Nøffe-Nøffs borettslag og den grusomme styreformann

Styrlederen hadde ikke vist etter lappen med tegningen av oss med griselabber, griseføtter og menneskehoder. En stund gikk livet som videre i Nøffe-Nøffs borettslag på Holmlia. Vi nøt utsikten over Oslofjorden, den evige susen av bilene på Mosseveien, og Danskebåten som tøffet forbi.

Det var i de trange dagene på åtti-tallet. Renten raste så fort oppover at yappene ikke rakk å prøve de lekre nyinnkjøpte bilene sine, før kjøretøyet ble satt på tvangsalg.

I lune kvelder lyttet vi til barneskrik fra de mange innvandrerfamiliene, og snuste inn duften fra grillingen som nesten kunne minne om sydens syndige grisefester. Ganske ironisk i et Nøffe-Nøffs borettslag.

Renten steg og steg. Kjæresten og jeg hadde to jobber hver. Naboene kunne ikke betjene både den høye renten, husleien og andre utgifter og snart ble stadig flere kastet ut. Noen så en redning i det å skulle leie ut. Men den ene tragedien tok den andre.

USBL hadde glemt å legge inn en klausul om at fellesskapet ikke skulle stå ansvarlig for den enkelte beboers mislighold. Stemningen var til å ta og føle på. Snart måtte vi betjene en husleie som var for dyr for de fleste av oss. Leiligheten som vi hadde gledet oss over da vi kjøpte den, var nå ikke verdt en krone. Vi var skrapa fant.

Det var på denne tiden at styreformannen innkalte oss til grendehuset. Her skulle vi få tildelt en ekstra nøkkel. Men, som hun skrev, de som ønsket en ekstra nøkkel til leietagere måtte vite hvilken voldsom prosess det var å søke styret om å få leie ut.

Det var ikke bare.

I denne situasjonen var det at vi skulle få se styreformannen i den mest grusomme hendelse. En hendelse som bare var et varsku for hva som ventet denne kvinnens videre liv.

To be continued......

BAMSEGUTTS ODÉ

Jeg kjørte med NSB i dag.

Jeg kjørte med NSB.

Toget gikk.

Det klikket i spor. Det klakket i jord.

Jeg kjørte med NSB

Hui – hvor det fór.

En rødmende konduktør gikk ruten.

Rød i halsen

Stram om snuten.

Blåøyd og brillet.

Ren i tøyet og nystrøket skjorte,

Lignet han mer på en guttunge

Som savnet en bamse

som var blitt borte.

Jeg kjørte med NSB.

Den gode gamle.

Den treige og raske,

Klikkende klakkende

Over sporet

Den rødmende konduktøren

stoppet

Midt i sin rute

Da toget hoppet

Og fortalte,

Nei, ordene sprutet

Og han nesten tutet,

på en passasjer,

som var denne en pute

Den ene klangen tok den

andre

Klager, sorger og smerte

om medias spark

fra høyre og venstre

Og venstre og høyre,

til konduktøren sa han

følte seg som

det dyret som kom i togets spor,

Den elgen som omkom

faktisk ifjor

på Hedmarkens hvite sne

Han kunne hverken høre

eller se

hjertet blødde, og han

rødmet enda mer

enn det normale,

og han delte med vognen

den triste sang

om en kunde

fra Rygge

som ga ham på tygga

Med et grusomt ønske om

at bamsegutt

skulle få en tragisk men

Langsom slutt.

Da var det jeg så det

Den triste skjebne

Til alle de rødmende, tynne og fete

gutter og jenter

som jobber for NSB

gjennom grønnkledde åkrer

og i isende sne

natt og dag

hele året

uansett føre

- TENK AT DE GJØR DET?

- TENK AT DE GJØR DET?

Den nifse styreformannen

Borettslaget Åsbråten på Holmlia var til tider velholdt. Selv om det var sparsomt med dugnader for etniske nordmenn og utlendinger. En av blokkene hadde vært mer kreative enn de andre, og inviterte alle nyinnflyttede utlendinger til innvielsesfest. På denne festen måtte fremmedspråkelige velge en matrett fra sitt opprinnelige lands meny og servere den til de andre beboerne. Etter god mat og drikke, og med alle i gemyttelig stemning kom husordensreglene på bordet: Trappevask, dugnad, forhindring av søppel etc.

I vårt eget borettslag hadde flere utlendinger flyttet inn og ikke fått med seg det helt grunnleggende. Noe som irriterte styreformannen kraftig. Hun tegnet en tegning av en gris på to ben, og skrev en tekst: Kan dere TO GRISER PÅ TO BEN SE Å KASTE SØPPELET I RETT DUNK. Eller kanskje dere ikke kan det? DERE GRISER PÅ TO BEN.

Etter å ha sett plakaten vraltet jeg meg gryntende opp trappen til 4 etasje for å fortelle min mann, som også var fra utlandet, om hva vi ble betegnet som. Styreformannen ga seg ikke. En tyrkisk familie i 2 etasje dusjet til ugunstige tider etter hennes mening. De måtte få en lærepenge.

En dag var det tomt i 2 etasje. Naboen fra tredje etasje gikk forbi.

-Du veit at dem blei kasta ut. Dusja for mye veit du. Alt for mye. Det var hu styreformannen.

Styreformannen virket effektiv. Så effektiv at det var nifts. Og nifsere og nifsere skulle det bli.

(TO BE CONTINUED......)

Urettferdig utskjelt hjemsted

I mange år bodde jeg på Holmlia. Et sted som var utskjelt på grunn av drap utlendinger i mellom, og på utlendinger. Men det var ikke noe familien og jeg så noe av.

Først etter at vi hadde flyttet fra Holmlia inntraff tragedien: Drapet på Benjamin Hermansen. Sønnen til vaktmesteren vår. Det hele var helt uvirkelig. Jeg husker bare faren til Benjamin, en høy svart, innvandret amerikaner som hjalp oss med et bad som var lekk. Men det var vaktmesterens sønn avisene skulle skrive om. Da Benjamin en skjebnesvanger dag krysset snuplassen på Åsbråten. Og noen historieløse ungdommer med nazistiske tendenser stoppet en bil og knivdrepte ham. Folk gikk i tog på Carl Johan. I fakkeltog mot rasisme.

Jeg hadde også gått over snuplassen. Gang på gang hadde jeg sett Benjamin løpende mot butikken på Åsbråten. Jeg hadde gått på bussen som skulle til Holmlia senter og sittet ved siden av Benjamin.

I 15 år bodde jeg på Holmlia. I 15 år opplevde jeg Holmlia som et urettferdig, utskjelt hjemsted.

15 år uten annet mer å skjelle ut enn de som kjørte inn dit for å drepe. Aldri så jeg for eksempel en full innvandrer.

Jo, forresten, det er ikke helt sant. Noe kriminelt opplevde jeg. Ofte når jeg ruslet ned til Hvervenbukta traff jeg på slalomblotteren. Han sto på en klippe rett ovenfor broen, og var kledd i kul topplue, slalombriller og beksømstøvler. Det var alt. Rene reklameplakaten.

-Nei, nå ringer jeg politiet, sa jeg.

-ØØØØHHHH nei, nei.

-Joda.

Så snudde jeg på hælene for å gå hjem.

Men ellers var det fredelig på Holmlia. Ja, hvis ikke det hadde vært for styreformannen i borettslaget.

Den historien kommer i en annen blogg.

Med retten til å bli dødelig fornærmet!

Mitt navn er ..... AMK, ikke Bond, James, men AMK! Jeg er et sentralbord for ambulanser i Oslo, og jeg har retten til å bli dødelig fornærmet! Særlig om du ringer og bruker obskøne, vulgære ord. Jeg er ikke obskøn. Jeg er ikke vulgær. Jeg ikke bånn, jeg er SOM Bond. Jeg har til tider makt over død og liv.

Om du er i din aller største krise. Om et liv er i ferd med å svinne mellom dine hender. Om noen dør fra deg. I sneen, i vannet, i regnet .... ring til meg. Jeg skal hjelpe deg. Jeg skal støtte deg. Men jeg advarer: Jeg er en nærtagende sjel. Jeg tåler ikke banning, ikke personlige fornærmelser. Under overflaten buldrer mitt sensitive jeg. Som en foss under isen. Jeg er AMK, med rett til å bli dødelig fornærmet. Så ytlendinger: skjerp språket. Ro dere ned før dere ringer. Fortrinnsvis, vent til noen dør, kul´en og så ring. Bruk om nødvendig meditasjon for å få kontakt med deres bedre språklige side. Behold roen. Ikke skrik. Da dør det noen!!! For jeg blir fort fornærmet.

Dødelig fornærmet!!!

Den livsfarlige sjokoladekake

Snart skal jeg ut og fly. Jeg vurderer å kjøpe med meg en presang til mine verter:

En kake fra Pascal. Dette var før jeg forsto faren ved kaker. Den første faren er selvsagt at det er en kaloribombe. Den neste at det potensielt kan være en bombe. Når jeg står på Pascal bakeri, er ikke det siste noe som slår meg. Og det er bra. For når en tenker på hvor mange mennesker som står på bakerier og kjøper kaker hver dag, så er det sannelig godt at de ikke alle tenker at kakene de kjøper kan være bomber.

Det kunne fort ført til mange ensomme baker på en bitteliten ø.

Men det at kaker kan være bomber, det er det altså noen som tenker på, hele tiden. Faktisk konstant. På alle verdens flyplasser. En har nå ansatt et utall mennesker som bare har som jobb å tenke på hvor farlige kaker kan være. Det er mange arbeidsplasser det.

Det inntrykket får jeg når jeg ringer Gardemoen flyplass for å høre om jeg kan bringe med meg en kake som gave.

– En kake? En kake? Er det sjokolade?

- Ja, jeg hadde nå tenkt det da.

- Er det krem?

- Øh.... eh... ja.

- Nei det går ikke.

Damen utdyper: Hvordan kunne jeg tro at jeg kunne ta med en kake når det ikke er tillatt å ta med kremost. For øvrig et godt poeng, om jeg hadde vært i stand til å forestille meg at kremost var flytende.

- Men du, sier jeg, hvorfor finnes det ingen unntak? Hvorfor skulle det ikke være mulig å kunne ta med en kake om en ringer på forhånd, legger frem kvittering, og faktisk viser at jeg ikke har gjort som B-gjengen i Donald og bakt en bombe inn.

Dessuten, hvis en virkelig har onde intensjoner, vil en ikke forsøke å skjule det?

Den søte damen er enig med meg. Hun smiler i stemmen.

- Det er noe med å fiendtliggjøre absolutt alle kunder, selv når de legger frem kvittering og bakerens forsikring i forkant. Dere klarer jo ikke helt forklare demoniseringen. Handler det kanskje mer om jobber, ressurser og en stadig voksende sikkerhetsbransje mer enn det handler om reell terrorfare?

Mine spørsmål, blir stående ubesvarte.

- Men det finnes så mange rare folk, sier hun.

Ja, det sa de til meg i barnehagen også. Ikke ta i mot godterier fra fremmede menn.

Kanskje det er det de tenker, alle i sikkerhetsbransjen, at det er så mange fremmede menn at det blir et digert marked av det hele.

VOLLEVIKS CRASHKURS: RIK (OG LYKKELIG) MED NYE MEDIER

Vollevik – mannen som skapte mediajippo av et tap på en milliard.

Han spretter opp på scenen. Han glinser av rød aksjeløper. Har en aura som gjør Wall Street misunnelig. Gliser slik jeg husker alle illustrasjoner av fargede arbeidere på kulørte pepperbokser, krydderposer, eller andre importerte varer, gliser. Som en trønder med nese for forretning. Han gir alle investorer i spillefilm en dårlig samvittighet, fordi de de vet, når de ser ham, at han er en opplagt moderne oppfølger til 70-tallets Bør Børson fra Trøndelag.

- Mitt navn er Børson, James (blåser røyken over kulehullet i pistolen) Børson.

En mann med og av visjoner. På bekostning av hva det måtte koste. Uansett hvem det måtte koste. Det spiller ingen rolle. Han skal opp og frem. Det skal skje fort. På minst mulig tid. Med mest mulig utbytte og som han selv sier: ”gjerne ved å jobbe litt mindre”. Der han står på podiet, som om var det en rød løper ved inngangspartiet til Oscarutdelingen i Kodak Theatre, ser jeg det klart.

Salen er full av kloke hoder. Hoder som forsøker å forstå hva som er nye medier, teknologien som Nye Medier består av, og hvordan den skal brukes. Kloke, men usikre hoder. De har ingen klare svar. Men en har det.:

Mr. New Media himself. For Vollevi handler det tydeligvis ikke om Nye Medier i det hele tatt. Teknologi, innhold, produkter og så videre. Nye medier handler om ham.

Det skal volles i alle bekker. Nye plattformer er tydeligvis å forstås som mange bekker, med en liten Vollevik i hver og en. Som bjørnen ble skutt – steg Vollebekk opp med bjørnefellen rundt seg. Sånn sett, må denne bloggen være i hans ånd.

Medier og journalister er støpselet, produktet en ønsker å få plantet kontakten i. Det gjelder bare å finne rett støpsel. Analysen blant de dresskledde er enkel: Mediene, stakkar, de har så få ressurser, så stramme rutiner – eh og også bare rutiner, at det skal ikke mye til før kontakten finner rett støpsel til ønsket bruk. En legger bare sammen to og to: Når på døgnet lønner det seg å komme med et stunt, hva slags journalister vil dekke temaet, hvordan kan temaet pakkes inn og gjøres mest mulig forførende for rett media?

Vel, Mr. New Media har nye tanker og blomstrende ideer. Journalister og medier har rett og slett for liten gjennomslagskraft. Det gjelder å stikke fingeren opp i den berømte Trøndelagsbrisen og finne ut hvilken vei bekkene renner. Vollevik har gjort det. Og alle bekker små blir en stor å. Det er temaet som han, om ikke lever etter, så i hvert fall handler etter.

Han har oppsøkt alle universitetene i landet, og høgskoler. Så har han fått karrierekåte studenter med i et helt nytt opplegg. De jobber for en slikk og ingenting for Vollebekk. Glem Donald Trump. Tenk i nye bekker. Det er en systematisering av ”The Apprentice”, Lærlingen. Tankerekken er: 1. Hvor finnes det maksimalt billig arbeidskraft? 2. Hvor finnes det maksimalt billig OG kreativ arbeidskraft? 3. Hvor finnes det både kreativ, billig og innovativ arbeidskraft? Unge mennesker + vil opp og frem + men jobbe mye mer enn det de får betalt får = Penger i kassen til Vollevik. Dette er jo et nytt medium. Regnestykket slutter ikke der. Det fortsetter: Kreative mennesker + sender fra seg gode ideer + KANSKJE får det akseptert + KANSKJE IKKE + blir vurdert av et studentråd + godtas av Vollevik og kunder = klingende mynt + MARKEDSFØRING FOR STUD.... (Nei, nei, nei) - VOLLEVIK. Nettopp.

Da Einar Førde sa Einar i alle kanaler, sa han feil. Han mente jo Vollevik i alle bekker, alle kanaler. Ideer til markedsføring på You Tube, i form av solgte T-skjorter der de heldige kjøperne kan lese Flickr, nettadresse, You Tube-adresse og andre digitale adresser i stedet for varmen på strykejernene skal sendes ut i 164 land. I mellomtiden hopper Vollevik digitalt over biler på You Tube. Fordi Mr. New Media forstår seg på New Media: Det behøver ikke være ekte – bare det er kult. Kult blir sett av en kul generasjon og HELDIGVIS ikke av de ukule. Og kult er det. Hele veien. New Media handler om at skal du spre ”word of mouth” så må du finne munner til å begynne spredningen. Spørsmålet er ikke hvordan snøballen triller, men å få den til å trille av seg selv, men stor nok styrke. Crashkurs: Du trenger en stor nok snøball + god snø som den kan rulle i + nok hestekrefter til å dytte den utfor + sørge for at den ruller et sted hvor den kan bli større og større og helt ned i VOLDEN. = Slipper og jobbe så mye som før, blir rik, på Nye Medier = Vollevik blir lykkelig.

Eller?