BANKDIREKTØREN

Nede i gangen sitter han. Det er en grå gang. Enden er mørklagt. En pære mangler.

Lyset sveiper over blank linolium. Han sitter i en stol og har bleier på. Byens bankdirektør. Han lener hodet bakover når han går do. Og får et salig blikk i øynene. Som lyset speiler seg i. Noe av himmelen fra utelyset. Det er bare noen øyeblikk. Så svir skiten. Borte er dagene underordnede feide gulvet foran hans føtter med sine blikk. Borte er de som sto parat for alle hans ønsker og behov. Nå sitter han der på en stol. Bankdirektøren. Helt alene. I en bæsjebleie.

I vinduet står en potteplante. Den speiler seg i rutens reflekser. Den henger halvveis over krukken. Det kommer en vaskemann. Han har kommet hele veien fra Afrika. Han er mørk i huden. Og bøyer seg fremover. Luter. For ikke å bli sett. For ikke å bli kommentert. Men han reiser seg opp når han går forbi bankdirektøren. Drittlukten svir i nesen. Han sier ingenting til den gamle. Han er der for å vaske. Vaske gulv. Ikke skit. Øynene til vaskemannen er svarte. Ikke av farge. Men av det han har sett. Han har sett så mye. Han vokste opp med død. Allerede som guttunge forsvant lyset fra øynene hans. Kunne ikke ha vært mer enn noen år da alle forventninger var borte. Tilbake var forundring over øyeblikkene. De som kommer. De som går. Og det som skjer i mellom.

Bankdirektøren retter opp hodet. Han kan ikke lenger snakke rent. Borte er dagene da et hvisk var en kommando. Nå er håpet et hvisk fra noen. Han løfter hånden. Strekker den frem mot den svarte mannen. En stund står vaskemannen og ser på de utstrakte fingrene. Så gir han ham hånden. Hvitt og svart. Ingen mellomting. Ingen nåde.

- Jeg skal hente noen, sier vaskemannen. På dårlig norsk.

Så klapper han forsiktig over den hvite hånden.

Bankdirektøren lener hodet tilbake mot veggen. Leppene beveger seg så vidt.

Ingen er der når han sier: Takk.

Døren - til jobben

Hun fulgte den bitte lille mannen inn døren i legoklossen. Bak døren som minnet om inngangen til et skip lå en lang lang gang. Kald og naken. Med dører til alle sider som førte inn til de smaleste kontorer. Selv om gangen virket uendelig og derfor tom, kom det innimellom mennesker løpende ut fra kontorene med en haug papirer i hendene. Hun angret på at hun hadde søkt jobb. Angret. Gangen minnet om et legekontor. Lyset i taket minnet om et tannlegekontor. Skrittene i gangen – minnet om smerte. Som de gangen når noe hadde skjedd, en ulykke, et fall, og skritt ilte til.

Mannen tok bitte små skritt. Hun oppdaget at han flasset. Han var helt hvit på den stramtsittende dressjakken. Endelig stoppet han opp.

Igjen måtte hun tenke på et skip. Hun så opp. Døren foran henne hadde riller. Var av brun eik. Hun frøs på ryggen. Hun ønsket å løpe tilbake. Hva var dette stedet? Hva slags arbeidsted? Et øyeblikk lurte hun på hvordan den lille mannen skulle få opp den store døren. Men han gjorde ingenting. Han hadde snudd seg mot henne. Han viftet i retning av døren. Som om han lot som om han var galant, men egentlig ville at hun skulle hjelpe ham med døren uten å spørre.

Hun dyttet i døren. Først beveget den seg ikke. Så dyttet hun en gang til.

- Iiiiiiiiikkkkk, sa det. Og døren bare gled opp. Hun tittet inn og gispet... Aldri hadde hun sett noe slikt. Noen gang.

(To be continued....)

JOBBEN I SYSTEMLAGET!

Hun søkte en jobb. Det var et underlig sted. Bygningen var grå og minnet om en legokloss.

Langstrakt lå den der i landskapet. Som legoklossen som noen marsboere mistet. Siden vokste gresset tett rundt den. Noen av vinduene var nesten gjengrodd av roser, og mange kunne undres over hva som egentlig foregikk bak de sotete vinduene. Klossen hadde en pipe. En lang og avlang pipe.

Hun tittet opp på den når hun gikk inn hovedinngangen. En stor og hvit dør. Nylig malt slik at den skinte. I det hun åpnet døren fikk hun en svimlende følelse. En følelse av at hun gikk inn bauen på en båt. Innenfor åpnet det seg en resepsjon i hvit marmor. Vinduene som så så tåkete og røktlagte ut utenfra, så skinnende klare ut innenifra. Resepsjonen var helt tom. Helt tømt for mennesker og ting.

Det knirket. En ny dør gikk opp. Den minnet om døren hun hadde sett i den gamle operaen.

-Knirk, knirk, knir.

En bitteliten mann kom gående mot henne. Han rakk henne til lårne. Hun turde nesten ikke se ned. Ville ikke gjøre ham forlegen. Men da han til slutt sto foran henne var hun redd han skulle ha utsikt til under kåpen, og flyttet litt på seg.

- Så?? Sa han. – Frøken Viltmodig?

Hun nikket. Selv om han sa navnet feil. Det spilte ingen rolle lenger.

Det spilte absolutt ingen rolle. Hun håpet bare at jobben var bra. Jævlig bra......

Dødens trøst – og livets sorg

Det står en kiste på et kirkegulv. I kirken sitter to begravelsesagenter som eneste tilhørere. Presten snakker ut i luften. Mennesket i kisten var alene i livet – og alene i døden.

Midt i medias undergangsstrømmer kommer en reportasje i Dagbladets Magasin tegnet med en så netthendt hånd at det minner om et spindelvev. Midt i en tid da reportasjer om levd liv er i ferd med å erstattes av virtuelt liv på alle landets nettsider, og den mest sette filmen i verden er en som har byttet ut mennesker med roboter og tegneseriefigurer, så står denne kisten der. Hvit. Uskjemmet. I et blekt kirkelyst. Med en prest på fotografiet som taler til tomheten. Til tomheten blant menneskene som ikke var der for han i kisten. Til fraværet av handling fra alle de som trodde noen andre brydde seg, og la ansvaret på sine medmenneskers skuldre. For kisten på kirkegulvet er mer enn en kiste. Det er en pekefinger. En finger mot det samfunnet som sier det er der, men som ikke finnes for annet enn selvgodheten. Problemet er ikke tiggere som sitter så synlig på gatehjørnene med sine avrevete bukser, og skjelvende utstrakte hender. Problemet er menneskene som klarer seg litt. De unnselige som ikke vil være til bryderi. Og samfunnet som ikke vil være brydd.

Samtidig reiser denne reportasjen også spørsmål. Underliggende stiller den spørsmål om hva som er det enkelte menneskets ansvar for seg selv, og hvor og når samfunnet har plikt til å gripe inn.

Den dyktige journalisten finner den dødes halvsøster. Det vrir seg i meg når hun svarer. Hun trer ikke frem i historien som den burde få sympati. For hun er ikke død. Hun lever. Hun har stått på hele sitt liv. Pleiet en syk mann. Og mistet en sønn altfor tidlig. Aldri har hun ligget noen til last. Den ene gangen hun møter media i sitt liv er når hun indirekte stilles til ansvar for ikke å ha holdt kontakten med sin avdøde halvbror.

Likevel er døden som får sympatien. Ikke denne kvinnen som lever. Hvorfor er det slik? Hvorfor er det slik at samfunnet foretrekker å stå ved en kiste å sørge, fremfor å gå over gaten til den levende og bistå?

FALLETS MAGI!

Dagen er hvit. Spirene på Frogner skyter mot himmelen som torneroseslott. Sneen på bakken demper lyden av biler og skritt. Biler er hvite. Vinduskarmer og tak er hvite.

Visne trær som aldri visnet ordentlig, rakk aldri å bli mer enn hvite skjeletter. Grenene strekker seg beinranglete ut i Oscarsgate. Kvinnene, Frogner-kvinnene, tripper over vinterens rengjorte teppe. Et teppe som demper støy. Demper tanker. Menneskene sover nå. En Tornerosesøvn.

- Har jeg noe å si i dag? Spør jeg meg selv. – Har jeg noe å si til verden? Nei. Jeg tenker det er en av de dagene jeg skal lytte til verden. Verden har så mange stemmer. Og dum er den som ikke lytter. Et øyeblikk ser jeg opp. Som om verden er der oppe. Ikke her nede. Så skjer det. Jorden ruller rundt under meg. Jeg vet at kloden snurrer. Mange kilometer i timen. Men visste ikke at det var så raskt. Det ene benet er oppe i luften. Det andre benet sklir. Den ene armen strekker seg ut. Den andre når etter noe å holde seg i. Jeg er i luften. Jeg er vektløs. Det suger i magen. Jeg faller. Faller og faller. Suser mot bakken som er hard is. Og der blir jeg liggende. Ankelen er vridd. Og jeg er ganske sikker på at jeg hørt et knepp fra benet. Jeg kjenner etter smerten. Den er så såret. For noe så pinlig. Jeg ser meg rundt. Statsministeren bor tretti meter unna. Ikke noe hjelp å få der i gården. De kan jo ikke beskytte seg selv en gang, innomhus. Der i gården. Langt oppe ved Riddervoldsplass står fru Bambi. Hun har en stor pelslue. En nydelig brun pelskåpe. Nette vinterstøvletter. Hun tripper i min retning. Jeg ligger på alle fire. Med armer og føtter spredt ut som en kors. Hun tripper over meg.

- Har du akkurat falt?

- Vær forsiktig sier, det er is under sneen her.

Men det er for sent. Fru Bambi ligger over meg. Hun roper med bergensk aksent.

- Gosh a meg. Gosh.

Så ligger vi der. Litt bortenfor trikkeskinnen. Og ser på hverandre. Fru Bambi i pelsen. Jeg i dunjakken.

-Savner du Bergen?

-Ja. På sånne dager, sier fru Bambi og reiser seg.

Vi hjelper hverandre opp.

Fru Bambi må være nærmere 60, men hun ser ut som et barn i fjeset. Først nå ser jeg at pelsen hennes har hvite prikker.

-Jeg skal bort denne gaten her.

Fru Bambi peker inn mot Oscarsgate. Hun nærmest hviser på bergensk.

Jeg halter nedover mot Slottsparken. Og når jeg snur meg ser at det står et reindsyr ved en have i Oscarsgate. Det stirrer på meg. Så løper det sin vei.

BLIKKET

Skinnene. Stirrende. Borte. Hva ser han på? Hva er det der ute? Noen roper.

Han hører ikke. Den rosa votten beveger seg sakte frem og tilbake. Den oppskrubbede, en gang hvite skoen, vipper. Opp og ned. I tråd med tankene.

Toget rugger over rillene. Øynene hviler som to blanke tjern i hvit sne, hans lubne fjes. Pannen er glatt og blekt som fjellet om våren. En krøll vipper. Opp og ned. Opp og ned. Moren roper. Han hører ikke. Toget stopper. Vognen hans rykker. Han rykker. Den rosa votten glir av hånden. Og faller ned på et sølete toggulv. Men han stirrer. Stirrer og stirrer. På noe der ute.

Blikket er så åpent. Det er så svart. Det er så nakent. Han stirrer. Men stirrer ikke. Det er tankens blikk. Klokskapens. Noe han har med seg? Fra et annet sted. For hva er det han tenker på? Hva er det han ser? Han har ingen stemme. Han har bare dette blikket. Han har ikke ordene. Har bare følelsene. Følelser som bader i de to tjernene. Som to stråler fra en annen verden. Som to forlatte stjerneskudd. I barnets øyne. I dette kloke fjeset. Som snart skal rykkes ut av en overjordelig verden, og brutalt hentes tilbake til hverdagens her og nå.

Men selv om han ikke kan snakke. Så kan han se. Se og se. Og føle. Det er verdens farligste våpen. For det er det som skaper fremtiden.

Hva du skal bli?

Han kom til meg og spurte:

- Hva skal jeg bli? Hva kan jeg?

Han stirret på meg med blanke øyne som om jeg var visdom. Jeg som ikke vet noe.

Jeg som har vist at jeg ikke kan så mye jeg heller.

Vi som har vist at vi ikke kan leve. Slik livet egentlig bør leves.

Men han ventet.

Ventet på svar. Det kloke.

Han hadde ropt mot et fjell av visdom. Slik han så det. Han ventet på et ekko.

- Noen har fortalt meg at du bør følge din lidenskap, sa jeg. - Din egen kilde.

Men jeg vet ikke, sa jeg. - Jeg har ikke gjort det.

- Hvorfor? Spurte han. – Hvorfor bør jeg det?

- De som sa det, mente at et menneskets lidenskap er evig. Den lever, selv etter ens død. Lidenskapen blir en del av sjelen.

Men jeg vet ikke.

- Lidenskapen, den tar aldri slutt? sa han til seg selv. – Lidenskapen bare brenner og brenner.

- Noen har fortalt meg at du kan brenne deg på den. Du kan forgå i dine egne flammer. Derfor må du finne først finne flammen og så temperaturen.

Men jeg vet ikke. Jeg har ikke klart det.

De sier alt handler om balanse. Om fordeling av varme. Fordeling av temperatur. At sinnet er som kroppen. Det kan ikke leve om noe er for varmt, eller noe er for kaldt.

Han nikket. Men han forsto det ikke. Ikke på lenge lenge ennå.

Han gikk fra meg. Så skuffet. Uten å vite mer enn før. Med ønsket om å måtte prøve det ut. På en lang og tornefull vei.

Som jeg vet noe om.