighet ved andre blikk – LISBOA

Det begynner på flyplassen. Eim av sigaren smyger seg rundt meg med en varm vind. Rundt fargede mennesker i fargerike klær. I fine fargerike klær. Uventet fine. I drosjekøen står jeg tett og tett med mennesker i alle raser. Barn kryper på fire langs flisene, med fedre som holder røyken i den ene hånden og styrer barnet med den andre. Mødre med krusete hår ler. Parfyme blander seg med sigarettdunst. Sterk parfyme.

En drosjesjåfør roper irritert på portugisisk.

-Hvor skal du?

Jeg viser ham kartet med hotellet. Og ja. Han kjenner ikke adressen. Men han begynner å kjøre likevel. Jeg skal delta på et seminar på Universitetet i Lisboa, og snakker ikke et ord portugisisk. Men han snakker, ikke pigeon-english, mer chicken engelsk. Han er blond i håret, har jomfru Maria hengende som medaljong i vinduet og har tydeligvis bestemt seg for å rappe noen euro fra meg. Jeg hører det på stemmen når han forandrer toneleie. Han slutter å kommunisere med hender og mimikk og gir seg i kast med å forklare turistbrosjyrene i stativet baksetet med metallisk røst. Jeg er ikke så viktig lenger. Jeg er turisten. Likevel ender det obligatoriske pålegget bare på noen ekstra euro. Kanskje fordi jeg lovet å anbefale Lisboa og Portugal til alle jeg kjenner. Som nå. Mens universitetet har informert om at drosjene skal ta mellom 5 – 10 Euro, ender jeg på 18. Men det er ikke så ille som en medstipendiat som fikk en regning på 30 Euro.

Det blir ikke kjærlighet ved første blikk.

Det blir kjærlighet ved andre blikk. Det er en annen type kjærlighet. En som tar litt tid. Først må en kunne se forbi den skitne baktrappen på hotellet. Oppdaget kantinedamen med hårnettet som styrer oppvaskmaskinen, fikser nescafe-maskinen og klemmer de fleste som kommer til frokost. Hun rekker meg til livet men forstår alt jeg sier.

Reisehåndboken forteller om Portugals lengtende folk. At de lengter tilbake til gullalderen den gangen Columbus satte Portugal ettertrykkelig på kartet og en rekke andre land likeså. Nå brenner menneskene av lengsel etter å være noen. Være noe. Som en portugisisk ung jente forteller meg. De har komplekser her. Føler seg mindre verdt enn spanjolene. Har mindre gull og skoger enn mennesker i mange andre land, men har drømmene om det. Landet er sorgtungt. Så sorgtungt at korrupsjon råder. Noe avisene forteller om.

I mine øyne er denne rustikke byen, med bygninger der malingen er delvis skrellet av, der kvinnene vet å vugge hofter, og mennene protesterer mot spansk siesta ved å trosse varmen i dress, er et rikt land. Rikt fordi jeg sanser variasjoner. Med variasjoner følger forskjellige stemmer.

Månen står som lyst sukkerspinn over byens borg. Varm vind suger. Gul brostein glinser. Og det er bare dag en. I kjærlighetens andre blikk.