Under et hett blikktak i London, snor jeg meg på en stol som en katt. Nærmere bestemt blikktaket til British Library. I løpet av de siste månedene har jeg lært denne byen bedre å kjenne. Jeg vandrer nå gjennom T-banestasjoner som om jeg var en innfødt. Jeg vifter bort scientologer, og gateselgere som var jeg en ekte Londoner. Jeg leser lettere aviser, og forstår det meste som ble sagt. Det er stor forskjell på å tro at en forstår noe, og forstå det, har jeg oppdaget.
Det er i denne tiden jeg har forstått hva de lever av her borte. Foruten Oxford street, kjøpesentre, og kaféer. De lever av å selge sin egen kultur. Drosjene i London ser så sjarmerende ut, med de buede, bløt-hatt aktige utseende. Bussene ser morsomme ut, som dobbelt deckere, og det gjør også de tradisjonelle bobbies. Men det er lite søtt med London kulturen i realiteten. I realiteten kjører drosjene ofte forbi deg, om de ikke skal samme vei. Å gå inn på London-buss når trafikken står er som å gå inn i en varm, trang heis, og bussjåføren nekter enhver å gå ut. Bobbiene er sjarmerende på dagtid, men tåler ikke fulle folk som kommer med tilbakesnakk, da bærer det rett i kasjotten. (Sett på TV, ikke selvopplevd).
Til og med i de nå fleste midtøsten eide kjøpesentre, (som for eksempel Harrods) selges Britiske tradisjoner som kaker, møbler, klær – ja, rene og skjære produkter. Denne byen lever av turister som tror de får ekte vare, men ikke får det, og ikke spør om hva de kjøper. Samtidig lever et lag av briter i fordumsdager, og faktisk klarer å innbilde seg at det som selges er engelsk. For eksempel er det besnærende hvordan en britisk bekjent ergrer seg over at det Britiske Imperium er borte. Men gleder seg hver gang India, Australia, Jamaica eller andre tidligere britiske kolonier vinner i sport. For ´det er jo bare som å tape mot sin egne´. De derre jamaicarne, inderne eller australienerne, de er jo egentlig bare avstumpede briter.
Det finnes få refleksjoner rundt at denne nasjonen i all sin imperialistiske innstilling tok seg til rette verden over, og nå må forholde seg til at verden spraker og sprader rundt i Londons gater. Eller for å si det med en øst europeisk ny venninne her borte: De tar inn immigranter til drittjobbene, bestemmer hvor lenge vi kan være her, og kaster oss ut igjen.
Derfor er også politikken hovedsaklig preget av den Carl I Hagen-innstilling: En liker ikke utlendinger, med mindre de kan betale for kjøp og salg av britiske produkter. Bare slik at briter kan se seg i speilet og si til seg selv hver morgen:
- Alt er som det var i Victoria-tiden, alt er som det var i Victoria-tiden, alt er som det var i Victoria-tiden.
Og så gå på jobb.
