Åndenes makt – et program som går på TV Norge og som har alle tiders underholdningsverdi for forfattere, kom i går med en uventet avsløring. En avsløring som burde kunne gi et spesielt SKUP-diplom for ”Meget trolig avsløring”. En av hovedpersonene i programmets hjemsøkte bolig var forfulgt av en ånd. Men ikke hvilken som helst ånd. Ånden hadde fotfulgt den stakkars mannen og med alle midler forsøkt å indikere noe. Ved å prikke ham på skulderen, henge over skulderen, ligge som en katt over tastaturene hans, stå utenfor vinduet og stirre ham i senk, henge som en lampe i soverommet, etc. etc. Hva vet jeg? Alf har strukket seg langt for å få kontakt med programmets tydelige trege hovedperson. Med en svaksynt som sannhetsvitne blir programmets hovedperson endelig fortalt hva ånden ”Alf” vil.
- Han vil du skal skrive! Han sier SKRIV HISTORIER OG DE VIL BLI GITT DEG.
Om dette ikke er tydelig nok:
- Han sier du kan formulere en setning og dermed skrive bøker.
Programmets hovedperson, en meget sympatisk og vennlig sjel, rister på hodet før han brister i gråt.
- Ja, ja. Jeg har hatt skrivekløve men jeg har ikke hatt noen historie. Nå får jeg altså beskjed om at jeg kan få det fra en Ånd.
Da var jeg forsto hvor all den halvgode, middelmådige litteraturen kommer fra. Hvor er det alle bøkene som omhandler rom, tid, sted, og eksistensialismens arkitektur kommer fra. Det er Alf. En forfatter som døde altfor tidlig på 90-tallet. Som drømte om verdensherredømme. Om å gjøre Knausgård til skamme med hans intetsigende skildring av heslige makrellhaler, fjes i skyer på Dagserevyen og andre naturvitenskapelige hverdagsfenomener. Alf lette og lette i hele sin slektshistorie etter en bitteliten konflikt, et utroskap, en barn utenfor ekteskap, en krangel: Men nei da, av alle velfødde nordmenns liv og middelmådige borgerlighet skulle Alf bli nødt til å føye seg inn i rekken. Dette, det at han ikke hadde noen smerte, men i stedet for var tvunget til å minnes lyse sommerkvelder, gode relasjoner, og et sånn passe forhold til mor og far (ja altså utenom at han var overbevist om at det var et dypere Ødipus-kompleks som fikk moren til å smøre skivene hans med leverpostei når hun jo visste at han elsket sjokade). Det simpelthen rev Alf i biter at han ikke hadde flere erfaringer. At han ikke hadde opplevd mer. Sånn sett føyde Alfs skjebne seg inn blant de fleste norske forfattere.
Det, og akkurat det, å vite hvor likt livet hans var andres, det tok simpelthen kvelertak på ham. For å drukne den sorgen, denne grusomme smerten, lot han seg friste til å smake på en smile-pille på et party. Etter dette opplevde han mye. Veldig mye. Men, skam og fordervelse, ingenting som skilte seg ut fra andre norske forfattere. Det å oppleve så mye, leve så på randen av døden, bare for å oppdage hvor likt det var andres liv, var som å få dødstøtet. Snart sto Alf som en av dødens skygger foran Oslo S. Hver dag sto han der og ble minnet om forfatteren Ingvar Ambjørnsen og Døden på Oslo S. Og hvor likt Ambjørnsens forfatterskap var til mange andre forfattere, var simpelthen uutholdelig.
En dag var Alf vitne til et bankran. Rett over gaten. Like ved Carl Johan. Ravende full av kokain og dop løp han over gaten. Mot ranerne som sto med Jens Stoltenberg masker og maskin gevær. Han lot som om han ville kaste seg over dem. En ”Jens Stoltenberg-maske” skjøt og Alf døde. Han smilte der han lå og blødde i hjel. Hvorfor?
Hvilken håpefulle forfatter hadde vel dødd slik? Skutt av en Jens Stoltenberg maske?
Og slik endte han opp som Alf – forfatter ånden som går og går og går. Hvor mange norske halvgode forfattere som Alf har klart å inspirere? Bare åndende vet!
(NB - KJÆRE NORSKE FILMREGISSØRER ALLA WAM OG VENNERØED: VÆR SÅ SNILL Å SKRIVE ET FILMMANUS OM ALFs LIV? SLIK AT ÅNDEN FÅR RO. PS. Det kan bli utrolig eksistensialistisk, nedbrytende og destruktivt. Ikke sant?)
