Med retten til å bli dødelig fornærmet!

Mitt navn er ..... AMK, ikke Bond, James, men AMK! Jeg er et sentralbord for ambulanser i Oslo, og jeg har retten til å bli dødelig fornærmet! Særlig om du ringer og bruker obskøne, vulgære ord. Jeg er ikke obskøn. Jeg er ikke vulgær. Jeg ikke bånn, jeg er SOM Bond. Jeg har til tider makt over død og liv.

Om du er i din aller største krise. Om et liv er i ferd med å svinne mellom dine hender. Om noen dør fra deg. I sneen, i vannet, i regnet .... ring til meg. Jeg skal hjelpe deg. Jeg skal støtte deg. Men jeg advarer: Jeg er en nærtagende sjel. Jeg tåler ikke banning, ikke personlige fornærmelser. Under overflaten buldrer mitt sensitive jeg. Som en foss under isen. Jeg er AMK, med rett til å bli dødelig fornærmet. Så ytlendinger: skjerp språket. Ro dere ned før dere ringer. Fortrinnsvis, vent til noen dør, kul´en og så ring. Bruk om nødvendig meditasjon for å få kontakt med deres bedre språklige side. Behold roen. Ikke skrik. Da dør det noen!!! For jeg blir fort fornærmet.

Dødelig fornærmet!!!

Den livsfarlige sjokoladekake

Snart skal jeg ut og fly. Jeg vurderer å kjøpe med meg en presang til mine verter:

En kake fra Pascal. Dette var før jeg forsto faren ved kaker. Den første faren er selvsagt at det er en kaloribombe. Den neste at det potensielt kan være en bombe. Når jeg står på Pascal bakeri, er ikke det siste noe som slår meg. Og det er bra. For når en tenker på hvor mange mennesker som står på bakerier og kjøper kaker hver dag, så er det sannelig godt at de ikke alle tenker at kakene de kjøper kan være bomber.

Det kunne fort ført til mange ensomme baker på en bitteliten ø.

Men det at kaker kan være bomber, det er det altså noen som tenker på, hele tiden. Faktisk konstant. På alle verdens flyplasser. En har nå ansatt et utall mennesker som bare har som jobb å tenke på hvor farlige kaker kan være. Det er mange arbeidsplasser det.

Det inntrykket får jeg når jeg ringer Gardemoen flyplass for å høre om jeg kan bringe med meg en kake som gave.

– En kake? En kake? Er det sjokolade?

- Ja, jeg hadde nå tenkt det da.

- Er det krem?

- Øh.... eh... ja.

- Nei det går ikke.

Damen utdyper: Hvordan kunne jeg tro at jeg kunne ta med en kake når det ikke er tillatt å ta med kremost. For øvrig et godt poeng, om jeg hadde vært i stand til å forestille meg at kremost var flytende.

- Men du, sier jeg, hvorfor finnes det ingen unntak? Hvorfor skulle det ikke være mulig å kunne ta med en kake om en ringer på forhånd, legger frem kvittering, og faktisk viser at jeg ikke har gjort som B-gjengen i Donald og bakt en bombe inn.

Dessuten, hvis en virkelig har onde intensjoner, vil en ikke forsøke å skjule det?

Den søte damen er enig med meg. Hun smiler i stemmen.

- Det er noe med å fiendtliggjøre absolutt alle kunder, selv når de legger frem kvittering og bakerens forsikring i forkant. Dere klarer jo ikke helt forklare demoniseringen. Handler det kanskje mer om jobber, ressurser og en stadig voksende sikkerhetsbransje mer enn det handler om reell terrorfare?

Mine spørsmål, blir stående ubesvarte.

- Men det finnes så mange rare folk, sier hun.

Ja, det sa de til meg i barnehagen også. Ikke ta i mot godterier fra fremmede menn.

Kanskje det er det de tenker, alle i sikkerhetsbransjen, at det er så mange fremmede menn at det blir et digert marked av det hele.

VOLLEVIKS CRASHKURS: RIK (OG LYKKELIG) MED NYE MEDIER

Vollevik – mannen som skapte mediajippo av et tap på en milliard.

Han spretter opp på scenen. Han glinser av rød aksjeløper. Har en aura som gjør Wall Street misunnelig. Gliser slik jeg husker alle illustrasjoner av fargede arbeidere på kulørte pepperbokser, krydderposer, eller andre importerte varer, gliser. Som en trønder med nese for forretning. Han gir alle investorer i spillefilm en dårlig samvittighet, fordi de de vet, når de ser ham, at han er en opplagt moderne oppfølger til 70-tallets Bør Børson fra Trøndelag.

- Mitt navn er Børson, James (blåser røyken over kulehullet i pistolen) Børson.

En mann med og av visjoner. På bekostning av hva det måtte koste. Uansett hvem det måtte koste. Det spiller ingen rolle. Han skal opp og frem. Det skal skje fort. På minst mulig tid. Med mest mulig utbytte og som han selv sier: ”gjerne ved å jobbe litt mindre”. Der han står på podiet, som om var det en rød løper ved inngangspartiet til Oscarutdelingen i Kodak Theatre, ser jeg det klart.

Salen er full av kloke hoder. Hoder som forsøker å forstå hva som er nye medier, teknologien som Nye Medier består av, og hvordan den skal brukes. Kloke, men usikre hoder. De har ingen klare svar. Men en har det.:

Mr. New Media himself. For Vollevi handler det tydeligvis ikke om Nye Medier i det hele tatt. Teknologi, innhold, produkter og så videre. Nye medier handler om ham.

Det skal volles i alle bekker. Nye plattformer er tydeligvis å forstås som mange bekker, med en liten Vollevik i hver og en. Som bjørnen ble skutt – steg Vollebekk opp med bjørnefellen rundt seg. Sånn sett, må denne bloggen være i hans ånd.

Medier og journalister er støpselet, produktet en ønsker å få plantet kontakten i. Det gjelder bare å finne rett støpsel. Analysen blant de dresskledde er enkel: Mediene, stakkar, de har så få ressurser, så stramme rutiner – eh og også bare rutiner, at det skal ikke mye til før kontakten finner rett støpsel til ønsket bruk. En legger bare sammen to og to: Når på døgnet lønner det seg å komme med et stunt, hva slags journalister vil dekke temaet, hvordan kan temaet pakkes inn og gjøres mest mulig forførende for rett media?

Vel, Mr. New Media har nye tanker og blomstrende ideer. Journalister og medier har rett og slett for liten gjennomslagskraft. Det gjelder å stikke fingeren opp i den berømte Trøndelagsbrisen og finne ut hvilken vei bekkene renner. Vollevik har gjort det. Og alle bekker små blir en stor å. Det er temaet som han, om ikke lever etter, så i hvert fall handler etter.

Han har oppsøkt alle universitetene i landet, og høgskoler. Så har han fått karrierekåte studenter med i et helt nytt opplegg. De jobber for en slikk og ingenting for Vollebekk. Glem Donald Trump. Tenk i nye bekker. Det er en systematisering av ”The Apprentice”, Lærlingen. Tankerekken er: 1. Hvor finnes det maksimalt billig arbeidskraft? 2. Hvor finnes det maksimalt billig OG kreativ arbeidskraft? 3. Hvor finnes det både kreativ, billig og innovativ arbeidskraft? Unge mennesker + vil opp og frem + men jobbe mye mer enn det de får betalt får = Penger i kassen til Vollevik. Dette er jo et nytt medium. Regnestykket slutter ikke der. Det fortsetter: Kreative mennesker + sender fra seg gode ideer + KANSKJE får det akseptert + KANSKJE IKKE + blir vurdert av et studentråd + godtas av Vollevik og kunder = klingende mynt + MARKEDSFØRING FOR STUD.... (Nei, nei, nei) - VOLLEVIK. Nettopp.

Da Einar Førde sa Einar i alle kanaler, sa han feil. Han mente jo Vollevik i alle bekker, alle kanaler. Ideer til markedsføring på You Tube, i form av solgte T-skjorter der de heldige kjøperne kan lese Flickr, nettadresse, You Tube-adresse og andre digitale adresser i stedet for varmen på strykejernene skal sendes ut i 164 land. I mellomtiden hopper Vollevik digitalt over biler på You Tube. Fordi Mr. New Media forstår seg på New Media: Det behøver ikke være ekte – bare det er kult. Kult blir sett av en kul generasjon og HELDIGVIS ikke av de ukule. Og kult er det. Hele veien. New Media handler om at skal du spre ”word of mouth” så må du finne munner til å begynne spredningen. Spørsmålet er ikke hvordan snøballen triller, men å få den til å trille av seg selv, men stor nok styrke. Crashkurs: Du trenger en stor nok snøball + god snø som den kan rulle i + nok hestekrefter til å dytte den utfor + sørge for at den ruller et sted hvor den kan bli større og større og helt ned i VOLDEN. = Slipper og jobbe så mye som før, blir rik, på Nye Medier = Vollevik blir lykkelig.

Eller?

Jante Nordmanns mobbing av Ap-barbie!

Hun satt der. Med sine nylonkledde ben. Solbrun hud. Nøtteklare dådyrøyne. Feminint hollywooddandert hår som en skulle tro Jan Thomas hadde vært borti.

Uklanderig kledd. Offisielt, men feminint. Korrekt – men kvinnelig. Perfekt. Som vanlig. Hvem skulle tro at den tidligere arbeiderpartipolitikeren noen gang hadde vært så langt nede at hun vurderte å ta sitt eget liv? Ingen. Ingen skulle tenkt det. I stedet har hun ofte vært kritisert av Jante Normann i borettslaget SuperNorsk A/ S for at hun er mer dollete enn Dolly Duck. Jante hater Dolly Duck. Jeg glemte kanskje å si det. Duckete Dolly er å vifte med røde flagg foran Jante Nordmann.

Jante liker ikke silkete, myke, rosa sjal og selskapskjoler, men tvert i mot harde ru stoffer som klør mot huden. Til tross for sin middelmådige, men velfødde barndom, fikk Jante nemlig ”lidelsen” inn med norsk puppemelk. Han var ikke gamle gutten før han vasket trappen for 50 øre. Og nå gjør sønnene hans det samme. De minner alle om Torbjørn Berntsen fra Groruddalen.

Hvem ville trodd at Karita, medienes yndling, Norges svar på en Palin (visepresidentkanditaten fra Alaska), nesten ble mobbet til døde av eldre partisøstre?

For det er noe med Jante. Han føler ikke med andre landsmenn om de ikke ligger helt nede. Det er derfor det med narkomane, aidssyke, uteligger, alkoholikere er så greit. Han støtter alle de sakene der. Men kom ikke til Jante med historien om Barbie som blir mobbet på tinget. Da freser han. AP-Barbies sørgelige livshistorie fører ikke til at Jante får lyst til feire sin velstand og makt med et ekstra glass. Tvert i mot. Han blir deppa av at AP-Barbie ser så godt ut. Det at hun har klart seg på bra PÅ TROSS av sin sørgelige historie, det er helt jævlig, asså. For Jante har en hemmelighet. I sitt mørkets hjerte. Hans middelmådighet er nemlig avhengig av Lavmålhet. Det er derfor han støtter alle dem han tydelig kan synes synd på. Ikke fordi de egger til sympati. Slett IKKE. Men rett og slett fordi det får han til å FØLE seg BEDRE. Skjønner?

Derfor har han ikke noe i mot at det finnes så mange sosialklienter som han med sikkerhet vet at aldri vil klare å komme seg ut av trygdeboligene. Så lenge de befinner seg der, vil de aldri true den høye statusen han har på Romsås. Er jeg inne på noe?

For det er jo merkverdig. I Norge har noen av de høyeste tallene for folk på uføretrygd, atføringstrygd, arbeidsledighet i Europa. Og ingen tenker at det er fordi Jante Nordmann gnir seg i hendene. Jo flere tapere, jo bedre er det å være blant de få vinnerne.

I Norge vinner ikke mennesker som er presset ut av arbeidslivet, fordi de ikke tolket, forsto eller klarte å spille på normer og konvensjoner frem. I vår sosialdemokrati er det fint å være sosialdemokrat i teorien, og litt mindre i praksis. Det er et like stort hopp å foreta en klassereise i praksis, som det er for den velkjente kamelen å peile seg inn på nåløyet for å skvise seg igjennom.

Men etter min mening er det fordi vi fortjener det, og ikke minst – vil ha det sånn. Uansett hvor mange AP-Barbies det koster.

Nå klarte du deg bra du!

Vår tidligere øverstansvarlige for Norges militære operasjon i Afghanistan vifter med øyenvippene. Denne gangen som helseminister. Når vanskelige spørsmål stilles, tenker hun litt ekstra, kremter før hun vifter bort med mulig kritikk med mascaraen. Til tidligere forsvarsminister å være, fremstår hun både som bestemt, uskyldig og veldig barnslig.

Hun sitter med bena i kors. Håret er nyfrisert i en uskyldig 50-talls inspirert frisyre. Halsgropen er dandert med et diskre, og feminint kjede som tydelig står til den lysebrune genseren med åpen hals. Tilfeldig? Tro’kke det gitt.

Alt som kommer i beste sendetid, og selv den litt dårligere, er nøye gjennomtenkt av rådgivere med PR-kompetanse. Likevel forundres jeg over hvor ofte politikere slipper fra nonverbalt språk uten at det kommenteres på noen måte. Hvor enkelt skal det være å harke seg ut av et kritisk spørsmål? Eller la et tilsynelatende blått blikk fungere som rødt lys for oppfølgingsspørsmål? Et intervju på TV er først og fremst visuelt. Ordene, språket er tilleggsinformasjon.

Likevel er det stadig journalister som tror det er omvendt. Som tror at TV er radio. Som ikke forstår hvilken informasjon som faktisk slipper ut. Dette vet PR firmaer så inderlig godt. Derfor investerer enkelte PR-byråer i kameraer og studioer, og driller sine kunder. Journalister derimot, må få trening i hverdagen. Når de slipper til i jobber. Øvelse handler for det meste om å produsere.

Gravende journalistikk bor her ikke lenger?

Er det en befrielse at TV 2 kutter seriøs journalistikk? spør bloggeren og frilansjournalisten Kristine Løwe. Det er et provoserende spørsmål, som hun forsøker å bygge opp med provoserende vendinger: ”Seriøs journalistikk blir ofte fremstilt litt på samme måte som grønnsaker, tran eller medisin – noe som må tvinges ned halsen på folk, uansett hvor vondt det smaker, fordi de har godt av det.” (Løwe , 12 oktober). Målet med et slik utsagt kan ikke ha vært annet enn å få opp et engasjement i form av klikk på ABC Nyheter.

For det første er det trist at så få journalister har innsikt i hva som kreves for å produsere gravejournalistikk. Å produsere gravejournalistikk fordi man som journalist tror på den fjerde statsmakt er til tider en svært ubehagelig oppgave. Til forskjell fra å høst grønnsaker, produsere tran, jobber en gravejournalist med levende materiale som har muligheter, og ofte ressurser, til å slå tilbake. Resultatet har ofte mye til felles med isfjellet som felte Titanic. Det lille som er synlig er gjenstand for hugg fra alle kanter, mens det viktigste arbeidet sjelden er synlig.

Å rakke ned på godt journalistisk håndverk for å provosere frem klikk i nye mediers ånd, kan da ikke gagne noen. Vi er i en prosess - en mental og teknologisk prosess. Journalister som er født på femti-, seksti-, sytti-, og åtti-tallet må alle venne seg til den rivende utviklingen. Og så lenge folk stemmer, så lenge pressen og mediene nyter godt av fordeler, indirekte og direkte fra norske skattebetalere, har gravende journalistikk en spesielt viktig plass i mediebildet.

Løwe trekker, stadig med håp om å provosere frem klikk, frem klisjéutsagn om at ingen vil ha den ”kvaliteten” som gravejournalistikk insisterer på at den kan tilby. Gravejournalistikk trenger ikke dytte kvalitet på noen. Kvaliteten kommer når noe skjer som følger av programmer/ reportasjer - når journalister og deres redaksjoner har satt fokus på noe som skaper debatt, og som deretter er med på å endre forhold i samfunnet til noe bedre. Hvor ofte har Løwe gjort det? Når? Hvordan? Eller nye medier?

Løwe setter tradisjonelle medier opp mot nye medier på samme måte som når Carl I. Hagen lager skremmebilde om at alle innvandrere er farlige kriminelle. Men tradisjonelle medier og nye medier kan utfylle hverandre. Fordi i bunn og grunn er journalistikkens viktigste bestanddel en eneste ting: Mennesker.

Verdens beste land å bo i

Hun har en enkel kåpe, brukte sko, og så og si ingen penger. Hun som har to munner å mette. Helt alene. Hun som er usynlig med sitt usynlige slit, i sin usynlige hverdag, i verdens beste land å bo i. Hun som leter etter måter å forklare yngstesønnen hvorfor han ikke kan gå ut med kompisene. Hvorfor han må være hjemme og se TV. Det er ingen spesiell grunn. Ingen grunn hun kan si høyt. Annet enn hun ikke vil at kompisene skal påvirke ham til å be om mobiltelefon, mp3 spiller, eller klær. Ting hun ikke kan gi noen av guttene sine, i det gode landet de bor i.

Hver høytid minner avisene om hvor godt landet hennes er å bo i. At hun trakk vinnerloddet ved fødselen. At alle i hennes land har minst to biler, sånn i gjennomsnitt, hytter på fjellet og ved sjøen. Selv jobber hun. Har ingen familie. Og er der hun er, året rundt.

I verdens beste land å leve i, klager en ikke. For det er klaging, det å mene noe annet enn det tabloidavisene mener. Så hun går på jobben. Sitter i kassen på Rema 1000, men den skarve lønningen strekker ikke til Remamaten engang. Og hun kan ikke si det. Hun betjener enkelte av kundene, og forstår at flere av dem ikke har jobb. Men de handler mer enn det hun har råd til. Hun får holde pakker med ost og skinke i hendene. Og skyve dem mot de trengende. Det er ikke som spør henne hvor godt det er. Å leve. For henne. I det beste landet.

Utpå kvelden, i butikken, kommer det færre kunder. Og hun får noen stunder hun bare kan hvile i stolen i kassen. Men hun hviler ikke. Hun tenker på guttene sine. På alt hun drømmer om å kjøpe til dem. På ansiktsuttrykkene deres, om hun hadde hatt råd til å kjøpe noe de ønsket seg. Det blir med tanken. Mens hun stirrer skrått på tabloidavisens annonsering om at hennes land, er verdens beste land å bo i.