Den gamle gutten i røyken!

(Spagetti western musikk...)

En mann, en aldrende mann, driver nedover en elv. I det han kommer inn til bredden blir han overfalt av tre krokbøyde karer. Den ene mer krokbøyd enn den andre. En svarmusket kar henter frem skyteren og plaffer inn et par skudd i elvekarens rygg. Deretter blir han selv kverket av kompisene da den svartmuskete har brudt cowboy etikken som hersket i 1960-tallets cowboy fortellinger. Svartmusken blir kastet ut i elven. Der driver han nedover. Ikke helt død ennå. Litt lenger nede i elven flyter han inn til elvebredden. Han stabler seg så vidt på føttene. Han ser noe som beveger seg. Med stor anstrengelse griper han etter våpenet og skyter. Så segner han sammen.

Rundt juletider sto jeg på Solli postkontor. Jeg ville kjøpe en gave til min mann. En original gave. I og med at vi begge elsker filmer, er mye sett. Mye er glemt. Postkontoret er ofte en skattekiste når det kommer til det som verken er sendt, men som er glemt. Jeg tenker på gamle gode serier som tronet før TV var TV. Den gangen det var ett valg. Den gangen apparatet i stuen var mer enn kino enn fjernsyn. Valgene ga seg selv. Alt ga seg selv. Seriene fra TVets dinosaurtid, samler ennå gode minner hos mange generasjoner. Minnene fra forhistorisk tid samler. Det er faktisk laget en serie av det: TV 2s Gylne Tider. Her mimrer dinosaurene sammen. Filteret er slørete, glorete og støvete. Tårene triller. Ikke på grunn av det en ser, så mye som at en ikke lenger kan se. Kanskje det var det som skjedde denne dagen. Da jeg sto på Solli og trodde jeg fant en unik gave til min kjære. Han som er utenlandsk har ikke vært vitne til Dinosaurenes kinokvelder. Jeg kjøpte en serie som ga meg særlige gode minner.

På julekvelden ble papiret revet av, og jeg forsto der og da at dette var først og fremst en gave til meg selv.

Mannen som segner sammen er distriktets tidligere sheriff. Han er viden kjent. Og på særlig god-fot med indianere og landsbyens nå 90-år gamle gledespike. Han selv er nærmere 95. Serien er oppfølgeren til Kruttrøyk, 60-tallets store cowboy serie. Eller – den eneste.

I et marked der alle ser på digitalitlet som en sitron en kan skvise litt mer saft ut av, er også oppfølgeren oppdaget. Oppfølgeren 40 år etterpå. De eneste skuespillerne som ikke er døde er marshallen selv og hans litt eldre gledespike. Hvem hun gleder er jo selvsagt et spørsmål, i og med at en nesten ikke forstår hva hun sier da hun visler slik i gebisset på alle f´eer og s´eer. Han Matt ser heller ikke så overbegeistret ut når han ser sin store kjærlighet.

For å ta scenen der han ligger, døden nær i sykesengen og sønnesønnen til Doc har fått ut alle kuler og krutt:

Matt Dillon slo opp øynene. Der sto hun. 95 år gammel. Med gebisset på tørk, og et rasende uttrykk i blikket.

- Det er siste gang du ser meg nå, Matt sa hun.

- Takk, takk, Matt kniper øynene og gjør alt han kan for å dø.

Men uten hell. En ny oppfølger er på gang.

Kruttrøyk blir aldri det samme.

Slutten på begynnelsen

Dette har skjedd: Frøken Viltmodig har søkt jobb i en statlig organisasjon. En legokloss med bare ganger. Hun har rukket å komme helt inn i det største båndarkivet hun har sett i hele verden. Der inne ligger det bånd i ultrafiolett lys og godtgjør seg. Et bånd for hver innbygger. Noen har litt flere. Frøken Viltmodig blir tilbudt jobben om hun finner sitt eget bånd. Men klarer hun det? Klarer hun det?

Frøken Viltmodig gikk innover i båndarkivet. I motlyset. I det uendelige. Hun så ikke annet enn båndene bortover og oppover., Et bånd for hver eneste borger. Hun fikk jobben nå. Fikk jobben om hun bare lette og fant sitt eget bånd. Men alt sto stille. Hun husket ikke lenger alfabetet. Hadde fått hukommelsestap. Den lille mannen og den lille bånddamen ventet. Den ene sto og knakket med blyanten. Hun så ikke de to små menneskene lenger. Hun bare hørte dem. Og sitt eget hjertet. Det trakk fra en kjeller under gulvet. Hun syntes hun hørte skrik. Trodde det var fra sitt eget hodet. Men så forso hun det. Det var båndene. Det var borgernes digitale stemmer som nådde henne fra båndene. De hvisket sine livshistorier. Fortellinger fra dagliglivet. Og først nå strøk det over henne en Tsunami av hvisk. Hun hørte ikke lenger sine egne tanker, bare de millioner av hviskende skjebner. Så hun snudde seg og løp.Hun løp fra lyset og de hviskende båndene ut av legoklossen.

Først da hun var kommet hjem, gispet hun ordentlig etter luft. Hun sank sammen.

Neste dag gikk hun ut i postkassen. Der fant hun brev fra legoklossen. Jobben var hennes. Enhver som rømte fra sitt eget bånd, passet til jobben.

Og det var da hun kom på. Hun hadde aldri søkt denne stillingen. Det var en helt annen jobb hun søkt.

(Delvis basert på en sann historie)

BANKDIREKTØREN

Nede i gangen sitter han. Det er en grå gang. Enden er mørklagt. En pære mangler.

Lyset sveiper over blank linolium. Han sitter i en stol og har bleier på. Byens bankdirektør. Han lener hodet bakover når han går do. Og får et salig blikk i øynene. Som lyset speiler seg i. Noe av himmelen fra utelyset. Det er bare noen øyeblikk. Så svir skiten. Borte er dagene underordnede feide gulvet foran hans føtter med sine blikk. Borte er de som sto parat for alle hans ønsker og behov. Nå sitter han der på en stol. Bankdirektøren. Helt alene. I en bæsjebleie.

I vinduet står en potteplante. Den speiler seg i rutens reflekser. Den henger halvveis over krukken. Det kommer en vaskemann. Han har kommet hele veien fra Afrika. Han er mørk i huden. Og bøyer seg fremover. Luter. For ikke å bli sett. For ikke å bli kommentert. Men han reiser seg opp når han går forbi bankdirektøren. Drittlukten svir i nesen. Han sier ingenting til den gamle. Han er der for å vaske. Vaske gulv. Ikke skit. Øynene til vaskemannen er svarte. Ikke av farge. Men av det han har sett. Han har sett så mye. Han vokste opp med død. Allerede som guttunge forsvant lyset fra øynene hans. Kunne ikke ha vært mer enn noen år da alle forventninger var borte. Tilbake var forundring over øyeblikkene. De som kommer. De som går. Og det som skjer i mellom.

Bankdirektøren retter opp hodet. Han kan ikke lenger snakke rent. Borte er dagene da et hvisk var en kommando. Nå er håpet et hvisk fra noen. Han løfter hånden. Strekker den frem mot den svarte mannen. En stund står vaskemannen og ser på de utstrakte fingrene. Så gir han ham hånden. Hvitt og svart. Ingen mellomting. Ingen nåde.

- Jeg skal hente noen, sier vaskemannen. På dårlig norsk.

Så klapper han forsiktig over den hvite hånden.

Bankdirektøren lener hodet tilbake mot veggen. Leppene beveger seg så vidt.

Ingen er der når han sier: Takk.

Døren - til jobben

Hun fulgte den bitte lille mannen inn døren i legoklossen. Bak døren som minnet om inngangen til et skip lå en lang lang gang. Kald og naken. Med dører til alle sider som førte inn til de smaleste kontorer. Selv om gangen virket uendelig og derfor tom, kom det innimellom mennesker løpende ut fra kontorene med en haug papirer i hendene. Hun angret på at hun hadde søkt jobb. Angret. Gangen minnet om et legekontor. Lyset i taket minnet om et tannlegekontor. Skrittene i gangen – minnet om smerte. Som de gangen når noe hadde skjedd, en ulykke, et fall, og skritt ilte til.

Mannen tok bitte små skritt. Hun oppdaget at han flasset. Han var helt hvit på den stramtsittende dressjakken. Endelig stoppet han opp.

Igjen måtte hun tenke på et skip. Hun så opp. Døren foran henne hadde riller. Var av brun eik. Hun frøs på ryggen. Hun ønsket å løpe tilbake. Hva var dette stedet? Hva slags arbeidsted? Et øyeblikk lurte hun på hvordan den lille mannen skulle få opp den store døren. Men han gjorde ingenting. Han hadde snudd seg mot henne. Han viftet i retning av døren. Som om han lot som om han var galant, men egentlig ville at hun skulle hjelpe ham med døren uten å spørre.

Hun dyttet i døren. Først beveget den seg ikke. Så dyttet hun en gang til.

- Iiiiiiiiikkkkk, sa det. Og døren bare gled opp. Hun tittet inn og gispet... Aldri hadde hun sett noe slikt. Noen gang.

(To be continued....)

JOBBEN I SYSTEMLAGET!

Hun søkte en jobb. Det var et underlig sted. Bygningen var grå og minnet om en legokloss.

Langstrakt lå den der i landskapet. Som legoklossen som noen marsboere mistet. Siden vokste gresset tett rundt den. Noen av vinduene var nesten gjengrodd av roser, og mange kunne undres over hva som egentlig foregikk bak de sotete vinduene. Klossen hadde en pipe. En lang og avlang pipe.

Hun tittet opp på den når hun gikk inn hovedinngangen. En stor og hvit dør. Nylig malt slik at den skinte. I det hun åpnet døren fikk hun en svimlende følelse. En følelse av at hun gikk inn bauen på en båt. Innenfor åpnet det seg en resepsjon i hvit marmor. Vinduene som så så tåkete og røktlagte ut utenfra, så skinnende klare ut innenifra. Resepsjonen var helt tom. Helt tømt for mennesker og ting.

Det knirket. En ny dør gikk opp. Den minnet om døren hun hadde sett i den gamle operaen.

-Knirk, knirk, knir.

En bitteliten mann kom gående mot henne. Han rakk henne til lårne. Hun turde nesten ikke se ned. Ville ikke gjøre ham forlegen. Men da han til slutt sto foran henne var hun redd han skulle ha utsikt til under kåpen, og flyttet litt på seg.

- Så?? Sa han. – Frøken Viltmodig?

Hun nikket. Selv om han sa navnet feil. Det spilte ingen rolle lenger.

Det spilte absolutt ingen rolle. Hun håpet bare at jobben var bra. Jævlig bra......

Dødens trøst – og livets sorg

Det står en kiste på et kirkegulv. I kirken sitter to begravelsesagenter som eneste tilhørere. Presten snakker ut i luften. Mennesket i kisten var alene i livet – og alene i døden.

Midt i medias undergangsstrømmer kommer en reportasje i Dagbladets Magasin tegnet med en så netthendt hånd at det minner om et spindelvev. Midt i en tid da reportasjer om levd liv er i ferd med å erstattes av virtuelt liv på alle landets nettsider, og den mest sette filmen i verden er en som har byttet ut mennesker med roboter og tegneseriefigurer, så står denne kisten der. Hvit. Uskjemmet. I et blekt kirkelyst. Med en prest på fotografiet som taler til tomheten. Til tomheten blant menneskene som ikke var der for han i kisten. Til fraværet av handling fra alle de som trodde noen andre brydde seg, og la ansvaret på sine medmenneskers skuldre. For kisten på kirkegulvet er mer enn en kiste. Det er en pekefinger. En finger mot det samfunnet som sier det er der, men som ikke finnes for annet enn selvgodheten. Problemet er ikke tiggere som sitter så synlig på gatehjørnene med sine avrevete bukser, og skjelvende utstrakte hender. Problemet er menneskene som klarer seg litt. De unnselige som ikke vil være til bryderi. Og samfunnet som ikke vil være brydd.

Samtidig reiser denne reportasjen også spørsmål. Underliggende stiller den spørsmål om hva som er det enkelte menneskets ansvar for seg selv, og hvor og når samfunnet har plikt til å gripe inn.

Den dyktige journalisten finner den dødes halvsøster. Det vrir seg i meg når hun svarer. Hun trer ikke frem i historien som den burde få sympati. For hun er ikke død. Hun lever. Hun har stått på hele sitt liv. Pleiet en syk mann. Og mistet en sønn altfor tidlig. Aldri har hun ligget noen til last. Den ene gangen hun møter media i sitt liv er når hun indirekte stilles til ansvar for ikke å ha holdt kontakten med sin avdøde halvbror.

Likevel er døden som får sympatien. Ikke denne kvinnen som lever. Hvorfor er det slik? Hvorfor er det slik at samfunnet foretrekker å stå ved en kiste å sørge, fremfor å gå over gaten til den levende og bistå?

FALLETS MAGI!

Dagen er hvit. Spirene på Frogner skyter mot himmelen som torneroseslott. Sneen på bakken demper lyden av biler og skritt. Biler er hvite. Vinduskarmer og tak er hvite.

Visne trær som aldri visnet ordentlig, rakk aldri å bli mer enn hvite skjeletter. Grenene strekker seg beinranglete ut i Oscarsgate. Kvinnene, Frogner-kvinnene, tripper over vinterens rengjorte teppe. Et teppe som demper støy. Demper tanker. Menneskene sover nå. En Tornerosesøvn.

- Har jeg noe å si i dag? Spør jeg meg selv. – Har jeg noe å si til verden? Nei. Jeg tenker det er en av de dagene jeg skal lytte til verden. Verden har så mange stemmer. Og dum er den som ikke lytter. Et øyeblikk ser jeg opp. Som om verden er der oppe. Ikke her nede. Så skjer det. Jorden ruller rundt under meg. Jeg vet at kloden snurrer. Mange kilometer i timen. Men visste ikke at det var så raskt. Det ene benet er oppe i luften. Det andre benet sklir. Den ene armen strekker seg ut. Den andre når etter noe å holde seg i. Jeg er i luften. Jeg er vektløs. Det suger i magen. Jeg faller. Faller og faller. Suser mot bakken som er hard is. Og der blir jeg liggende. Ankelen er vridd. Og jeg er ganske sikker på at jeg hørt et knepp fra benet. Jeg kjenner etter smerten. Den er så såret. For noe så pinlig. Jeg ser meg rundt. Statsministeren bor tretti meter unna. Ikke noe hjelp å få der i gården. De kan jo ikke beskytte seg selv en gang, innomhus. Der i gården. Langt oppe ved Riddervoldsplass står fru Bambi. Hun har en stor pelslue. En nydelig brun pelskåpe. Nette vinterstøvletter. Hun tripper i min retning. Jeg ligger på alle fire. Med armer og føtter spredt ut som en kors. Hun tripper over meg.

- Har du akkurat falt?

- Vær forsiktig sier, det er is under sneen her.

Men det er for sent. Fru Bambi ligger over meg. Hun roper med bergensk aksent.

- Gosh a meg. Gosh.

Så ligger vi der. Litt bortenfor trikkeskinnen. Og ser på hverandre. Fru Bambi i pelsen. Jeg i dunjakken.

-Savner du Bergen?

-Ja. På sånne dager, sier fru Bambi og reiser seg.

Vi hjelper hverandre opp.

Fru Bambi må være nærmere 60, men hun ser ut som et barn i fjeset. Først nå ser jeg at pelsen hennes har hvite prikker.

-Jeg skal bort denne gaten her.

Fru Bambi peker inn mot Oscarsgate. Hun nærmest hviser på bergensk.

Jeg halter nedover mot Slottsparken. Og når jeg snur meg ser at det står et reindsyr ved en have i Oscarsgate. Det stirrer på meg. Så løper det sin vei.