Døren - til jobben

Hun fulgte den bitte lille mannen inn døren i legoklossen. Bak døren som minnet om inngangen til et skip lå en lang lang gang. Kald og naken. Med dører til alle sider som førte inn til de smaleste kontorer. Selv om gangen virket uendelig og derfor tom, kom det innimellom mennesker løpende ut fra kontorene med en haug papirer i hendene. Hun angret på at hun hadde søkt jobb. Angret. Gangen minnet om et legekontor. Lyset i taket minnet om et tannlegekontor. Skrittene i gangen – minnet om smerte. Som de gangen når noe hadde skjedd, en ulykke, et fall, og skritt ilte til.

Mannen tok bitte små skritt. Hun oppdaget at han flasset. Han var helt hvit på den stramtsittende dressjakken. Endelig stoppet han opp.

Igjen måtte hun tenke på et skip. Hun så opp. Døren foran henne hadde riller. Var av brun eik. Hun frøs på ryggen. Hun ønsket å løpe tilbake. Hva var dette stedet? Hva slags arbeidsted? Et øyeblikk lurte hun på hvordan den lille mannen skulle få opp den store døren. Men han gjorde ingenting. Han hadde snudd seg mot henne. Han viftet i retning av døren. Som om han lot som om han var galant, men egentlig ville at hun skulle hjelpe ham med døren uten å spørre.

Hun dyttet i døren. Først beveget den seg ikke. Så dyttet hun en gang til.

- Iiiiiiiiikkkkk, sa det. Og døren bare gled opp. Hun tittet inn og gispet... Aldri hadde hun sett noe slikt. Noen gang.

(To be continued....)

JOBBEN I SYSTEMLAGET!

Hun søkte en jobb. Det var et underlig sted. Bygningen var grå og minnet om en legokloss.

Langstrakt lå den der i landskapet. Som legoklossen som noen marsboere mistet. Siden vokste gresset tett rundt den. Noen av vinduene var nesten gjengrodd av roser, og mange kunne undres over hva som egentlig foregikk bak de sotete vinduene. Klossen hadde en pipe. En lang og avlang pipe.

Hun tittet opp på den når hun gikk inn hovedinngangen. En stor og hvit dør. Nylig malt slik at den skinte. I det hun åpnet døren fikk hun en svimlende følelse. En følelse av at hun gikk inn bauen på en båt. Innenfor åpnet det seg en resepsjon i hvit marmor. Vinduene som så så tåkete og røktlagte ut utenfra, så skinnende klare ut innenifra. Resepsjonen var helt tom. Helt tømt for mennesker og ting.

Det knirket. En ny dør gikk opp. Den minnet om døren hun hadde sett i den gamle operaen.

-Knirk, knirk, knir.

En bitteliten mann kom gående mot henne. Han rakk henne til lårne. Hun turde nesten ikke se ned. Ville ikke gjøre ham forlegen. Men da han til slutt sto foran henne var hun redd han skulle ha utsikt til under kåpen, og flyttet litt på seg.

- Så?? Sa han. – Frøken Viltmodig?

Hun nikket. Selv om han sa navnet feil. Det spilte ingen rolle lenger.

Det spilte absolutt ingen rolle. Hun håpet bare at jobben var bra. Jævlig bra......