VOLLEVIKS CRASHKURS: RIK (OG LYKKELIG) MED NYE MEDIER

Vollevik – mannen som skapte mediajippo av et tap på en milliard.

Han spretter opp på scenen. Han glinser av rød aksjeløper. Har en aura som gjør Wall Street misunnelig. Gliser slik jeg husker alle illustrasjoner av fargede arbeidere på kulørte pepperbokser, krydderposer, eller andre importerte varer, gliser. Som en trønder med nese for forretning. Han gir alle investorer i spillefilm en dårlig samvittighet, fordi de de vet, når de ser ham, at han er en opplagt moderne oppfølger til 70-tallets Bør Børson fra Trøndelag.

- Mitt navn er Børson, James (blåser røyken over kulehullet i pistolen) Børson.

En mann med og av visjoner. På bekostning av hva det måtte koste. Uansett hvem det måtte koste. Det spiller ingen rolle. Han skal opp og frem. Det skal skje fort. På minst mulig tid. Med mest mulig utbytte og som han selv sier: ”gjerne ved å jobbe litt mindre”. Der han står på podiet, som om var det en rød løper ved inngangspartiet til Oscarutdelingen i Kodak Theatre, ser jeg det klart.

Salen er full av kloke hoder. Hoder som forsøker å forstå hva som er nye medier, teknologien som Nye Medier består av, og hvordan den skal brukes. Kloke, men usikre hoder. De har ingen klare svar. Men en har det.:

Mr. New Media himself. For Vollevi handler det tydeligvis ikke om Nye Medier i det hele tatt. Teknologi, innhold, produkter og så videre. Nye medier handler om ham.

Det skal volles i alle bekker. Nye plattformer er tydeligvis å forstås som mange bekker, med en liten Vollevik i hver og en. Som bjørnen ble skutt – steg Vollebekk opp med bjørnefellen rundt seg. Sånn sett, må denne bloggen være i hans ånd.

Medier og journalister er støpselet, produktet en ønsker å få plantet kontakten i. Det gjelder bare å finne rett støpsel. Analysen blant de dresskledde er enkel: Mediene, stakkar, de har så få ressurser, så stramme rutiner – eh og også bare rutiner, at det skal ikke mye til før kontakten finner rett støpsel til ønsket bruk. En legger bare sammen to og to: Når på døgnet lønner det seg å komme med et stunt, hva slags journalister vil dekke temaet, hvordan kan temaet pakkes inn og gjøres mest mulig forførende for rett media?

Vel, Mr. New Media har nye tanker og blomstrende ideer. Journalister og medier har rett og slett for liten gjennomslagskraft. Det gjelder å stikke fingeren opp i den berømte Trøndelagsbrisen og finne ut hvilken vei bekkene renner. Vollevik har gjort det. Og alle bekker små blir en stor å. Det er temaet som han, om ikke lever etter, så i hvert fall handler etter.

Han har oppsøkt alle universitetene i landet, og høgskoler. Så har han fått karrierekåte studenter med i et helt nytt opplegg. De jobber for en slikk og ingenting for Vollebekk. Glem Donald Trump. Tenk i nye bekker. Det er en systematisering av ”The Apprentice”, Lærlingen. Tankerekken er: 1. Hvor finnes det maksimalt billig arbeidskraft? 2. Hvor finnes det maksimalt billig OG kreativ arbeidskraft? 3. Hvor finnes det både kreativ, billig og innovativ arbeidskraft? Unge mennesker + vil opp og frem + men jobbe mye mer enn det de får betalt får = Penger i kassen til Vollevik. Dette er jo et nytt medium. Regnestykket slutter ikke der. Det fortsetter: Kreative mennesker + sender fra seg gode ideer + KANSKJE får det akseptert + KANSKJE IKKE + blir vurdert av et studentråd + godtas av Vollevik og kunder = klingende mynt + MARKEDSFØRING FOR STUD.... (Nei, nei, nei) - VOLLEVIK. Nettopp.

Da Einar Førde sa Einar i alle kanaler, sa han feil. Han mente jo Vollevik i alle bekker, alle kanaler. Ideer til markedsføring på You Tube, i form av solgte T-skjorter der de heldige kjøperne kan lese Flickr, nettadresse, You Tube-adresse og andre digitale adresser i stedet for varmen på strykejernene skal sendes ut i 164 land. I mellomtiden hopper Vollevik digitalt over biler på You Tube. Fordi Mr. New Media forstår seg på New Media: Det behøver ikke være ekte – bare det er kult. Kult blir sett av en kul generasjon og HELDIGVIS ikke av de ukule. Og kult er det. Hele veien. New Media handler om at skal du spre ”word of mouth” så må du finne munner til å begynne spredningen. Spørsmålet er ikke hvordan snøballen triller, men å få den til å trille av seg selv, men stor nok styrke. Crashkurs: Du trenger en stor nok snøball + god snø som den kan rulle i + nok hestekrefter til å dytte den utfor + sørge for at den ruller et sted hvor den kan bli større og større og helt ned i VOLDEN. = Slipper og jobbe så mye som før, blir rik, på Nye Medier = Vollevik blir lykkelig.

Eller?

Gravende journalistikk bor her ikke lenger?

Er det en befrielse at TV 2 kutter seriøs journalistikk? spør bloggeren og frilansjournalisten Kristine Løwe. Det er et provoserende spørsmål, som hun forsøker å bygge opp med provoserende vendinger: ”Seriøs journalistikk blir ofte fremstilt litt på samme måte som grønnsaker, tran eller medisin – noe som må tvinges ned halsen på folk, uansett hvor vondt det smaker, fordi de har godt av det.” (Løwe , 12 oktober). Målet med et slik utsagt kan ikke ha vært annet enn å få opp et engasjement i form av klikk på ABC Nyheter.

For det første er det trist at så få journalister har innsikt i hva som kreves for å produsere gravejournalistikk. Å produsere gravejournalistikk fordi man som journalist tror på den fjerde statsmakt er til tider en svært ubehagelig oppgave. Til forskjell fra å høst grønnsaker, produsere tran, jobber en gravejournalist med levende materiale som har muligheter, og ofte ressurser, til å slå tilbake. Resultatet har ofte mye til felles med isfjellet som felte Titanic. Det lille som er synlig er gjenstand for hugg fra alle kanter, mens det viktigste arbeidet sjelden er synlig.

Å rakke ned på godt journalistisk håndverk for å provosere frem klikk i nye mediers ånd, kan da ikke gagne noen. Vi er i en prosess - en mental og teknologisk prosess. Journalister som er født på femti-, seksti-, sytti-, og åtti-tallet må alle venne seg til den rivende utviklingen. Og så lenge folk stemmer, så lenge pressen og mediene nyter godt av fordeler, indirekte og direkte fra norske skattebetalere, har gravende journalistikk en spesielt viktig plass i mediebildet.

Løwe trekker, stadig med håp om å provosere frem klikk, frem klisjéutsagn om at ingen vil ha den ”kvaliteten” som gravejournalistikk insisterer på at den kan tilby. Gravejournalistikk trenger ikke dytte kvalitet på noen. Kvaliteten kommer når noe skjer som følger av programmer/ reportasjer - når journalister og deres redaksjoner har satt fokus på noe som skaper debatt, og som deretter er med på å endre forhold i samfunnet til noe bedre. Hvor ofte har Løwe gjort det? Når? Hvordan? Eller nye medier?

Løwe setter tradisjonelle medier opp mot nye medier på samme måte som når Carl I. Hagen lager skremmebilde om at alle innvandrere er farlige kriminelle. Men tradisjonelle medier og nye medier kan utfylle hverandre. Fordi i bunn og grunn er journalistikkens viktigste bestanddel en eneste ting: Mennesker.

Hva bloggere kan lære av tradisjonelle medier

Hvorfor ser bloggere og forkjempere for regnskogen på de tradisjonelle mediene som sine største fiender. Jada, Jeff Jarvis setter i boken ”What would Google do” opp to ulike økonomier i det han kaller ”link economy” opp mot ”content economy”. Når ”nye medier”-folket diskuterer ”gamle medier”-folket  dreier det seg ofte om front mot front.

Men trenger det egentlig være slik? Er det nå egentlig slik at vi går fra noe verre til noe bedre, eller går vi rett og slett bare videre? Da Gutenberg trådte inn på banen ca. år 1430 forsvant ikke bøker, de ble bare bedre og flere. I tillegg forsvant heller ikke mange håndskrevne verk. Noe håndskriftssamlingen til Nasjonalbiblioteket er et levende bevis på. De kan nå studeres med plasthansker.

Likevel er spørsmål om ”nye medier”-folket like så på defensive som de spørsmålene ”gammel medie”-folket tar opp. Det finnes bloggere som snakker om tradisjonelle medier som spør når døde trær ble en forutsetning for kvalitetsjournalistikk.

Men det er jo ikke de døde trærne som velger kilder, analyserer materiale, vandrer fra dør til dør for å sjekke opplysninger, tar telefoner, observerer gatelangs. Vi snakker om metoder. Journalistiske metoder. Det er her sammenblandingen forgår.  I filmen State of play  Russel Crowes, en ”døde trær journalist”, Della Frye, en tilsynelatende lettvekter av en online journalist, og dermed en ”grønne trærs journalist”. Det interessante i skildringen av online journalisten Della Frye, og som jeg ikke har sett noen anmeldere i papiravisene bemerke, er at hun får fri tilgang til tradisjonell gravende metode og ikke minst den tiden det krever. Hun kan gjerne finne ut noe på nettet, men hun får det ikke bekreftet før hun vandrer på apostlenes hester, og får bange anelser bekreftet/avkreftet.

Jeg har aldri sett online-journalister bruke så mye tid på en sak som i denne filmen. Nå skal det sies at det må mye av Crowes aggresjon til for å få redaktøren med på et ekstra døgn, men et døgn av de ”grønne trærs journalister”? Aldri hørt om det før!!!

Hva har så de tradisjonelle medier som online journalistikken kan inspireres av? Det er jo faktisk en mulighet for at ”de døde trærs journalistikk” bruker en og annen metode som har noe å lære bort. Det er for eksempel mye å hente i å forholde seg til mennesker. Bare det å snakke med mennesker, bruke tid til å bygge opp tillit, tråkke opp nye stier, banke på dører, sjekke ut dokumenter, få dokumenter av mennesker som ved å treffe journalister får tillit til dem.

Kan hende det skjer over nettet også? Jeg har ikke testet det ut. Kanskje den virtuelle tilliten finnes. Eller er i ferd med å bygge seg opp. Kanskje den finnes i stigende grad fordi det er borgerne som får ut informasjonen. Vampus viser i sin blogg til et nettsted på YouTube med både intensivt gravejournalistkurs for bloggere. Her kan en etter noen minutters videoer sette i gang med tradisjonell journalistikk og det er bare å grave i vei.

Likevel plager det meg at en i diskusjonen ofte hopper bukk over det essensielle med tradisjonell journalistikk. Det er ”redaksjonen” som konsept. Journalistikken er ofte et resultat av en lang redaksjonell prosess. Denne redaksjonelle prosessen består av diskusjoner, drodling, idéutveksling, evalueringer, etisk gjennomgang (vel og merke om vi snakker om sunne redaksjoner). Redaksjonen overvåker så godt den kan produksjonen. Det er i redaksjonen mer eller mindre garvete journalister, med mer eller mindre skadefryd, kan eksaminere ferskinger om de har husket å spørre om..... Å nei? Ikke det nei??? Men har du ikke tatt kontakt med? Skjønner, skjønner. Det var bare et spørsmål. Slik foregår det en redaksjonell kvalitetssikring som den enkelte borger ikke deltar i. Altså en etisk kvalitetsstempling som det enkelte mediehus står for. Tro det elle ei. 

Men det kan hende jeg våkner en dag med at alle slike bekymringer gjort til skamme. Kanskje jeg trekker gardiner til side og må innrømme at nå går hver borger og dermed hver borgerjournalist med en egen Vær Varsom plakat rundt halsen. Kanskje vil vi komme til å se at etikken blir bedre i de grønne trærs fremtid - fordi folk ikke har journalister å skylde på lenger, men må bære ansvaret for mulige overtramp selv.