THEN IT IS BEAUTiFUL!

Der kommer Lynch. Han luter litt fremover. Går mer stivt og mer bøyd enn det jeg hadde forventet. Ansiktet smiler og ikke smiler. Det er blekt i flombelysningen. Et øyeblikk står han foran det klappende publikumet på Cinemateket før han setter seg rolig. Det velkjente håret står rett opp og minner om en aldrende gutt fra 50-tallets west side story. En av Cinematekets "cinematikere" står lent inn mot veggen i mørket, og en tretti år yngre Lynch-lugg skinner. Slik sikkert Lynch lugg skinte under Memphis gatelykter på 50-tallet.

Menigheten som jeg traff foran cinemateket den kjølige natten for flere uker siden sitter stille og venter. Lynch venter han og. Intervjueren stotrer en introduksjon på dårlig engelsk og får ikke bedre språk i løpet av samtalen. Lynch har en tendens til å la stillheten svare for seg. Slik at det noen ganger blir det komisk og andre ganger bare stille. Han møter de nesegruse spørsmålene slik han trolig møtte spørsmål om Twin Peaks på høyden av sin karriere. Intervjueren får ingen hjelp. Alle fakta guttungen har samlet og funnet, blir tidvis møtte med - No, that is not right! Eller - No, no, no, no, uttrykt i en mild men tydelig korreksjon.

Jeg lytter. Ser hvordan de andre tilstedeværende lytter. Titter over på de to 15 åringene på raden foran, som jeg sto i køen med en tidlig morgen. For kunstens skyld. De stirrer ufravendt mot scenen. En jente på sete ved siden av, tegner foldete hender og skriver over med store bokstaver: Beautiful. Igjen og igjen kommer Lynch tilbake til dette ordet. Denne underlige kontrasten til stemningen i mange av filmene hans. Hele tiden mens han skildrer prosessen med å skape. Om hvordan film for ham begynte i et maleri. Hvordan fargene fikk liv og grep etter ham. Hvordan film er som musikk, ´moving images in time´. Og hvordan menneske har makt over denne prosessen, men ikke fruktene av den. Vi kan kontrollere våre handlinger, men ikke resultatene av den. En ung jente skal som en av dem siste i salen spørre Lynch om hva han synes om at akkurat han fikk verdens suksess. Det er så mange dyktige filmskapere, men han får suksess og mange andre fikk det ikke. Han smiler i fanget, og plukker opp en ektefølt ydmykhet fra gulvet. Ja, slik er det. Han vet ikke hvorfor. For det sannelig mange dyktige filmkunstnere i verden.

- Jeg har sett unge jenter ankomme Hollywood den ene dagen og være verdensstjerne den neste. Andre holder på et helt liv, og dør som åttiåringer uten å ha opplevd noen suksess. Menneske kontrollerer sine handlinger, men ikke resultatene av dem. Derfor må skapeelsesprosessen nytes. Kanskje er det bare den en sitter igjen med.

Et krøllehodet på annen rad sier han stadig får høre på filmskolen han går på at han må ´kill your darlings´. Hva synes du om det spør han Lynch. Lynch ser forvirret ut.

- Det begrepet har jeg aldri hørt! Hva betyr det?

En damelatter runger i salen. Hun ler så lenge at latteren smelter inn i Lynches forundring og blir værende.

- Ikke kill your darlings! Hvis du virkelig tror på noe, må du stå på ditt. Du må ikke finne på å kutte noe som du tror på, svarer Lynch gutten.

Armer rekkes opp i været som en bevegelig teknisk innretning i Lynches tidlige filmer. De veiver ivrige frem og tilbake. Han svarer med ord som munner ut i beautiful stillhet. En stillhet som salen synes å suge til seg. Klemme mot brystet. Noen ord og noen pauser blir hengende igjen i rommet. Som hans oppfordring til unge skapende mennesker om alltid å verne om sin egen stemme. Ikke la noen ta den i fra dem.

Når han reiser seg blir han stående en stund og se på salen. De første tre radene lå ute en hel natt for hans skyld. Som intervjueren sa i sin åpnet ”mange her var ikke en gang født da du laget dine første filmer.” ”Nå er de født” svarte Lynch da.

Oppglødd ble jeg, men ikke nyfrelst.

Du vil aldri se meg med Lynch-sleik frisyre, for eksempel.

Det er ikke ´beautiful´.

TIL LYSTHUSET!

- Åssen ere men Ola a? Tommy? Harru hørt noe fra´n?

Jeg sitter på toget fra Lillehammer og lytter til en snart to timers lang samtale. Privat samtale. Ennå ved Lillehammer var vi fremdeles ved ekteskapet. Men da ved Tangen var de skilt. På Hamar var innom et ekteskap nummer to og den skrekkelige ektemannen. (Kjerringa vakke noe bedre hu heller, etter hva jeg forto).

Teknologien som skulle frigjøre og gi oss tid til hverandre bringer riktignok med seg tid, men spørsmålet er hva vi mennesker ønsker å bruke den til. ´Friheten´ er ikke så mye en frihet, men like mye en binding til nye selvpålagte bindinger, forpliktelser og ansvar. Friheten til å velge gjør vi ikke sjelden om til selvpålagte forbindelser som overgår tid og rom. Nettverket vokser og med det kommer også løfter og ansvar ovenfor de en knytter seg til. Tilgjengeligheten slår knock out på valgfriheten. Derfor kan karen i komfortvognen sitte ufortrødent og spy ut tre ekteskap, med påfølgende drama over på sine med passasjerer. Det er han som velger. Og det er han som bestemmer. Enda han er i mindretall. Slikt endrer klart verdier. Det er ingen som nøler med å følge i karens spor. Uten å skamme seg, løfter den ene etter den andre på sin sosiale frakk og blotter seg for hverandre. Som om det er deres åpenbare rett til å ytre seg. Til alle steder, på alle måter. Og det er ingen som snur seg og spør: Er det ok med en nudist blant dere? Her inne i NSBs komforvogn?

Og er det ikke mobilen, er det SKYPEN (forresten nå er´ n i gang igjen) og er det ikke SKYPEN så er det IPoden eller I Paden.

I slike tider der det synes å være en menneskerett å dele sine tvangstanker med enhver forbipasserende, er det jeg ønsker meg et Lysthus. Et hvitmalt lysthus, med utsikt over havet. Et som solen kjærtegner gjennom grenenes skygger. Et som kan stenge alt annet ute, enn det som er i lyshuset. Det er en kan velge hvem en sitter med, med omhu. Jeg kan til og med tenke meg et Lysthus på toget til Lillehammer. For en en person. Og det er ikke meg.

Til Valhall!

Gutta på skaugen, eller sagt med andre ord, mellom fjellene i Afghanistan, har fått pepper. Kåte krigsrop i en kåt krig, ga norske journalister lite empati for ´saken´. Selv om det er de færreste jeg snakker med som vet hva ´saken´ er lenger. Hva gjør gutta på skauen EGENTLIG i Afghanistan. 9/11? Og for å holde oss til retorikken, Bush´ kåte krigshyl er det få som husker. Det var noe med at Osama Bin Laden ble gjemt i en fjellhule, og holdt skjult av Taliban. For hvert eneste år som Taliban makter å skyte av unge gutter armer, bein, og andre lemmer, dess mindre vinner Taliban, en ytterligere seier. I diskusjonen om Irak og Afghanistan hører jeg folk si vidt forskjellige ting. Det er som om media har servert folk et koldtbord av forklaringer på hvorfor denne krigen er så nødvendig. Noen sier at FN har utkommandert Norge, og norske gutter ikke har valg. Andre, peker på av slemme terrorister angriper hele den vestlige verden. Andre igjen sier i løpet av diskusjoner at ´du må da skjønne at vesten er ute etter olje. Ikke vær så naiv´. Og enda andre er mer opptatt av ´stakkars gutter, de er så unge. Ingen kan forvente at de forstår´. Som bakteppe i slike diskusjoner ser jeg bruddstykker av en parade BBC viste på TV da jeg var i London. Unge skotske gutter i begynnelsen av tyve årene, trillende inn med beinstumper og uten armer. Andre lå i en seng og så vidt kunne røre armstumper, og bein, mens kjærester eller koner satt ved sengekanten og stirret mistroiske på dem. Reporterstemmen sa: Våre gutter som har vært i krig, har kommet hjem. Nå til en mye mye verre krig. En krig om å få det de har krav på. Det er en krig som kan vare hele livet.

Jeg husker det gikk kaldt nedover ryggen på meg. Og spørsmålene er mange: Hvor gjennomtenkt er egentlig denne strategien verden har arvet fra Bush? Hvor skal den ende? Hvordan håndterer vi arvegodset?

I en slik sammenheng blir det trist å se hvordan journalistikken håndterer spørsmålene. Der sitter Major Rune på Skavlan og forteller til den programlederen om hvor vondt det er å miste en ung norsk gutt. Det er derfor det er så viktig med intetsigende Viking-symboler. Men får han spørsmålet om ”Jammen, hva gjør dere der”? Hvorfor drar dere? Har dere gjort nok for å bevisstgjøre unge norske kvinner og menn om de naturlige følger av krig?

Og når skal en ung afghansk mor som har mistet sine barn fordi de sto i skuddlinjen til vestlige soldater inviteres til Skavlan?

Aldri tipper jeg. Ikke uten at hun kler seg ut som Gyda.

En morgen i Twin Peaks!

Ennå ligger natten utenfor vinduene.

Ennå sildrer svart regn utenfor bygården jeg bor i. Jeg tusler fomlende gjennom leiliigheten, for ikke å vekke verken familie eller naboer. Men holder på snuble i min egen søvnighet. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg er våken på en slik ublu tid av døgnet. Hva var det som gjorde at jeg krabbet ut av en varm dyne? Å ja, nå husker jeg. Det var Twin Peaks. Det var fotografiet av Laura Palmer som startet det hele. Den bildeskjønne cheerleaderen ingen visste hvem som hadde drept, og hva som egentlig foregikk i den idylliske amerikanske byen. En by som alltid har kommet tilbake til meg på mine reiser i Norge. Stemningen i Twin Peaks hadde aldri sluppet taket. Det var noe med hele stemningen som tok tak lungene. La seg om en som en klam hånd og trykket. Trykket.

Det trykket der jeg gikk rundt i leiligheten og gjorde klart alt jeg trengte til en morgen i kø. Jeg måtte pakke frokost, og litt å drikke. Trengte en varm boblejakke og gode sko. En visste aldri i Oslo på denne tiden.

Klokken var rundt 4.30. Jeg måtte stå opp på denne tiden for hvis ikke ville jeg helt sikkert komme for sent. På nettet sto det at de skulle selge billetter til David Lynch fra klokken 12.00. Men allerede på fredagen hadde jeg ringt ned til Cinemateket og hørt hvordan det buldret fra interessen til rundt 2500 interesserte på Facebook. Ergo, dess raskere ned til Cinemateket dess bedre.

Omsider satt jeg på sykkelen og raste nedover bakken mot Akerbrygge, med Akershus Festning i horisonten.

Snart nådde jeg det vel besøkte horestrøket og mindre besøkte Cinemateket. Der lå folk i soveposer. En jente sov i en stol. Andre bedrev filmquiz om blant annet filmene til David Lynch. Jeg var ikke lenger alene. Nå var køen her. To hyggelige karer hadde påtatt seg å tusje inn et nummer med sprittusj. På hånden. Jeg fikk noen numre over 70 og fant et sted langs veggen å sitte. Døren til kaféen på Cinemateket var oppe, og jeg tittet forventningsfull inn dit. Bare vent til de åpnet klokken 8, da skulle jeg skaffe meg et bord, en stol og et strøminntak. Tiden frem til tidspunktet for billettsalget ville fly.

Ingenting fløy. Og i hvert fall ikke tiden. Den tyrkiske innehaveren av kaféen åpnet riktignok opp klokken 8.00, men da for køen. Selv om vi kjøpte noe å drikke og spise i kaféen fikk vi beskjed om å stå i køen i de neste fire timene. Med tusj nummeret på hånden. Fordi jeg nå tihørte 70-tallet, fikk en spesielt ugunstig plass. Den kraftige kaféverten dyttet køen inn til siden slik at jeg ble stående omtrent med et ben på innsiden og et på utsiden. De neste timene var det nå to meter fra meg til kaféen og den kafé innehaverens disk, og fire meter fra meg til tomme stoler, og bord, som var forbudt for oss i køen og sitte på.

Forsiktig forsøkte jeg å høre med mannen om logikken i dette. Han bare mumlet noe jeg ikke skjønte. Jeg pekte på en vifte jeg hadde over hodet og ba ham skru av denne. Surmulende gjorde han dette, mens han mente at alle kom til å fryse. Når noen i køen på Cinemateket ville kjøpe noe, valgte de å alliere seg med noen i køen og sende dem ned gaten etter 7/11 kaffe. For på Kaféen på Cinemateket hvilte det en tung Twin Peaks stemning, og det var ingen av de rundt 130 personene i lokalet som ønsket å ende som Laura Palmer. I hvert fall ikke før de hadde truffet David Lynch. Særlig ikke etter å ha stått opp midt på natten.

Jeg skulle nå få oppleve en særegen Twin Peaks vennlighet i køen. For jaggu meg bedre. De filmfrelste gutta som sto rundt hadde minsanten sansen for film. To unge 15-åringer, en med kors om halsen, kortklippet og i skikkelige klær fortalte hvordan han hadde vokst opp uten særlig filmer i hjemmet. Den andre, mørkhåret, og omtrent på samme høyde hadde satt seg på en postkasse lignende kasse ved siden av meg.

- Jeg var frelst da jeg så hvordan blodet sprutet ut som fra sprinkler i Tarantinos Pulp Fiction, sa han. Jeg var bare 8 år da jeg så den første gang.

- Jeg orker fremdeles ikke se den sa jeg.

- Og de andre Tarantino filmene ... helt utrolig....

En utveksling om filmhistoriens surrealistiske blodige filmer fulgte. Det var en rik diskusjon som trakk meg bort fra den mareritt lignende Lynche-stemningen i Cinematekets kafé.

Og hvor lenge måtte så lenge de 200 som kunne få billetter diskutere filmhistorie i Lynch stemningen?

14.30 var arbeidsdagen i køen over. Ikke et skvatt ble gjort av jobb.

Kanskje det er en idé for noen på Cinemateket og ordne dette på en annen måte ved neste superregissør?