Nå klarte du deg bra du!

Vår tidligere øverstansvarlige for Norges militære operasjon i Afghanistan vifter med øyenvippene. Denne gangen som helseminister. Når vanskelige spørsmål stilles, tenker hun litt ekstra, kremter før hun vifter bort med mulig kritikk med mascaraen. Til tidligere forsvarsminister å være, fremstår hun både som bestemt, uskyldig og veldig barnslig.

Hun sitter med bena i kors. Håret er nyfrisert i en uskyldig 50-talls inspirert frisyre. Halsgropen er dandert med et diskre, og feminint kjede som tydelig står til den lysebrune genseren med åpen hals. Tilfeldig? Tro’kke det gitt.

Alt som kommer i beste sendetid, og selv den litt dårligere, er nøye gjennomtenkt av rådgivere med PR-kompetanse. Likevel forundres jeg over hvor ofte politikere slipper fra nonverbalt språk uten at det kommenteres på noen måte. Hvor enkelt skal det være å harke seg ut av et kritisk spørsmål? Eller la et tilsynelatende blått blikk fungere som rødt lys for oppfølgingsspørsmål? Et intervju på TV er først og fremst visuelt. Ordene, språket er tilleggsinformasjon.

Likevel er det stadig journalister som tror det er omvendt. Som tror at TV er radio. Som ikke forstår hvilken informasjon som faktisk slipper ut. Dette vet PR firmaer så inderlig godt. Derfor investerer enkelte PR-byråer i kameraer og studioer, og driller sine kunder. Journalister derimot, må få trening i hverdagen. Når de slipper til i jobber. Øvelse handler for det meste om å produsere.

Gravende journalistikk bor her ikke lenger?

Er det en befrielse at TV 2 kutter seriøs journalistikk? spør bloggeren og frilansjournalisten Kristine Løwe. Det er et provoserende spørsmål, som hun forsøker å bygge opp med provoserende vendinger: ”Seriøs journalistikk blir ofte fremstilt litt på samme måte som grønnsaker, tran eller medisin – noe som må tvinges ned halsen på folk, uansett hvor vondt det smaker, fordi de har godt av det.” (Løwe , 12 oktober). Målet med et slik utsagt kan ikke ha vært annet enn å få opp et engasjement i form av klikk på ABC Nyheter.

For det første er det trist at så få journalister har innsikt i hva som kreves for å produsere gravejournalistikk. Å produsere gravejournalistikk fordi man som journalist tror på den fjerde statsmakt er til tider en svært ubehagelig oppgave. Til forskjell fra å høst grønnsaker, produsere tran, jobber en gravejournalist med levende materiale som har muligheter, og ofte ressurser, til å slå tilbake. Resultatet har ofte mye til felles med isfjellet som felte Titanic. Det lille som er synlig er gjenstand for hugg fra alle kanter, mens det viktigste arbeidet sjelden er synlig.

Å rakke ned på godt journalistisk håndverk for å provosere frem klikk i nye mediers ånd, kan da ikke gagne noen. Vi er i en prosess - en mental og teknologisk prosess. Journalister som er født på femti-, seksti-, sytti-, og åtti-tallet må alle venne seg til den rivende utviklingen. Og så lenge folk stemmer, så lenge pressen og mediene nyter godt av fordeler, indirekte og direkte fra norske skattebetalere, har gravende journalistikk en spesielt viktig plass i mediebildet.

Løwe trekker, stadig med håp om å provosere frem klikk, frem klisjéutsagn om at ingen vil ha den ”kvaliteten” som gravejournalistikk insisterer på at den kan tilby. Gravejournalistikk trenger ikke dytte kvalitet på noen. Kvaliteten kommer når noe skjer som følger av programmer/ reportasjer - når journalister og deres redaksjoner har satt fokus på noe som skaper debatt, og som deretter er med på å endre forhold i samfunnet til noe bedre. Hvor ofte har Løwe gjort det? Når? Hvordan? Eller nye medier?

Løwe setter tradisjonelle medier opp mot nye medier på samme måte som når Carl I. Hagen lager skremmebilde om at alle innvandrere er farlige kriminelle. Men tradisjonelle medier og nye medier kan utfylle hverandre. Fordi i bunn og grunn er journalistikkens viktigste bestanddel en eneste ting: Mennesker.

Verdens beste land å bo i

Hun har en enkel kåpe, brukte sko, og så og si ingen penger. Hun som har to munner å mette. Helt alene. Hun som er usynlig med sitt usynlige slit, i sin usynlige hverdag, i verdens beste land å bo i. Hun som leter etter måter å forklare yngstesønnen hvorfor han ikke kan gå ut med kompisene. Hvorfor han må være hjemme og se TV. Det er ingen spesiell grunn. Ingen grunn hun kan si høyt. Annet enn hun ikke vil at kompisene skal påvirke ham til å be om mobiltelefon, mp3 spiller, eller klær. Ting hun ikke kan gi noen av guttene sine, i det gode landet de bor i.

Hver høytid minner avisene om hvor godt landet hennes er å bo i. At hun trakk vinnerloddet ved fødselen. At alle i hennes land har minst to biler, sånn i gjennomsnitt, hytter på fjellet og ved sjøen. Selv jobber hun. Har ingen familie. Og er der hun er, året rundt.

I verdens beste land å leve i, klager en ikke. For det er klaging, det å mene noe annet enn det tabloidavisene mener. Så hun går på jobben. Sitter i kassen på Rema 1000, men den skarve lønningen strekker ikke til Remamaten engang. Og hun kan ikke si det. Hun betjener enkelte av kundene, og forstår at flere av dem ikke har jobb. Men de handler mer enn det hun har råd til. Hun får holde pakker med ost og skinke i hendene. Og skyve dem mot de trengende. Det er ikke som spør henne hvor godt det er. Å leve. For henne. I det beste landet.

Utpå kvelden, i butikken, kommer det færre kunder. Og hun får noen stunder hun bare kan hvile i stolen i kassen. Men hun hviler ikke. Hun tenker på guttene sine. På alt hun drømmer om å kjøpe til dem. På ansiktsuttrykkene deres, om hun hadde hatt råd til å kjøpe noe de ønsket seg. Det blir med tanken. Mens hun stirrer skrått på tabloidavisens annonsering om at hennes land, er verdens beste land å bo i.

Skammens tid

En dag. Jeg vet ikke hvilken. Men en av disse dagene hvor vi har stått opp, dusjet, pusset tenner og gått ut av husene våre, har en mor stått i hjemmet sitt i panikk. Utenfor hjemmet har det befunnet seg en ungdomsgjeng som plaget hennes psykisk utviklingshemmede datter, hennes 18 år gamle dyslektiske sønn og henne selv. Gjengen skjøt fyrverkeri mot ytterdøren, og urinerte på veggene utenfor. De truet sønnen på livet ved å presse en kniv mot strupen hans.

En dag, etter å ha meldt fra til politiet mer enn 30 ganger, etter 10 års trakassering og uten å ha fått noen hjelp, ble det for mye. Hun tok med seg den utviklingshemmede datteren og satte seg inn i bilen, en Austin Maestro, og tente på. Mor og datter brant til døde.

Media, politi og samfunn er for det meste opptatt av de store sakene. De store hendelsene. Groteske og kriminelle handlinger som kan brettes ut i alle sine detaljer.

Slik er det her til lands, og også i Storbritannia der dette fant sted. Det er ikke så mange som ser de daglige dryppene av overgrep. Nabokonen med et blått merke, butikkdamen som går med solbriller, eller piken på ti som alltid gnikker hodet mot veggen og ikke følger med i klassen. Det vi ikke vet, har vi med all sikkerhet ikke vondt av. Jo mindre vi vet, jo bedre er det.

En sak er overgrepet som skader et menneske for livet, men overgrepene som foregår år inn og år ut, det er tortur. Og samfunnet, som i frykt for innblanding, legger det daglige bind over øynene.

Det som skjedde en dag i England, det kan skje her. Det kan hende hvor som helst. Når som helst.

I går ba Storbritannias innenriksminister Alan Johnson om unnskyldning, og sa at det som ikke skulle ha hendt, skjedde likevel.

Med det er for sent. Ingen unnskyldning får Fiona Pilkinton og hennes datter tilbake i livet. Moren valgte døden. Fordi de ikke ble sett i livet. Av dem som lot som om de ikke så.

http://www.aftenbladet.no/utenriks/1086523/Mor_og_datter_mobbet_til_doede_i_Storbritannia.html

http://www.telegraph.co.uk/news/uknews/6241791/Mother-and-daughter-who-burned-to-death-no-excuses-says-Alan-Johnson.html

Med rett til å skrive – uten etikk

– et bloggete essay om romanforfatteres moralske væren eller ikke væren

Noe av det første en lærer som dokumentarist handler om etikk. Dokumentarfilmhistorien åpner med fortellingen om den pågående og ambisiøse John Flaherty som befinner seg i dyp sne og hvinende vind i Alaska. Et klassisk dilemma oppstår da Flaherty følger med sine venner i Alaska ut på jakt. Hovedperson og hans jaktlag fanger en hvalross, og det oppstår en kamp mellom det kjempende dyret og fangstmennene. Jegerne trenger hjelp og roper til dokumentaristen at han må hente riflen. Flaherty får valget: Hva er viktigst? Filmen han lager, eller mennesket i øyeblikket?

Dette dilemmaet har forfulgt meg gjennom hele mitt profesjonelle liv. Det kommer tilbake i ulike formasjoner. I ulike filmer og ulike saker. Hva er viktigst et enkelt menneskets øyeblikk, eller øyeblikkets evighet? Ole Brum har selvsagt det beste svaret: Ja takk, begge deler. Av og til er de forenelige, og av og til ikke.

Etikken står i en særstilling innenfor all dokumentarisme, fjernsyn eller på film. Det handler i bunn og grunn om at den enkelte journalist og dokumentarist skal leve med seg selv. Da jeg jobbet som journalist var jeg ofte vitne til at dyktige kollegaer tok nådeløse oppgjør med seg selv, og med kirurgisk presisjon skar bort etterlengtede gode scener fordi de visste at det viktigste ikke var konstruksjonen av virkeligheten, men menneskene i den. Ingenting er viktigere enn menneskene. Dilemmaet er likevel ikke til å komme uten. Bedriftens krav til tempo, innlevering og produksjon henger over en som en skygge. Derfor blir det som oftest Ole Brums moral som går av med seieren i den journalistiske og dokumentaristiske hverdag: Ja takk, begge deler.

I romanforfatterens verden stiller det seg åpenbart annerledes. Selv om romanforfatteren forsyner seg av virkelighetens frukter, dens miljøer og karakterer som det er et koldtbord ene og alene ment for en gjest, forfatteren selv.

Grundige journalister vet at deres etikk, deres moral, blir sett. Ofte ikke av bedriftene de jobber for, men av menneskene de lager saker om. Viktigere enn saker er forholdet til kilder, forholdet til mennesker. Det skal strekke seg lenger enn dagen i dag, og dagen i morgen. Men når romanforfattere skriver er det med etikk-rabatt. For de forholder seg ikke til virkeligheten.

Fiksjonens verden er et annet sted. Star-Trek bor ikke her lenger. Star Wars er faktisk ikke virkelig. Men jo, noen ganger er den likevel det. Ingen kan si noe annet. For det blir så kleint. Alle som føler seg skrevet om, eller som dyrene på gården som kalven telte, kan ikke si det. I det en går ut i fra at en er så viktig at en kanskje er skrevet om av en romanforfatter kommer svaret som tenåringer ville gi alle som antyder at det kanskje er noe mellom dem: Ja, det tror du og alle andre. Eller som Hanne Ørstavik sier, tydeligvis med hentydninger til en venninne som mener hun er med i en av Ørstaviks romaner: Det finnes de som tror at de er med i hver eneste roman.

Det er ingen som kan slippe unna med dikteriske omskrivninger av virkeligheten enn dikterne selv. Det er ingen som må slite så mye med den egentlig sannheten heller. Det er bare romanforfatteren som egentlig vet hvordan det forholder seg. Noen forsøker å unndra seg den menneskelige redelighet ved å henvise til ”Kunst” med stor K. De er ”Kunstnere”, og da er alt tillatt.

- Ich bin nur ein Schauspieler, sier Klaus Maria Brandauer i Mephisto en genial film fra 1981 om skuespilleren som valgte å fortsette som skuespiller under Hitler, til tross for at han mislikte regimet. Som kunstner og skuespiller kunne ingen stille ham til ansvar. Han jobbet ikke med virkeligheten med diktningens verden. Han var kunstner og hadde ingenting med virkeligheten å gjøre, han bare portretterte den. Men så tok han altså feil.

Det er umulig å si hvor diktningen begynner, og virkeligheten slutter. Det er det bare forfatteren, dikteren og kunstneren som vet. Dypt der inne i seg selv.

Straffen for å krenke et liv

Hun går på veien. Tre menn kommer imot henne. De overhører alle protester

Og trekker henne i en mørklagt barnehage. Her voldtar de henne etter tur, og tvinger 15- åringen også til oralsex.

Det er ikke fiksjon, men en ren og skjær virkelighet. Hovedmannen: 1 år og tre måneders fengsel. Hva de andre to fikk, orket jeg ikke å lese.

Bevis: Moren til piken overhører det hele i mobil fordi hun tilfeldigvis ringte datteren og mobilen skrur seg på.

Hva er prisen for et liv? tenker jeg når jeg leser dette. Det er handlinger som ikke har noe med sex å gjøre, men med krig. Det er overlagt krig mot et barn. For ja, en 15 åring er ennå et barn. En setning i en av dagens nettaviser forteller at barnet, 15-åringen, ikke tør gå i butikken lengre. Og jeg blir sittende og tenke på hverdagen hennes. På livet hennes. Hvor mange år av dette unge livet som går med til senskader. Og hvor mye av livet til de tre mennene som kommer til å gå med til å gruble på det de har gjort. Trolig lite. Respekt for menneskeliv er ikke noe man blir født med. Grenser må settes.

Når grensene krenkes har vi lover. Men de fungerer ikke. Ikke nok til at offeret, og ikke minst den sikkert traumatiserte moren, skal få fred. Men nå har jeg løsning. Etter glimrende journalistisk arbeide direkte fra Kongo, kom idéen dumpende ned. Der de tydeligvis har fengsler som har smilende fangevoktere, fangene får røyke, de slipper å barbere, eller vaske seg. Dette er stedet for overgriperne mot 15-åringen. Den norske stat kunne kanskje leie flerfoldige celler i Kongo for en slikk og ingenting. Bare et forslag.

Til Arbeiderpartiet. Slik at de vinner neste valg også.

Et møblert hjem

Lyset vekker meg. Det blå lyset over takene på bygårdene. Lyset som minner meg om den gangen jeg bodde i Nord-Norge, og alt var blått. ”Det er slik”, røpet en nordlending for meg, ”når en kommer høyere opp på planeten. Blått.”. Skjæringer i blått hviler over bygårdene som et håp om noe annet, noe mer denne dagen. En hilsen om at noe kommer til å hende.

Utenfor river morgenens rå ånde i kinnene, men jeg passerer nedtrukne gardiner som minner om sovende øyelokk over familiers liv og levnet.

Jeg passerer tyrkeren på hjørnet, der det ligger kunstgress over bruskassene . Og de mangefargete papplakatene med stavefeil henger rundt omkring. Under gatelysene som ennå ikke er slukket.

På vei til en venn. Til NSB. Det har alltid vært noe med NSB som gjør at jeg har sett institusjonen for meg som en person. En 50-åring, med luen på snei, snus under overleppen, hendene godt plantet i lommene, upussede sko og for lange bukseben. En flekk på uniformsjakken, og et trøtt ansiktsuttrykk. Ikke et vennlig morgenfriskt smil, men trette poser under øynene og minst tre centimeter for lang pannelugg. Det er noe tidlig gammelt med denne gode, norske vennen som ved hvert stortingsvalg stemmer Arbeiderpartiet, men bærer en hemmelig drøm om å stemme FRP. Sånn helt for seg selv, må han nemlig innrømme at det er for mange utlendinger i landet. De er overalt. De er til og med på jobben hans. Det er ikke noe galt med dem, asså, men det er det at de er der. Og det er nok.

Denne morgenen, som alle andre morgener når jeg sitter på med min gode, gamle venn, velger jeg komfortvogn. Ikke fordi det er komfort. For det er det ikke. En får den samme, sure kaffen uansett hvor en sitter i toget. Avisene kan en også kjøpe med seg. Setene er like nedslitte som i enhver annen vogn. Den eneste grunnen til at jeg spytte ut 90 kroner ekstra er strømkontakten. Da kan jeg bruke morgenen til å jobbe litt.

Min venn NSB varsler stasjon etter stasjon. Til vi kommer til Lillestrøm. Da stopper NSB. Tar seg et pust i bakken. Suger skikkelig på snusen og forklarer:

- Alle som skal til Lillehammer må gå av på Eidsvoll. Der går det buss til Hamar.

- Det går faen ikke an! Det går ikke an.

Kraftsalven kommer fra en middelaldrende mann i sittegruppen på andre siden. Han har Pringle-genser. Pressede bukser. Og glinsende mobiltelefon.

- De eier jo ikke dannelse. Har altså faen ikke respekt for kundene. Min dag blir helt ødelagt av forsinkelsene.

- Ja, de kunne kanskje sagt unnskyld?

- Unnskyld! Jævla NSB, altså de eier ikke dannelse. Jeg kommer jo selv fra en streng oppdragelse og et møblert hjem. Men NSB altså. De kan jo faen ikke spise med kniv og gaffel, en gang!

Når en av de slitne NSB´erne, står betuttet foran den dannede, er det nærmest med luen i hånden. Og bare for å bli skjelt ut ytterligere fordi han ikke orker å ta så mye tilbake.

Inntil ”hun” står der. Hun er morgenfrisk. Har en kaffe latte i hånden. Kinnene gløder av morgenfrisk Hamar-luft. Leppestiften er en blanding av korallrød og rosa, og står godt til den nypressede drakten. Hun tar ikke noe ”crap”. Ikke en gang en dannet ”crap”. Pringler´n skjønner det. Han tier kjapt. Banneordene blir færre. Inntil han nærmest unnskylder seg.

NSB er ikke lenger NSB. Han er gift. Med en lekker ung sak. Med rød munn og et avvæpnende smil, som gjør at klager faller til jorden som råtten nedfallsfrukt.

Eller tar jeg feil, kanskje er det datteren?