FLYT

Hun har hjertet i munnen. Hjertet i hendene.

Revner i to der hun står.

Av smerten som er et likblekt fjes i skygger fra stearinlys.

Blitzen i rommet er hennes stjerner. Publikums åpne munner er skyggete blomster i svart hav.

Hun synger om smerten til båter som vugger på nattens bølger.

Der hun selv står usynlig i kosmos og lar sjelen eltes i brønnen som

speiler månens lys.

I et Fadohus i Lisboa. Denne kvelden.

Hvitkledde servitører skrur på lyset. Og det er som å se sin elskede etter en natt

med dype kyss.

Publikum gnir seg sjenerte i blikkene etter mørkets toner. Fortsetter å spise. I kontrastenes by.

For gatene fylles av dresskledde fargede mennesker, svarte kvinner med lilla hår, eller hvite unge menn med rastafari, står små selvlysende tyrolhus i fadoens hule. Mellom rustikke portaler med avskrellet maling, og de vakreste ornamenter, og mauriske fliser. De tykkeste kvinner og unge gyldne kropper som henger huden til tørk slik vasken henger som gardiner i Lisboas gater.

I en port står en sigøyner og akkompagnerer vinden, mens iskremkuler flyter i hverandre.

Pistasj over sjokolade og sjokolade over sitron. Over lubne hender. Som kun er sterke nok til å løfte en slik is.

Mens professorene vandrer med sine stripete skjorter og blomstrede kraver – endelig fornøyde med en perfeksjon av kaos deres egen forskning aldri kommer i nærheten av. I denne interaktive delen av Europa der smil fremdeles virker bedre enn interaktiv teknologi.

Den siste bastion.

Slik flyter en elv av kaos av dufter fra hav, fisk, og svette mennesker. En elv som duftende danser om murveggene,

en gang bygget for å stanse høstværet som søker å bremse dette sommerens etterslep av liv.

I Lisboa.

Portugals bankende hjerte.

Kjærlighet ved andre blikk – LISBOA

Det begynner på flyplassen. Eim av sigaren smyger seg rundt meg med en varm vind. Rundt fargede mennesker i fargerike klær. I fine fargerike klær. Uventet fine. I drosjekøen står jeg tett og tett med mennesker i alle raser. Barn kryper på fire langs flisene, med fedre som holder røyken i den ene hånden og styrer barnet med den andre. Mødre med krusete hår ler. Parfyme blander seg med sigarettdunst. Sterk parfyme.

En drosjesjåfør roper irritert på portugisisk.

-Hvor skal du?

Jeg viser ham kartet med hotellet. Og ja. Han kjenner ikke adressen. Men han begynner å kjøre likevel. Jeg skal delta på et seminar på Universitetet i Lisboa, og snakker ikke et ord portugisisk. Men han snakker, ikke pigeon-english, mer chicken engelsk. Han er blond i håret, har jomfru Maria hengende som medaljong i vinduet og har tydeligvis bestemt seg for å rappe noen euro fra meg. Jeg hører det på stemmen når han forandrer toneleie. Han slutter å kommunisere med hender og mimikk og gir seg i kast med å forklare turistbrosjyrene i stativet baksetet med metallisk røst. Jeg er ikke så viktig lenger. Jeg er turisten. Likevel ender det obligatoriske pålegget bare på noen ekstra euro. Kanskje fordi jeg lovet å anbefale Lisboa og Portugal til alle jeg kjenner. Som nå. Mens universitetet har informert om at drosjene skal ta mellom 5 – 10 Euro, ender jeg på 18. Men det er ikke så ille som en medstipendiat som fikk en regning på 30 Euro.

Det blir ikke kjærlighet ved første blikk.

Det blir kjærlighet ved andre blikk. Det er en annen type kjærlighet. En som tar litt tid. Først må en kunne se forbi den skitne baktrappen på hotellet. Oppdaget kantinedamen med hårnettet som styrer oppvaskmaskinen, fikser nescafe-maskinen og klemmer de fleste som kommer til frokost. Hun rekker meg til livet men forstår alt jeg sier.

Reisehåndboken forteller om Portugals lengtende folk. At de lengter tilbake til gullalderen den gangen Columbus satte Portugal ettertrykkelig på kartet og en rekke andre land likeså. Nå brenner menneskene av lengsel etter å være noen. Være noe. Som en portugisisk ung jente forteller meg. De har komplekser her. Føler seg mindre verdt enn spanjolene. Har mindre gull og skoger enn mennesker i mange andre land, men har drømmene om det. Landet er sorgtungt. Så sorgtungt at korrupsjon råder. Noe avisene forteller om.

I mine øyne er denne rustikke byen, med bygninger der malingen er delvis skrellet av, der kvinnene vet å vugge hofter, og mennene protesterer mot spansk siesta ved å trosse varmen i dress, er et rikt land. Rikt fordi jeg sanser variasjoner. Med variasjoner følger forskjellige stemmer.

Månen står som lyst sukkerspinn over byens borg. Varm vind suger. Gul brostein glinser. Og det er bare dag en. I kjærlighetens andre blikk.