Hverdager på en linje!

Det er en av disse dagene hvor jeg tar toget. Jeg liker slike dager. Dager jeg kan gjemme meg bort i en krok og la tankene strekke seg om landskap forbi ruten. Speile meg i livet som passerer. Speile meg i hverdager som ikke kommer tilbake, men passerer, og likevel blir værende. Der i kupeen. Der i kroken. Jeg henter frem bøkene jeg har ønsket å lese. Lener meg tilbake og drikker sakte den etsende NSB kaffen. Lytter til lange beskjeder på dårlig engelsk, og forsvinner fra passerende hverdager inn i litteraturens evighet. En evighet som ikke holder meg fast. Som slipper idet vognene rister over rillene. Jeg gir meg til å bla i avisene. Leser VGs rampelys. Leser om unge mennesker som satser, som lever, og reiser. Jeg ser opp. Møter blikket til en japaner. Han sitter også i en krok. Og ser hverdagene forsvinne i landskapet. På bordet foran ham ligger et kamera. På setet ved siden av en ryggsekk. Og i hånden en blokk. Han reiser seg og kommer imot meg. Sier noe på nesten uforståelig engelsk. Om jeg kan sitte der på setet foran og fortelle om stedene vi passerer? Jeg skjønner ikke vitsen. Han forstår jo knapt hva jeg sier.

Så feil tar jeg. ”Min” japaner viste seg å være professor i biologi. Han var 84 år gammel, og på reise i Norge alene. For å skrive dikt. Japanske haiku. Dikt. På en linje. Så vi sitter der, nesten uten å forstå hverandre. Og han forteller på mest japansk og litt engelsk om hvor viktig det er å leve livet til fulle. Hverdager eller ikke. Det gjelder å utnytte dem til fulle. Linje for linje.

Klokskap har ingen alder

En gang for lenge siden var jeg en liten jente som satt på bussen i Oslo.

Jeg satt ved siden av en dame som virket hyggelig og grei. Turen var i regi av en leirskole. Jeg kom kjapt i snakk med damen. Jeg fortalte at bestevenninnen min var lei seg for tiden fordi foreldrene hennes hadde skilt seg.

- Det angår ikke meg!!!!

Damen reiste seg rasende og gikk lenger inn i midtgangen. Jeg skjønte ingenting. Men jeg forsto at jeg hadde snakket om noe som kvinnen opplevde som upassende og som et forsøk på å dytte noe over på henne.

Litt eldre glemte jeg episoden. I stedet forekom det meg at klokskap var noe som vokste gjennom erfaring, modenhet og opplevelser. Logikken tilsa at alle mennesker ville bli litt klokere. For hver opplevelse. Hver situasjon. Og siden det ikke er gitt mange å gå igjennom livet uten å oppleve noe særlig, tenkte jeg at det måtte mange kloke mennesker på kloden.

Sakte, men sikkert har jeg forstått av klokskap krever en særlig velsignelse. Det er ikke en gave gitt enhver. Den kloke kan være fem år, femti eller nittifem. Den dumme like så. Det handler ikke om opplevelser, men måten en opplever på. Og hva en tenker om det.

Mangt et eldre menneske har vært gjennom mye. Men har kanskje aldri latt opplevelsen berøre seg. Opplevelsen passerte i stedet for. Rett forbi.

Og slik har det seg, at noen bøyer seg ned og drikker av den elven som renner forbi. Og andre kjøper det samme vannet for dyret dommer på flasker.

FLYT

Hun har hjertet i munnen. Hjertet i hendene.

Revner i to der hun står.

Av smerten som er et likblekt fjes i skygger fra stearinlys.

Blitzen i rommet er hennes stjerner. Publikums åpne munner er skyggete blomster i svart hav.

Hun synger om smerten til båter som vugger på nattens bølger.

Der hun selv står usynlig i kosmos og lar sjelen eltes i brønnen som

speiler månens lys.

I et Fadohus i Lisboa. Denne kvelden.

Hvitkledde servitører skrur på lyset. Og det er som å se sin elskede etter en natt

med dype kyss.

Publikum gnir seg sjenerte i blikkene etter mørkets toner. Fortsetter å spise. I kontrastenes by.

For gatene fylles av dresskledde fargede mennesker, svarte kvinner med lilla hår, eller hvite unge menn med rastafari, står små selvlysende tyrolhus i fadoens hule. Mellom rustikke portaler med avskrellet maling, og de vakreste ornamenter, og mauriske fliser. De tykkeste kvinner og unge gyldne kropper som henger huden til tørk slik vasken henger som gardiner i Lisboas gater.

I en port står en sigøyner og akkompagnerer vinden, mens iskremkuler flyter i hverandre.

Pistasj over sjokolade og sjokolade over sitron. Over lubne hender. Som kun er sterke nok til å løfte en slik is.

Mens professorene vandrer med sine stripete skjorter og blomstrede kraver – endelig fornøyde med en perfeksjon av kaos deres egen forskning aldri kommer i nærheten av. I denne interaktive delen av Europa der smil fremdeles virker bedre enn interaktiv teknologi.

Den siste bastion.

Slik flyter en elv av kaos av dufter fra hav, fisk, og svette mennesker. En elv som duftende danser om murveggene,

en gang bygget for å stanse høstværet som søker å bremse dette sommerens etterslep av liv.

I Lisboa.

Portugals bankende hjerte.

Kjærlighet ved andre blikk – LISBOA

Det begynner på flyplassen. Eim av sigaren smyger seg rundt meg med en varm vind. Rundt fargede mennesker i fargerike klær. I fine fargerike klær. Uventet fine. I drosjekøen står jeg tett og tett med mennesker i alle raser. Barn kryper på fire langs flisene, med fedre som holder røyken i den ene hånden og styrer barnet med den andre. Mødre med krusete hår ler. Parfyme blander seg med sigarettdunst. Sterk parfyme.

En drosjesjåfør roper irritert på portugisisk.

-Hvor skal du?

Jeg viser ham kartet med hotellet. Og ja. Han kjenner ikke adressen. Men han begynner å kjøre likevel. Jeg skal delta på et seminar på Universitetet i Lisboa, og snakker ikke et ord portugisisk. Men han snakker, ikke pigeon-english, mer chicken engelsk. Han er blond i håret, har jomfru Maria hengende som medaljong i vinduet og har tydeligvis bestemt seg for å rappe noen euro fra meg. Jeg hører det på stemmen når han forandrer toneleie. Han slutter å kommunisere med hender og mimikk og gir seg i kast med å forklare turistbrosjyrene i stativet baksetet med metallisk røst. Jeg er ikke så viktig lenger. Jeg er turisten. Likevel ender det obligatoriske pålegget bare på noen ekstra euro. Kanskje fordi jeg lovet å anbefale Lisboa og Portugal til alle jeg kjenner. Som nå. Mens universitetet har informert om at drosjene skal ta mellom 5 – 10 Euro, ender jeg på 18. Men det er ikke så ille som en medstipendiat som fikk en regning på 30 Euro.

Det blir ikke kjærlighet ved første blikk.

Det blir kjærlighet ved andre blikk. Det er en annen type kjærlighet. En som tar litt tid. Først må en kunne se forbi den skitne baktrappen på hotellet. Oppdaget kantinedamen med hårnettet som styrer oppvaskmaskinen, fikser nescafe-maskinen og klemmer de fleste som kommer til frokost. Hun rekker meg til livet men forstår alt jeg sier.

Reisehåndboken forteller om Portugals lengtende folk. At de lengter tilbake til gullalderen den gangen Columbus satte Portugal ettertrykkelig på kartet og en rekke andre land likeså. Nå brenner menneskene av lengsel etter å være noen. Være noe. Som en portugisisk ung jente forteller meg. De har komplekser her. Føler seg mindre verdt enn spanjolene. Har mindre gull og skoger enn mennesker i mange andre land, men har drømmene om det. Landet er sorgtungt. Så sorgtungt at korrupsjon råder. Noe avisene forteller om.

I mine øyne er denne rustikke byen, med bygninger der malingen er delvis skrellet av, der kvinnene vet å vugge hofter, og mennene protesterer mot spansk siesta ved å trosse varmen i dress, er et rikt land. Rikt fordi jeg sanser variasjoner. Med variasjoner følger forskjellige stemmer.

Månen står som lyst sukkerspinn over byens borg. Varm vind suger. Gul brostein glinser. Og det er bare dag en. I kjærlighetens andre blikk.

BORETTSLAGET NORGE: Øvelse gjør mester

Liv Jensen sto foran speilet med Narvestads til dels ubrukte barbermaskin og lot som om den var en mikrofon. Dette til tross for at man ikke brukte mikrofoner i styret til borettslaget Norge. Hun bare lekte seg.
Hun hadde børstet det blonde, korte håret. Lagt på et lag med lys lilla neglelakk på neglene og følte seg østkantfresch, som hun kalte det. Klar til å møte folket. Hun hadde studert sin store heltinne GRO. Landsmoderen. FRPs tapte hjerterdronning på Nasjonalbiblioteket. Men hun måtte ha noe eget. Hun kunne jo ikke være prikk lik sitt forbilde. Det handlet om å finne små tilskudd som fremhevet det som var anderledes: Lilla neglelakk, lys rosa perlemor leppestift, bleket hår – det var noe annet.
- Stopp den kverna der, sa Liv og trampet mens hun pekte med barbermaskinen.
Nå hadde hun sett Gros beundringsverdige og historiske maskulinitet i full vigør. Med en dose tilgjort feminitet, var hun straks forvandlet til en mer ”balansert” utgave av en politiker.
Døren til kjøkkenet gikk opp.
- Å, erre du ska nå a?
- Sku bare gi'ræ en kaffetår, kjære! sa Narvestad. – Men skjønner jo at jeg forstyrrer.
Narvestad ble litt snurt.
- Nei, kaffe ekke dumt. Dø, kom bort her'a så ska jeg vise deg hvordan jeg ska hamle opp med Buisnissen og faren hans.
- He, he, har jeg vel aldri tvilt på.
Buisnissen var en høy fyr med master i økonomisk statistikk som bodde i annenetasjen i blokk fire. Faren hans underviste visstnok på BI, men var tidligere fagforeningleder for Norske Skog. Undervisning var noe han hadde begynt med etter kurs på fagforeningens eget økonomiske universitet. Buisnissen var en irriterende myk mann, med fotomodellaktig, smørblidt smil og avlangt hesteaktig fjes. Naturlige øyenvipper som en amatør skulle trodd var innsmurt med mascara, syntes nå Liv Jensen. En klyse. En spirrevipp, som motvillig hadde meldt seg til borettslagvalget av en eneste grunn: Av redsel for sin BI-far. Som om lederposisjonen i styret skulle komme til å gjøre noe for hele den familen.
- Om du var ”Buisnissen” – hva ville du sagt om jeg irrettesatte deg på denne måten?
Liv Jensen skjøv Narvestad ned i sofaen, og gjorde ham med det dyttet til et ufrivllig publikum.
- Men Liv a? Du veit jo at jeg ikke egner meg for å bedømme.
- Stopp den kverna der!!!
- Er ikke det litt likt Gro?
- Nei, din kvern!! Stopp den.
- Det er fremdeles likt Gro.
- Skjønneru ingenting a!
Narvestad reiste seg, slik han hadde fått for vane hver gang Liv hevet stemmen.
- Jeg må sette på mer kaffe.
Han var blitt en mester i å peke på trivielle ting som måtte gjøres. Han håpet intenst at Liv vant valget, slik at hun ville få mange administrative oppgaver. Kanskje han kunne få bli dugnadsgeneral igjen. Gu' som folket skulle få gjennomgå da. Han hadde så mye han ville ta ut. Han var syk etter å bli sett på som en skikkelig mann. Slk som før i tiden. Før Liv. Da hadde alle sett opp til ham som et skikkelig mannfolk.
Det banket på døren. Narvestad gikk for å åpne.

Valg i borettslaget Norge:

Like sikkert som at høsten kommer, er det at det blir dugnad i borettslaget. Og like sikkert som dugnad er det at NARVESTAD dukker opp, nå mer i skyggen av sin nye kjæreste. Det var vel ingen som hadde trodd at Narvestad hadde tøffelheltpotensiale. Men han er faktisk en suveren tøffelhelt.

Hans flamme, en forholdsvis moden kvinne på rundt 42, blond med kortklippet år, og et gjennomstudert Gro´sk utseende styrer Narvestad med hard hånd. Hun kommer opprinnelig fra Østkanten (Groruddalen med noe slekt i Drammen), men har slipt til dialekten slik at den høres normalisert Majorstuaktig ut. La oss kalle henne Liv Jensen. Hun har riktig nok en blond manke, men ingen som har holdt en daglig samtale gående med henne, kan unngå å se de brune kniplingene henge fra kjolekanten.

Liv Jensen har politikerambisjoner. Uforløste ambisjoner som på hjemmebane går ut over Narvestad, men på dugnaden beboerne. Enhver som ser henne i aksjon får kjenne på jernviljen og lederambisjonene i form av tildelingen av stadig flere arbeidsoppgaver. Hun unnslår aldri å utelate fra den korteste samtale hva hun mener om Gro, landsmoderen. Hennes dominerende utstråling og jernvilje ovenfor både mann og barn. Ja, og hennes varme. Inderlig varme.

Liv Jensen holdt nesten på å slå en gammel kvinnelig pensjonistnabo i hodet med en spade, da hun fortalte om da hun hadde oppsøkt Gro med en loppemarked utgave av Gros selvbiografi, og hadde spurt i bokhandelden der Gro satt om den ”opp-alle-jordens-treller-sangeren” kunne tenke seg å signere boken.

- Men skal du ikke KJØPE biografien om meg da? spurte de sårbares egen velferdslandsmoder.

- Nei, hun hadde nå ikke tenkt det, sa minstepensjonisten.

- Ja, da kan jeg jo ikke signere, sa Håkon Lies stadig like energiske undersått. – Jeg vil jo selge bøker.

(* basert på en sann historie!)

Liv Jensen stemmer i likhet med Narvestad på folkerøstens eget parti: Fremskrittpartiet. Og ingen skal få overbevist henne om annet enn at Gro hadde tilhørt FRP om hun fremdeles hadde vært ung.

- Hun forstår folkerøsten, sier Liv Jensen. – Fremdeles. Bor hun lissom som en Arbeiderpartipolitiker? Nei, hun bor som en ekte FRP. Carl I. kunne like gjerne bodd i Frankrike isteden for Spania.

Like så sikkert som at Liv, Narvestads nye kjæreste, skal stille til valg i dette borettslaget. Og Narvestad og Liv har diskutert det mange ganger: Hun har en eneste klar strategi: Å snakke slik at alle forstår a.

Derfor var Liv denne onsdagen på Nasjonalbiblioteket. Og fikk spesialtilgang til en rekke tidligere opptak med den hun er overbevist om at vært FRP om hun hadde vært yngre: Gro! Så klart. For å kunne studere henne på nært hold.

I disse valgtider:Mitt liv som maur!

Jeg er en maur. For meg er menneskene som sitter på toppen som fjell. Som har søkt mot makten av ulike årsaker. Personlige og ikke personlige årsaker. Jeg forholder meg til TV og aviser når jeg vil vite noe om dem. Og det jeg får vite om det som skjer der oppe er ikke betryggende for meg, mauren. Riktignok en maur med stemmerett. Men hva betyr vel det? Mens Berlusconi ser på det å bade erigert i jacuzzi med nakne tenåringer, times politiske times politiske skandaler i Norge TIL MELLOM valg. Da har politikere fått utbetalt for mye i den allerede fete pensjonen sin, og FRP har ”glemt” å betale skatt for sine ekskursjoner til utlandet. I andre land er det ikke uvanlig at folket får presentert sigargrilling på de mest offentlige av offentlige steder. Vi snakker sigarGRILLING. Ikke småputring i norske studioer.

Det er snart valg. Det er snart mulighet for å være med og bestemme. Vel, vel. Ikke helt. En bloggerkollega går ut i gårsdagens VG med forslag om å stemme blank. Som en protest for at partiene glemmer verdier og konkrete kampsaker. Selv om protesten er forståelig, er den uaktuell for mitt vedkommende. Jo da, jeg kjenner meg som en maur når jeg sitter som et ufrivillig passivt vitne til utallige TV debatter der flesket skal bankes mørt. Valgflesket, altså Men uten at det blir noen særlig banking. Det stilles noen høflige kritiske spørsmål. Det svares høflig defensivt. Ingen vanskeligheter her i gården. Men jeg forsøker å trøste meg med at jeg ikke bare er en maur, men en pissemaur.

Jeg er en pissemaur. Jeg har retten til å stemme på politikere jeg ikke liker. Politikere som kan oppføre seg lang verre en pissemaur. Men de stilles sjelden til ansvar. For der, høyt oppe på toppen, høyt over maurtuen, gjelder helt andre regler enn for pissemaur. I hvert fall i dette landet.