tirsdag 23. februar 2010

Heia, heia, heia!

Han gisper etter pust. Vrir hodet litt oppover slik at ikke svetten blinder ham på nytt.

- Å ha, åååå, aaaaahhh!

Hver gang han puster ut er det som om å høre en luftballong lette seg for gass.

-Ja, ja!

Folk rundt gisper. De klarer ikke slippe blikket. Igjen gisper han.

- Åååååååå

Publikum jubler. Det er ikke langt fra mål. Litt under en kilometer. Leppene smaker blod. Tungen er en klump av smerte som stopper pusten. Han orker ikke mer. Et par meter eller ikke. Men han skal. Skal!

Hurra! Hurra! Hurra!

OL. De olympiske leker. Han er snart i mål. Svetten brenner mot pannen. Sildrer som lava nedover kroppen.

Der er målet. Et par meter fremme.

-Ja, ja, ja! Han vant. Gullet er hans. Det ble ikke andre plass. Ikke tredje heller.

Det ble første! Igjen og igjen.

Han griper etter håndkleet som henger over tredemøllen på treningsstudioet. Folk glor ennå mot TV apparatet. Han selv veier 114 kilo. Han slipper å delta i OL, men deltar likevel. For hver utøver som vinner. Vinner han selv og.

Det er noe med fantasien, og dens vinger.

Det er derfor han elsker sport.

mandag 15. februar 2010

Alf – forfatterånden som går og går og går: Dessverre!

Åndenes makt – et program som går på TV Norge og som har alle tiders underholdningsverdi for forfattere, kom i går med en uventet avsløring. En avsløring som burde kunne gi et spesielt SKUP-diplom for ”Meget trolig avsløring”. En av hovedpersonene i programmets hjemsøkte bolig var forfulgt av en ånd. Men ikke hvilken som helst ånd. Ånden hadde fotfulgt den stakkars mannen og med alle midler forsøkt å indikere noe. Ved å prikke ham på skulderen, henge over skulderen, ligge som en katt over tastaturene hans, stå utenfor vinduet og stirre ham i senk, henge som en lampe i soverommet, etc. etc. Hva vet jeg? Alf har strukket seg langt for å få kontakt med programmets tydelige trege hovedperson. Med en svaksynt som sannhetsvitne blir programmets hovedperson endelig fortalt hva ånden ”Alf” vil.

- Han vil du skal skrive! Han sier SKRIV HISTORIER OG DE VIL BLI GITT DEG.

Om dette ikke er tydelig nok:

- Han sier du kan formulere en setning og dermed skrive bøker.

Programmets hovedperson, en meget sympatisk og vennlig sjel, rister på hodet før han brister i gråt.

- Ja, ja. Jeg har hatt skrivekløve men jeg har ikke hatt noen historie. Nå får jeg altså beskjed om at jeg kan få det fra en Ånd.

Da var jeg forsto hvor all den halvgode, middelmådige litteraturen kommer fra. Hvor er det alle bøkene som omhandler rom, tid, sted, og eksistensialismens arkitektur kommer fra. Det er Alf. En forfatter som døde altfor tidlig på 90-tallet. Som drømte om verdensherredømme. Om å gjøre Knausgård til skamme med hans intetsigende skildring av heslige makrellhaler, fjes i skyer på Dagserevyen og andre naturvitenskapelige hverdagsfenomener. Alf lette og lette i hele sin slektshistorie etter en bitteliten konflikt, et utroskap, en barn utenfor ekteskap, en krangel: Men nei da, av alle velfødde nordmenns liv og middelmådige borgerlighet skulle Alf bli nødt til å føye seg inn i rekken. Dette, det at han ikke hadde noen smerte, men i stedet for var tvunget til å minnes lyse sommerkvelder, gode relasjoner, og et sånn passe forhold til mor og far (ja altså utenom at han var overbevist om at det var et dypere Ødipus-kompleks som fikk moren til å smøre skivene hans med leverpostei når hun jo visste at han elsket sjokade). Det simpelthen rev Alf i biter at han ikke hadde flere erfaringer. At han ikke hadde opplevd mer. Sånn sett føyde Alfs skjebne seg inn blant de fleste norske forfattere.

Det, og akkurat det, å vite hvor likt livet hans var andres, det tok simpelthen kvelertak på ham. For å drukne den sorgen, denne grusomme smerten, lot han seg friste til å smake på en smile-pille på et party. Etter dette opplevde han mye. Veldig mye. Men, skam og fordervelse, ingenting som skilte seg ut fra andre norske forfattere. Det å oppleve så mye, leve så på randen av døden, bare for å oppdage hvor likt det var andres liv, var som å få dødstøtet. Snart sto Alf som en av dødens skygger foran Oslo S. Hver dag sto han der og ble minnet om forfatteren Ingvar Ambjørnsen og Døden på Oslo S. Og hvor likt Ambjørnsens forfatterskap var til mange andre forfattere, var simpelthen uutholdelig.

En dag var Alf vitne til et bankran. Rett over gaten. Like ved Carl Johan. Ravende full av kokain og dop løp han over gaten. Mot ranerne som sto med Jens Stoltenberg masker og maskin gevær. Han lot som om han ville kaste seg over dem. En ”Jens Stoltenberg-maske” skjøt og Alf døde. Han smilte der han lå og blødde i hjel. Hvorfor?

Hvilken håpefulle forfatter hadde vel dødd slik? Skutt av en Jens Stoltenberg maske?

Og slik endte han opp som Alf – forfatter ånden som går og går og går. Hvor mange norske halvgode forfattere som Alf har klart å inspirere? Bare åndende vet!

(NB - KJÆRE NORSKE FILMREGISSØRER ALLA WAM OG VENNERØED: VÆR SÅ SNILL Å SKRIVE ET FILMMANUS OM ALFs LIV? SLIK AT ÅNDEN FÅR RO. PS. Det kan bli utrolig eksistensialistisk, nedbrytende og destruktivt. Ikke sant?)

onsdag 10. februar 2010

Den gamle gutten i røyken!

(Spagetti western musikk...)

En mann, en aldrende mann, driver nedover en elv. I det han kommer inn til bredden blir han overfalt av tre krokbøyde karer. Den ene mer krokbøyd enn den andre. En svarmusket kar henter frem skyteren og plaffer inn et par skudd i elvekarens rygg. Deretter blir han selv kverket av kompisene da den svartmuskete har brudt cowboy etikken som hersket i 1960-tallets cowboy fortellinger. Svartmusken blir kastet ut i elven. Der driver han nedover. Ikke helt død ennå. Litt lenger nede i elven flyter han inn til elvebredden. Han stabler seg så vidt på føttene. Han ser noe som beveger seg. Med stor anstrengelse griper han etter våpenet og skyter. Så segner han sammen.

Rundt juletider sto jeg på Solli postkontor. Jeg ville kjøpe en gave til min mann. En original gave. I og med at vi begge elsker filmer, er mye sett. Mye er glemt. Postkontoret er ofte en skattekiste når det kommer til det som verken er sendt, men som er glemt. Jeg tenker på gamle gode serier som tronet før TV var TV. Den gangen det var ett valg. Den gangen apparatet i stuen var mer enn kino enn fjernsyn. Valgene ga seg selv. Alt ga seg selv. Seriene fra TVets dinosaurtid, samler ennå gode minner hos mange generasjoner. Minnene fra forhistorisk tid samler. Det er faktisk laget en serie av det: TV 2s Gylne Tider. Her mimrer dinosaurene sammen. Filteret er slørete, glorete og støvete. Tårene triller. Ikke på grunn av det en ser, så mye som at en ikke lenger kan se. Kanskje det var det som skjedde denne dagen. Da jeg sto på Solli og trodde jeg fant en unik gave til min kjære. Han som er utenlandsk har ikke vært vitne til Dinosaurenes kinokvelder. Jeg kjøpte en serie som ga meg særlige gode minner.

På julekvelden ble papiret revet av, og jeg forsto der og da at dette var først og fremst en gave til meg selv.

Mannen som segner sammen er distriktets tidligere sheriff. Han er viden kjent. Og på særlig god-fot med indianere og landsbyens nå 90-år gamle gledespike. Han selv er nærmere 95. Serien er oppfølgeren til Kruttrøyk, 60-tallets store cowboy serie. Eller – den eneste.

I et marked der alle ser på digitalitlet som en sitron en kan skvise litt mer saft ut av, er også oppfølgeren oppdaget. Oppfølgeren 40 år etterpå. De eneste skuespillerne som ikke er døde er marshallen selv og hans litt eldre gledespike. Hvem hun gleder er jo selvsagt et spørsmål, i og med at en nesten ikke forstår hva hun sier da hun visler slik i gebisset på alle f´eer og s´eer. Han Matt ser heller ikke så overbegeistret ut når han ser sin store kjærlighet.

For å ta scenen der han ligger, døden nær i sykesengen og sønnesønnen til Doc har fått ut alle kuler og krutt:

Matt Dillon slo opp øynene. Der sto hun. 95 år gammel. Med gebisset på tørk, og et rasende uttrykk i blikket.

- Det er siste gang du ser meg nå, Matt sa hun.

- Takk, takk, Matt kniper øynene og gjør alt han kan for å dø.

Men uten hell. En ny oppfølger er på gang.

Kruttrøyk blir aldri det samme.

mandag 8. februar 2010

Slutten på begynnelsen

Dette har skjedd: Frøken Viltmodig har søkt jobb i en statlig organisasjon. En legokloss med bare ganger. Hun har rukket å komme helt inn i det største båndarkivet hun har sett i hele verden. Der inne ligger det bånd i ultrafiolett lys og godtgjør seg. Et bånd for hver innbygger. Noen har litt flere. Frøken Viltmodig blir tilbudt jobben om hun finner sitt eget bånd. Men klarer hun det? Klarer hun det?

Frøken Viltmodig gikk innover i båndarkivet. I motlyset. I det uendelige. Hun så ikke annet enn båndene bortover og oppover., Et bånd for hver eneste borger. Hun fikk jobben nå. Fikk jobben om hun bare lette og fant sitt eget bånd. Men alt sto stille. Hun husket ikke lenger alfabetet. Hadde fått hukommelsestap. Den lille mannen og den lille bånddamen ventet. Den ene sto og knakket med blyanten. Hun så ikke de to små menneskene lenger. Hun bare hørte dem. Og sitt eget hjertet. Det trakk fra en kjeller under gulvet. Hun syntes hun hørte skrik. Trodde det var fra sitt eget hodet. Men så forso hun det. Det var båndene. Det var borgernes digitale stemmer som nådde henne fra båndene. De hvisket sine livshistorier. Fortellinger fra dagliglivet. Og først nå strøk det over henne en Tsunami av hvisk. Hun hørte ikke lenger sine egne tanker, bare de millioner av hviskende skjebner. Så hun snudde seg og løp.Hun løp fra lyset og de hviskende båndene ut av legoklossen.

Først da hun var kommet hjem, gispet hun ordentlig etter luft. Hun sank sammen.

Neste dag gikk hun ut i postkassen. Der fant hun brev fra legoklossen. Jobben var hennes. Enhver som rømte fra sitt eget bånd, passet til jobben.

Og det var da hun kom på. Hun hadde aldri søkt denne stillingen. Det var en helt annen jobb hun søkt.

(Delvis basert på en sann historie)

torsdag 4. februar 2010

BANKDIREKTØREN

Nede i gangen sitter han. Det er en grå gang. Enden er mørklagt. En pære mangler.

Lyset sveiper over blank linolium. Han sitter i en stol og har bleier på. Byens bankdirektør. Han lener hodet bakover når han går do. Og får et salig blikk i øynene. Som lyset speiler seg i. Noe av himmelen fra utelyset. Det er bare noen øyeblikk. Så svir skiten. Borte er dagene underordnede feide gulvet foran hans føtter med sine blikk. Borte er de som sto parat for alle hans ønsker og behov. Nå sitter han der på en stol. Bankdirektøren. Helt alene. I en bæsjebleie.

I vinduet står en potteplante. Den speiler seg i rutens reflekser. Den henger halvveis over krukken. Det kommer en vaskemann. Han har kommet hele veien fra Afrika. Han er mørk i huden. Og bøyer seg fremover. Luter. For ikke å bli sett. For ikke å bli kommentert. Men han reiser seg opp når han går forbi bankdirektøren. Drittlukten svir i nesen. Han sier ingenting til den gamle. Han er der for å vaske. Vaske gulv. Ikke skit. Øynene til vaskemannen er svarte. Ikke av farge. Men av det han har sett. Han har sett så mye. Han vokste opp med død. Allerede som guttunge forsvant lyset fra øynene hans. Kunne ikke ha vært mer enn noen år da alle forventninger var borte. Tilbake var forundring over øyeblikkene. De som kommer. De som går. Og det som skjer i mellom.

Bankdirektøren retter opp hodet. Han kan ikke lenger snakke rent. Borte er dagene da et hvisk var en kommando. Nå er håpet et hvisk fra noen. Han løfter hånden. Strekker den frem mot den svarte mannen. En stund står vaskemannen og ser på de utstrakte fingrene. Så gir han ham hånden. Hvitt og svart. Ingen mellomting. Ingen nåde.

- Jeg skal hente noen, sier vaskemannen. På dårlig norsk.

Så klapper han forsiktig over den hvite hånden.

Bankdirektøren lener hodet tilbake mot veggen. Leppene beveger seg så vidt.

Ingen er der når han sier: Takk.

tirsdag 2. februar 2010

Døren - til jobben

Hun fulgte den bitte lille mannen inn døren i legoklossen. Bak døren som minnet om inngangen til et skip lå en lang lang gang. Kald og naken. Med dører til alle sider som førte inn til de smaleste kontorer. Selv om gangen virket uendelig og derfor tom, kom det innimellom mennesker løpende ut fra kontorene med en haug papirer i hendene. Hun angret på at hun hadde søkt jobb. Angret. Gangen minnet om et legekontor. Lyset i taket minnet om et tannlegekontor. Skrittene i gangen – minnet om smerte. Som de gangen når noe hadde skjedd, en ulykke, et fall, og skritt ilte til.

Mannen tok bitte små skritt. Hun oppdaget at han flasset. Han var helt hvit på den stramtsittende dressjakken. Endelig stoppet han opp.

Igjen måtte hun tenke på et skip. Hun så opp. Døren foran henne hadde riller. Var av brun eik. Hun frøs på ryggen. Hun ønsket å løpe tilbake. Hva var dette stedet? Hva slags arbeidsted? Et øyeblikk lurte hun på hvordan den lille mannen skulle få opp den store døren. Men han gjorde ingenting. Han hadde snudd seg mot henne. Han viftet i retning av døren. Som om han lot som om han var galant, men egentlig ville at hun skulle hjelpe ham med døren uten å spørre.

Hun dyttet i døren. Først beveget den seg ikke. Så dyttet hun en gang til.

- Iiiiiiiiikkkkk, sa det. Og døren bare gled opp. Hun tittet inn og gispet... Aldri hadde hun sett noe slikt. Noen gang.

(To be continued....)

mandag 1. februar 2010

JOBBEN I SYSTEMLAGET!

Hun søkte en jobb. Det var et underlig sted. Bygningen var grå og minnet om en legokloss.

Langstrakt lå den der i landskapet. Som legoklossen som noen marsboere mistet. Siden vokste gresset tett rundt den. Noen av vinduene var nesten gjengrodd av roser, og mange kunne undres over hva som egentlig foregikk bak de sotete vinduene. Klossen hadde en pipe. En lang og avlang pipe.

Hun tittet opp på den når hun gikk inn hovedinngangen. En stor og hvit dør. Nylig malt slik at den skinte. I det hun åpnet døren fikk hun en svimlende følelse. En følelse av at hun gikk inn bauen på en båt. Innenfor åpnet det seg en resepsjon i hvit marmor. Vinduene som så så tåkete og røktlagte ut utenfra, så skinnende klare ut innenifra. Resepsjonen var helt tom. Helt tømt for mennesker og ting.

Det knirket. En ny dør gikk opp. Den minnet om døren hun hadde sett i den gamle operaen.

-Knirk, knirk, knir.

En bitteliten mann kom gående mot henne. Han rakk henne til lårne. Hun turde nesten ikke se ned. Ville ikke gjøre ham forlegen. Men da han til slutt sto foran henne var hun redd han skulle ha utsikt til under kåpen, og flyttet litt på seg.

- Så?? Sa han. – Frøken Viltmodig?

Hun nikket. Selv om han sa navnet feil. Det spilte ingen rolle lenger.

Det spilte absolutt ingen rolle. Hun håpet bare at jobben var bra. Jævlig bra......