Bloggerens etikk

Skal en blogger ha et ansvar som følger av egen blogg? Tradisjonelle medier har mye å lære av nye medier, men nye medier har jaggu et og annet triks å plukke opp fra tradisjonelle medier også Jeg fikk et interessant svar vedrørende min blogg om hva nye medier har å lære av tradisjonelle medier fra bloggeren Gen Terrorist. Han er blant annet opptatt av hvordan bloggeren hjelper frem ytringsfriheten. Hvordan mediehusene sitter i sine glassbur og mer eller mindre fremstår som filtre når det gjelder meninger og ytringer. Mediehusene sensurerer. De siler. De filtrerer informasjon. Jeg legger ved et innspill av Gen Terrorist.

 ”Spør du meg, er ytringsfriheten til en viss grad truet av alle disse redaksjonene, da jeg gang på gang har erfart at de forsøker å nøytralisere alle innlegg ved å sensurere gode argumenter mot etablerte dogmer. Det går muligens ut på at journalistikk som en bransje ikke lenger er så opptatt av å være folkets vakthund, men i stedet fungerer som en slags diplomat mellom folket og styresmaktene. All form for kontrovers er da en uting som må unngås til enhver pris.” (svaret i sin helhet finnes under gårsdagens blogg) 

 

Fra monologer til ufiltrerte dialoger

 Det er en gammel og monopolisert debatt: De gamle mediene stenger for ytringsfriheten, men de nye tar skrittet fra Platon og over til den sokratiske dialogen. Som også VG Netts Espen Egil Hansen skriver på VG meta:  fremtidens medier snakker med, ikke til leserne. I min purunge bloggekarriere er det også det som er min aha-opplevelse. Hva er vitsen med nettet om en ikke kan iverksette dialoger? Hva er poenget om respons uteblir? Eller enda verre at en ikke ønsker respons? Dette er sikkert velkjente toner fra en gammel debatt innen nye og gamle medier, grønne trær og døde trær. Men etter å ha lest det  innlegget til Gen Terrorist slo det meg hvor ufiltret debattene kan bli på blogger. De er som Gen Terrorist ønsker ufiltret og uredigerte. Appell om reaksjoner krever sterk lut.

 

Kunsten å finne det kåte tema

 Det første en blogger kan gjøre er å velge tema. En ufiltret blogger er for eksempel denne skrevet av Gunnar Tjomlid. Han er også en tydelig tilhenger av det ufiltrede og det politisk ukorrekte. Kan hende det er derfor hans tema om pedofili og hans nyanserte syn på dette har ført til rekordmange treff. Det interessante er likevel hvordan hans tematiske spydspiss om de pedofiles rettigheter og deres menneskeverd, fører med seg syn som går på bekostning av de svakeste. Debatten preges også av pedofile stemmer som tydeligvis ser på seg selv som de misforståtte og undertrykte. En debatt jeg ikke ønsker å ta her. Men ved å åpne den usensurerte esken til et slikt tema kommer det krypende frem et mylder av insekter en ikke visste fantes. Hello, Star Wars special edition!

 

Ansvarlig redaktør – i bloggerhuset

 Vi er ikke lenger i et mediehus, men i et bloggerhus. Tankene mine går til de mest sårbare av de sårbare, utslåtte mennesker som leser noen av synspunktene, men kanskje så langt nede at de ikke makter å slå fra seg. Mennesker som ikke trenger et mediehus til å sensurere seg, men som gjør det selv. For om noen kan være latente pedofile, kan andre være latente mordere. Mitt store spørsmål er smitteeffekten av diskuterte dilemmaer. Om et helt diskusjonsforum deler erfaringer ved pedofili, hvilke følger har det? Om ofrene fra en katastrofe som Baneheia skulle ønske å slå tilbake i retten, vil de vinne? For hvem saksøker de?

 

Fanatisk ytringsfrihet

 Bloggeren som tillater debatten i ytringsfrihetens navn. Og hvis noen skulle ønske et rettslig skritt, hvem orker vel det? Hvem har råd til det?

Jeg bruker Gunnar Tjomlids debatt som et eksempel på dører som kan åpne for uante følger av debatter, følger som det kan bli vanskelig å stille noen til ansvar for.  Ja, jeg er for ytringsfrihet og åpne debatter. Men jeg er ikke for fanatisk ytringsfrihet. Ytringsfrihet under ansvar. Spørsmålet er – hvem sitt ansvar da? 

Hva bloggere kan lære av tradisjonelle medier

Hvorfor ser bloggere og forkjempere for regnskogen på de tradisjonelle mediene som sine største fiender. Jada, Jeff Jarvis setter i boken ”What would Google do” opp to ulike økonomier i det han kaller ”link economy” opp mot ”content economy”. Når ”nye medier”-folket diskuterer ”gamle medier”-folket  dreier det seg ofte om front mot front.

Men trenger det egentlig være slik? Er det nå egentlig slik at vi går fra noe verre til noe bedre, eller går vi rett og slett bare videre? Da Gutenberg trådte inn på banen ca. år 1430 forsvant ikke bøker, de ble bare bedre og flere. I tillegg forsvant heller ikke mange håndskrevne verk. Noe håndskriftssamlingen til Nasjonalbiblioteket er et levende bevis på. De kan nå studeres med plasthansker.

Likevel er spørsmål om ”nye medier”-folket like så på defensive som de spørsmålene ”gammel medie”-folket tar opp. Det finnes bloggere som snakker om tradisjonelle medier som spør når døde trær ble en forutsetning for kvalitetsjournalistikk.

Men det er jo ikke de døde trærne som velger kilder, analyserer materiale, vandrer fra dør til dør for å sjekke opplysninger, tar telefoner, observerer gatelangs. Vi snakker om metoder. Journalistiske metoder. Det er her sammenblandingen forgår.  I filmen State of play  Russel Crowes, en ”døde trær journalist”, Della Frye, en tilsynelatende lettvekter av en online journalist, og dermed en ”grønne trærs journalist”. Det interessante i skildringen av online journalisten Della Frye, og som jeg ikke har sett noen anmeldere i papiravisene bemerke, er at hun får fri tilgang til tradisjonell gravende metode og ikke minst den tiden det krever. Hun kan gjerne finne ut noe på nettet, men hun får det ikke bekreftet før hun vandrer på apostlenes hester, og får bange anelser bekreftet/avkreftet.

Jeg har aldri sett online-journalister bruke så mye tid på en sak som i denne filmen. Nå skal det sies at det må mye av Crowes aggresjon til for å få redaktøren med på et ekstra døgn, men et døgn av de ”grønne trærs journalister”? Aldri hørt om det før!!!

Hva har så de tradisjonelle medier som online journalistikken kan inspireres av? Det er jo faktisk en mulighet for at ”de døde trærs journalistikk” bruker en og annen metode som har noe å lære bort. Det er for eksempel mye å hente i å forholde seg til mennesker. Bare det å snakke med mennesker, bruke tid til å bygge opp tillit, tråkke opp nye stier, banke på dører, sjekke ut dokumenter, få dokumenter av mennesker som ved å treffe journalister får tillit til dem.

Kan hende det skjer over nettet også? Jeg har ikke testet det ut. Kanskje den virtuelle tilliten finnes. Eller er i ferd med å bygge seg opp. Kanskje den finnes i stigende grad fordi det er borgerne som får ut informasjonen. Vampus viser i sin blogg til et nettsted på YouTube med både intensivt gravejournalistkurs for bloggere. Her kan en etter noen minutters videoer sette i gang med tradisjonell journalistikk og det er bare å grave i vei.

Likevel plager det meg at en i diskusjonen ofte hopper bukk over det essensielle med tradisjonell journalistikk. Det er ”redaksjonen” som konsept. Journalistikken er ofte et resultat av en lang redaksjonell prosess. Denne redaksjonelle prosessen består av diskusjoner, drodling, idéutveksling, evalueringer, etisk gjennomgang (vel og merke om vi snakker om sunne redaksjoner). Redaksjonen overvåker så godt den kan produksjonen. Det er i redaksjonen mer eller mindre garvete journalister, med mer eller mindre skadefryd, kan eksaminere ferskinger om de har husket å spørre om..... Å nei? Ikke det nei??? Men har du ikke tatt kontakt med? Skjønner, skjønner. Det var bare et spørsmål. Slik foregår det en redaksjonell kvalitetssikring som den enkelte borger ikke deltar i. Altså en etisk kvalitetsstempling som det enkelte mediehus står for. Tro det elle ei. 

Men det kan hende jeg våkner en dag med at alle slike bekymringer gjort til skamme. Kanskje jeg trekker gardiner til side og må innrømme at nå går hver borger og dermed hver borgerjournalist med en egen Vær Varsom plakat rundt halsen. Kanskje vil vi komme til å se at etikken blir bedre i de grønne trærs fremtid - fordi folk ikke har journalister å skylde på lenger, men må bære ansvaret for mulige overtramp selv. 

Halshugget babyen, spiste den og ...

Mine bloggelige erfaringer er ikke så mange, men en ting er sikkert: Nettet har mye til felles med IKEA. Har du tenkt på det? IKEA fremstiller sine billige, sammenskrudde varer som lekre designvarer i sine kataloger. Hvor ofte har jeg ikke sittet og drømt om at de ferdige utstillingene i katalogene bare kunne overføres til mine egne kvadratmeter?

Men i likhet med nettet må alt gjøres for egen hånd på IKEA. Bare det å få parkert bilen er jo et ork. Vel inne på IKEA er møblene plassert i så attraktive utstillinger at man meter for meter blir sugd inn i IKEA-labyrinten. Jo lenger innover man går, jo vanskeligere er det å komme ut.

Det viktigste for å forføre folk inn i labyrinten er å ha gode trekkplastre. På IKEA er det katalogene og utstillingene (ikke parkering). På IKEA  er dette særlig viktig fordi ulempene handler om det kunden må gjøre for å få med seg varen hjem etter forførelsen.

Slik er det også i stor grad på nettet. Det er brukeren som må klikke seg inn. Og det er der jobben må gjøres. Ergo, det gjelde å legge ut noe saftig agn. I likhet med IKEAS katalog. Vi snakker om agn som halshugde babyer, mødre som spiser sine barn, om sex i en hanglider ... Obs, det siste var mitt eget påfunn... men bare vent, det kommer nok.

Og spørsmålet er om ”IKEA” utstillingene trenger å bli mer og mer groteske. Mer og mer enkle og agnaktige?

Der det kunne hengt en mark, eller en flue, henger det i stedet en halshugget baby – som blir spist av mor. Det er et klikkagn. Noe alle ”bare må se på hva er”. Som om nettet er et ypperlig vindu for et freakshow.  Et slags Carnivale. Men i dette, og mange andre tilfeller, skal  misfosteret illustreres med et så uskyldig offer som et lite menneske uten stemme. Et menneske med en umenneskelig skjebne. Og ikke minst, en som trenger samfunnets beskyttelse. Ikke uthengning.

Heldigvis falt saken raskt på sidene. For i går var det rett og slett vondt å åpne ABC nyhetssiden. Jeg forsøkte å ikke se på toppen av siden.

Som om jeg måtte senke blikket i skam. Det var det riktige ordet: Skam.

 

Byens lyder

En het sommerdag vandrer jeg med skriveblokken under armen. Jeg leter etter sted å hvile. Et sted å skrive. Et sted under løvtrærne. Et sted i skygge. Der det finnes god kaffe og en vennlig stemme.

Der de saktmodige lyder bor.

Så enkelt er det ikke.

På hver eneste kafé jeg finner er det plassert ut små høytalere i hjørnene. Vonde å se, lette å høre. Gjemt i hjørner på en slik måte at en ikke kan unngå industrielt og lydmessig tankegods. Lyder siver ut som atmosfærisk sniffedunst. Selv i tomme kafeer ligger lydverdens sniffestank som dunkende tømmermenn mot hjernehinnen. Det er umulig å få fred.

På hete dager har jeg syklet fra sted til sted med skriveblokken. Selv tomme steder har vært fulle av lyd. Ofte står de ansatte bak disken og nynner til musikkindustriens marsjeringstakt: dunk, dunk, dunk.

Så jeg setter meg i parken. På gresset. Med ryggen mot et tre. Inntil tankene får besøk av dunk fra medbrakte flytende atmosfærisk føde. MP 3 spillere og høytalere.

Vanligvis tenker jeg ikke så mye over lydene. Jeg tenker over fravær av lyder. Jeg får angst av fravær av lyder. De skal være der. De hører med i bildet.

Men så fikk jeg allergi. Allergi mot de andre lydene. De som kjemper mot de saktmodige lydene. Digitale lyder som vil drepe de autentiske. Digitale og usynlige massemordere.

Det foregår en lydkamp i byen. Mellom de saktmodige, autentiske lyder, og de lydene som vil drepe dem. De krigerske lydene har inntatt alle steder. De tråkker i marsj på kafeene, barene og restaurantene. Noens musikksmak, gjerne house og hip hop, dominerer gatene og kveldene. De gamle lydene lukker vinduene i varmen. De sitter og svetter i sin egen saktmodighet. Uten å bli hørt. Det er ikke in å nevne de saktmodige lydene. De er gått ut på dato. De har ikke noe volum, og de skjelver i stemmen. Selv om de er mer ekte enn musikkbransjen og andres industriers oppkunstruerte lydforurensning. Deres kamp er en nærtagen kamp. En kamp som spilles med sårete følelser. De trekker seg tilbake. De er skjelven i stemmen i sin alderdomssvakhet.

Det er en usynlig kamp. En ubevisst kamp. Men den er der. Ikke utenfor hodene til folk, men inni. Det er digitaliseringens bismak og bivirkning, men uten at vi tenker over det.

Har du noen gang forsøkt å lukke øynene å bare lytte til byen? Har du noen gang forsøkt å se byen gjennom lyder? Har du hørt et blad falle i Dronningparken? En dråpe som treffer dammen under kastanjetrærne? Et barn som ler? 

Det er byens lyder. Usynlige, men hørbare.

Da dør de ikke. Byens lyder. 

To tomme hender, og ekstra dype lommer

I en replikk på Anders Hegers kommentar i Dagsavisen om Rimi-Hagens trussel om å flytte til utlandet, kaller Astrid Meland dette sommerens kjedeligste debatt. Men Heger har trukket inn toppen av et debatt-isfjell på sin kommentar som teller i helhet 56 svar. Ikke verst reaksjon på en kommentar i sommerens kjedeligste debatt!
Det interessante er likevel ikke at Rimi-Hagen, og eventuelt hans familie ønsker å rømme fra Skatte-Draculas hjemland, Norge, men at et viktig tankekors i debatten senkes under øyehøyde.
I svarene til Hegers kommentar er det tydelig at prinsipper står mot prinsipper. Mange av innspillene handler om at Norge suger norsk blod til statskassen. Folk klager over skatten. Andre kaller Hegers ironisering over Hagen tvert for misunnelse, for liten evne til å unne to tommer never gleden av å fylle, ikke bare nevene, men vogntog og etter hvert pengebingen, med rikdom. Samtidig klarer jeg ikke fri meg fra tanken på Rimi-Hagen som økonomisk flyktning. Visst har mannen vært flink. Selv om han i følge  Store norske leksikon fikk god hjelp av pappa.
Alle som jobber seg vei opp, og har fulgt rådet til gresshoppen Disneys julefilm som sprakende synger ”When you wish upon a star”, fortjener respekt i mine øyne. Så langt ingen misunnelse å spore her i gården. Men blant de 56 svarene på Hegers kommentar kan en merke seg noe av schizofrenien i debatter om folk som startet med ”to tomme hender”. På den ene side finnes en nesegrus beundring, på den annen side ”skal to tomme hender” kun fungere på bestemte norske betingelser. Her står folk i kø i Asia og hele Afrika og tilbyr sine to tomme hender. Mange vil gjerne ha muligheten til å begynne på bar bakke. Slik norske utvandrere drømte om og realiserte seg på 1800-tallet. Men det er ikke slike gutter og jenter en vil ha. Det er ikke det stålet i ben og armer enn ønsker. Det er ikke de som står på Rygge flyplass og kaster identiteten sin i do en vil ha.
Nå vet riktignok ikke jeg om Hagen akter å kaste sitt norske pass på flyplassens toalett i det han lander i Sveits, men det skulle ikke forundre meg. Jeg ser ham for meg der han sier til sveitsiske tollere og politi at han har glemt sin identitet, og at det henger sammen med midlertidig hukommelsestap.
Bloggeren Meland oppfordrer til varsomhet når det gjelder å kritisere den kanskje kommende økonomiske flyktningen. Surmaget kritikk mot Hagen kan drive folkets sympati i mannens retning, mener hun.
Uansett ønsker på Hagens vegne, kan det bli vanskelig å holde mannen fast i det som i hans øyne må være et U-land for milliardærer. Sånn sett har Hagen ambisjonene til felles med afrikanske og asiatiske flyktningers. Hagen tenker på sin familie. Etter hans forhold er Norge et land han rett og slett ikke har råd til å bli boende i hele livet. Her vil han bare bli fattigere og fattigere. Det samme tenker asiatiske og afrikanske flyktninger om sine respektive opphavsland. Faktisk er kanskje Norge i Hagens øyne, et større U-land, enn de landene mange andre økonomiske flyktninger rømmer fra. Uansett forfulgt eller ikke, de har også hørt om Disneys gresshoppe synge om ”wish upon a star”, og de har også to tomme hender (dog svært sjelden like digre som Hagen sine, og dermed mindre lommer), de tenker også på familien. Likevel finnes det lite status i å komme fra et U-land og ”dream a dream”. Det er nettopp derfor mange kaster sin tidligere identitet i et flyplassdass.
Mange nordmenn tenker nærmest ubevisst på konseptet Norge som et OBOS eller USBL borettslag. Alle må betale sin skjerv, sin medlemsavgift. Ingen får flytte gratis inn i et borettslag. Yte først, så nyte. (Dette skal uttales på gråtkvalt molde-dialekt!). Det ligger under, helt fra skolesangen med teksten ”stål i ben og armer”, at dette er et dugnadsland. Vi bygger dette landet sammen. Vi deler godene sammen. En del av politikken handler om å sørge for at hver familie skal ha hytte på fjellet, en hovedbolig, terrasse og hage, og ikke minst en bil.
De økonomiske flyktningene må først betale medlemskontingenten, deretter vente på vurdering om egnethet til å delta i dugnaden. Her skal ingen gratispassasjerer slippe til.
Uansett, det er tydeligvis bare en viss type økonomiske flyktninger som er populære. Ikke den økonomiske flyktningen i seg selv. Det finnes åpenbare forskjeller på to tomme hender og to tomme hender. Først og fremst at noen hender er større enn andres og rommer mer For her på haugen, er det typisk norsk å reagere når noen forsøker å stikke av fra dugnaden i borettslaget. Uansett hva slags hudfarge vedkommende har. For det er er ikke det det går på i Norge. Det handler om å ha rett innstilling, og aldri glemme at en ikke kommer alene til makten. I hvert fall ikke når en driver en kjede som skal fore dugnadsarbeidere.

Kraften til å kritisere

I et oppslag på Journalisten.no viser kan en lese om hvoer misfornøyd blogger Ida Wulff ble med et intervju som Dagbladet gjorde med henne. Hun liker det ikke. Slettes ikke. Hun påpeker journalistiske feil, hvordan journalisten ikke forholder seg til en muntlig avtale og noterer ting som Ida Wulf har sagt er off record. Altså urent spill.
Redaktør i Dagbladet Fredag Sigrid Hvidsten sier hun setter pris på tilbakemeldingen, men peker at bloggere som Ida Wulf ikke forstår at journalister har redigerende makt og fritt kan velge hvilken vinkel de ønsker. Redaktøren reagerer også på at bloggere på den ene siden søker offentligheten, men ikke forstår følgene av det.
Selv synes jeg dette også er merkelig. At bloggere for eksempel skal begynne å håndplukke tidspunkt for intervjuer. Er ikke det å innta en viss dose kongelig arroganse ”jeg svarer kun når det passer meg”? Særlig når en entrer en bloggesfære der alt tilsynelatende handler om tilstedeværelse.
Wulf tråkker i mindre originale fotspor når hun setter opp gode råd i forhold til journalister og deres spørsmål. Det finnes en og annen blogger som har gjort det samme. Hun har selvsagt et poeng.
Journalister, særlig de i mediehus med stor distribusjonsmakt, har et overtak på de individuelle, og ofte lite medietrenede, bloggerne. Samtidig er det ikke til å stikke under en stol at det blir stadig vanskeligere å skille mellom innhold og reklame i bloggesfæren. Bloggene er ikke bare reklame for produkter, men for bloggeren selv, kanskje for klær og ting hun eller han går med - det er en markedsføringskanal. Og denne markedsføringskanalen må påregne å kunne havne i medienes søkelys. Det er noe enhver blogger må ta høyde for i forhold til det hun eller han skriver.
Foreløpig virker det som om journalister i etablerte medier sitter litt på gjerdet og - innbiller jeg meg - ser med forundrede øyne på hvordan bloggesfæren vokser dag for dag. Er det mulig? Bloggerne tar opp saker som mediene tidligere hadde enerett på. Det journalistiske og kulturmessige hierarkiet som mangt et mediehus hviler på, om at kunnskapsrike krigsreportere og utenriksreportere står på topp, og allmennreporterne på bunnen, smuldres opp med bloggsfæren der plutselig skriveføre professorer og andre kunnskapsrike mennesker entrer banen, eller diskursen. Journalistene på gjerdet ser på dette. Og i sin undring tyr de til et av sine mest kjente våpen: Sin slagferdige kritiske sans.
Denne kritiske kraften består ikke sjelden av at der det lukter markedsføring, lukter det penger og lukter det penger kan det godt være noe å kritisere. I hvert fall er det mulig å kunne stille mange sylspisse spørsmål som: Hvor kommer pengene fra? Hva går de til? Hva bruker du dem til? Hvilket firma står bak?
Nå hender det at journalister blir så ivrige etter å stille slike spørsmål at de glemmer å feie for egen dør. Eller nærmere sagt, se etter i sin egen osteklokke. Som Jens P. Heyerdal og Dagbladet for eksempel.
Når jeg av og til har sett på oversikten over metoderapporter som har kommet inn til SKUP, så undrer jeg meg over hvor mange saker som dreier seg om økonomi.
Som om det er en grunnleggende forelskelse i et tema som minner om det harde stoffet i Vi Menn: Han var milliardær, men endte i fremmedlegionen. Han ville bli milliardær, men endte i fremmedlegionen. Han hadde vært milliardær, men endte i fremmedlegionen. Litt i den galeien.
Økonomi er interessant journalistisk stoff fordi det er juridisk mulig å dokumentere. Jo mer dokumentasjon som kan legges frem, jo større sjanse er det for at journalisten og mediehuset går fri fra en eventuell rettsak. Likevel finnes det en rekke saker i gråsoner, som ofte fortjener det offentliges lys, men som aldri ser et slikt lys fordi det er nesten umulig å dokumentere.
Pressen har for eksempel som ideal å gi stemme til stemmeløse. Å være der for de svakeste. Da jeg traff en mor som fortvilet oppsøkte meg, fordi hun mistenkte at datteren ble misbrukt av faren, skydde jeg og mange rundt meg, saken som pesten. Hvordan bevise det? Hva om dette er løgn og mannen settes uskyldig i fengsel? Likevel skal en også leve med den nagende følelse og spørsmålet: Hva om moren snakket sant? Hvem er der med offentlighetens kraft for den aller svakeste? Hvem beskytter de ingen andre beskytter? Selv om slikt stoff så og si er umulig å dokumentere, så gjøres det heller ikke så mange forsøk på det i daglige mediehverdager.
Kraften til å kritisere blir ofte misbrukt. Den blir brukt til å grille valpefett og ikke ta det korpulente magefettet. Små bloggere som kanskje lever av forholdsvis små summer er interessante, fordi det blir en enkel tilgjengelig sak. Kort tid, og rask å lage. Ofte er det forstemmende nedslående. Men det handler selvsagt om hvor mange ressurser en redaksjon har, men det kan også handle om noe helt annet: Holdninger, verdier, bevissthet om hva en bruker sin kritiske kraft til.

Om å putte i bås, og å stå i den

Det finnes vel noe som kan kalles bloggelunsj. Små pauser i en ellers travel hverdag der man treffer på andre som blogger. Slike øyeblikk gir rom for en kaffe, en brødblings og en pust i bakken. Ikke bare en pust fra det sedvanlige arbeidet, men en pust i ryggen på en ellers tynnslitt inspirasjon.
Temaer dukker opp med dampen fra kaffekoppen. Blir hengende over brødblingsen før den integrerer seg i blingsen og disse usynlige ideene utformes i hodene våre.
Dagens blogglunsj fikk meg til å tenke over norske kategoriseringer. For meg som pusler med både forskningsmetode, og andre metoder kom jeg raskt bort i ordet kategorisering. Altså det å finne rett skuff til rett ting. Det var min bloggekollega som satte meg på ideen.
Og etter hvert som begrepet smeltet på tungen, seg inn i den indre stratosfære gikk det opp for meg at jo – dette har jeg vokst opp med. Jeg har bodd en del steder i vårt ganske land og når jeg tenker tilbake, så slår det meg hvordan folk på de ulike stedene og de ulike miljøene har hatt behov for å putte sysakene sine i rett skuff. Eller rettere sagt intervjue innflyttere nokså grundig om: Hvem er du? Hvorfor heter du det? Jaså? Hvorfor valgte du det faget? Hvorfor studerte du det? Hvorfor bodde dere der? Hva gjorde faren din siden dere flyttet slik? Listen er ganske utømmelig. Og det er sikkert at om en ikke besto denne ”heimstadsquizzen” så var en nok så ille ute. Da kom en ikke inn. Da ble en ikke en del av helheten. Og for å understreke det: Det var ille. Altså IKKE bra.
Denne vesle usikkerhetsleken har handlet om det jeg lærte i første klasse på Hartvig Nissens dramalinje. Hvordan skal vi bli trygge på hverandre, dere? Hvert lokale sted jeg har bodd har hatt en slik forenklet søknad om Greencard til det lokale stedet. Avtalen består i at en skal legge ut nokså mange personlige og private opplysninger. Disse skal tas opp i et oppnevnt, men totalt uoffisielt, kulturråd der det ikke eksisterende, men likevel så veldig eksisterende rådet, skal vurdere om man er et individ som det er verdt å bruke tid og energi på.
Den uoffisielle søknaden har sikkert noe for seg. En må bare passe på å bestå. Å feile på en slik Greencard søknad i indre.... et eller annet, er forskrekkelig. Da blir en som et av mange mennesker jeg ofte traff som journalist, en person som bor på et sted, men er helt utenfor. Som forbigås i stillhet og som ikke har et sosialt nettverk. Man forblir en innvandrer fra et annet sted i Norge.
Det handler om å finnes fellespunkter. Noe som er gjenkjennelig. Det handler om å kjenne kodene. Kanskje det var derfor jeg fant ut jeg skulle forsøke å melde meg inn en klubb da jeg bodde som pendler i Bodø- Det var ikke rett innfallsvinkel.

Samtalen utartet seg på følgende måte:
-Øh, eh, æhh..... Hei! (pause, pause)
-Eh ja?
-Jeg ringer for å høre om jeg kunne få være medlem hos dere?
-Ja du og alle andre!!!!
(Her skal jeg innrømme at jeg følte meg ganske utenfor)
-Unnskyld har jeg kommet rett? (jeg nevnte navnet på klubben)¨
-Jada.
-Er det mulig?
-Ka da?
-Å bli medlem? Jeg kunne tenke meg å lære mer om kunstmaling. Hvordan går jeg frem?
-Ja, du kan sende inn noen ord om dæ sjøl. Så får du belage dæ på ventetid. Vi tar ikke inn flere akkurat no. Vi har medlemsstopp. Kanskje te neste jul.
-Men skal dere se det jeg maler?
-Nei, det treng vi ikkje.
-Neivel???? Er ikke det litt rart. Jeg trodde dere var en malerklubb.
-Bare skriv nokka om dæ sjøl. Kor gammel du. Ka du vil.
-Men jeg skjønner ikke hvorfor ikke dere ikke vil ha tegninger, malerier.
-Vel, det blir jo ikke alltid så mye maling da.
-Hva blir da da?
-Øh... vi møtes nå, til sosialt samvær. Har det hyggelig. Prater.
-Er det ikke en maleklubb da?
-Hør her, send inn en søknad du. Så får vi se om du kommer med. Men det blir ikke før om et halvt år. Ja, kanskje et helt.