PEPSIS PLAN

Pepsi åpnet øynene forsiktig. Denne dagen var helt annerledes. Det var noe magisk med den. Han strakk på seg. Viftet litt med hanekammen. For å våkne seg prøvde han å bjeffe. Men det kom bare et lite patetisk gisp ut. Som luktet vondt.

- Æsj. Jeg må pusse tennene mine, tenkte Pepsin og labbet over linoleumen på kjøkkenet og inn i kroken ved strykebrettet. Der sto vannfatet hans. Han slafset i seg, mens han forsøkte å finne ut hvorfor han var så hes. Først da han stirret på det slafsete bildet av seg selv i vannfatet husket han. Å ja. Han hadde vært ute i går natt og bjeffet med byens hunder.

- Vaff, vaff, vaff

- Haff, haff, haff.

- Si meg hvem

- Som er ond og slem

- Vaff, vaff, vaff

- Slemmeste i hele vårt land

- Haff, haff, haff

- En eneste mann

- Som vil vise frem

- Verdens styggeste hund

- Og voff, voff, voff

- La ham vinne styggeprisen

- Men hvem er den onde person

- Hvor er det han bor

- Hvilken klode bor han på?

- Voff, voff, voff

- NRK!! NRK!! NRK!!!

(* Dette diktet halter litt da det er oversatt fra hunde-voff til menneskespråk)

Pepsi kjente at han sitret av raseri nå da han kom på hva han var så sinna for. Tenk å lage en konkurranse om hvem som er verdens (de sa landets, men for norske hunder er det verdens i og med at Norge er så lite land) styggeste hund. I går natt hadde de blitt enige om i kveldens Hunde-Tabloid på byens tak, at det ikke fantes stygge hunder. Kun personligheter.

- Voff! Pep Pepsi til seg selv.

-Men er det her du står?

Matmors røde tånegler snakket til ham. Som vanlig var det stortåen som hadde ordet.

- I dag er det den store dagen, vet du! I dag får vi vite om vi har vunnet konkurransen.

Pepsi fnyste inne i seg.

- Det var det enda godt det ikke bare var han det gjaldt!!!

Matmor løftet Pepsi opp og kysset ham på hodet. Hun luktet tannpasta hun også. Han susset tilbake.

- Slipp meg ned, pep Pepsi. Jeg må ut og snakke med gutta. Vi må finne ut hvordan vi skal reagere på dette.

- Du vil vel ut, en tur.

- Voff!!!

Gutta var soleklare. (Linken viser gjengen til Pepsi) Naboens labrador mente at med en gang de såkalte ”stygge hundene” var kommet inn i NRK skulle de spille gale og bæsje og tisse over alt.

Men Rotweileren, Rotta, som den het. til politimannen nede i gaten, sa at det var vulgært og passet seg ikke for noen fra deres gate. Pepsi var helt enig.

En stund gikk de bare rundt og tenkte og snuste på hverandres rumper. Til slutt kom Rotta på noe han hadde sett da han hadde vært med politimannen på en demonstrasjon på Youngstorget.

- Nå vet jeg det, nå vet jeg det!

Den kvelden var virkelig magisk. Fra da matmor kom løpende og skrek at de hadde vunnet.

-Vi har vunnet, Hurra. Vi ble de styggeste. Vi ble de styggeste.

Pepsi svarte ikke med et ord. Han og gutta drev ennå og samlet inn stemmer. Selv løshundene i India voffet inn sine stemmer. De fikk jo inn Svensk og norsk TV der og. Fra alle verdens deler ble det voffet inn stemmer.

Han ble geleidet inn i NRK. Men han så ikke rundt seg. Pepsi var på oppdrag. Han hadde aldri følt seg så viktig.

Noen kom ut i gangen. En mann. Med rosa kinn, smale lepper, smale øyne og en selvhøytidelig arrogant mine. Akkurat som alle mennesker stirret han ned på ham, med et så nøyaktig arrogant blikk han hadde hørte rykter om. Pepsi gjorde seg klar. Han snudde seg raskt rundt og med rumpen til programlederen. Slik ble han sittende.

Aldri i verden om han skulle hilse på mannen som alle verdens hunder hadde valgt til verdens styggeste programleder. Og han Pepsi hadde fått i oppdrag å vise ham frem. På TV.

POTTEPLANTEN

Jeg gikk forbi et menneske i dag.

En som også alle andre gikk forbi. Han gjorde jobben sin. Han gjorde den godt.

Han smilte rynker. Alle handlinger var omsorgsfulle. Men han fingret nervøst over papirer med tanke på sin ubetydelighet i systemet. Han ville ikke klage sa han. Han kom fra en slekt som aldri sa noe. En skulle ikke synes synd på seg selv. Ikke noe sutring. Og det ble hans bane. For han bare gikk der i systemet. Systemet i arbeidslivet som minner om en kjølig mor og far. Som bare ser den som krever å bli sett. Og det er så mange som krever det. Men så er det han da, som jeg gikk forbi. Han som bare innfinner seg. Som tenker at den gode nok får lønn i himmelen, men rettferdigheten på jorden må da avse en slant før den siste ferd også? Men det er ikke slik. Det fungerer ikke slik. Han er den tause. Den med det velvillige, ydmyke blikket og det varme smilet. Som aldri får et takk. Unntatt når noen vil gjøre et poeng av at de ser selv de usynlige. Og det bare gjøre ham enda mer usynlig.

- Du er fantastisk sa jeg. - Du er en gave, sa jeg.

Men han trodde det ikke. Bare trakk det til seg. Slik en blomst i en ørken vet hvor tørst den er, men ikke suger næring likevel. Slik brenner solen ut de spinkle blomstene først. De som ikke makter å vokse i den harde ørken.

Slik er mange systemer. Kalde systemer. Som en ørken.

Har dere glemt, spør jeg, at vi ikke er i en ørken. At vi ikke er planter?

Men selv en potteplante får ofte bedre behandling enn medmennesker.

Når vi ser planten smuldrer i for mye lys, eller med får lite vann. Så tar vi den. Vi griper den resolutt.

- Potteplanten tåler ikke lyset, sier vi.

- Potteplanten tåler ikke alt vannet, sier vi.

Så vil vi finne et sted der den kan stå. Der den kan blomstre.

Slik at vi blir glade.

Men det er ikke slik med mennesker. Når vi ser dem råtne. Langsomt men sikkert.

Noen tenker kanskje de er glade det ikke er dem. Eller at det gir en kontrast til deres eget liv.

Og derfor undres jeg av og til over om det er bedre å være menneske, eller

potteplante?

Nøffe-Nøffs borettslag og den grusomme styreformann

Styrlederen hadde ikke vist etter lappen med tegningen av oss med griselabber, griseføtter og menneskehoder. En stund gikk livet som videre i Nøffe-Nøffs borettslag på Holmlia. Vi nøt utsikten over Oslofjorden, den evige susen av bilene på Mosseveien, og Danskebåten som tøffet forbi.

Det var i de trange dagene på åtti-tallet. Renten raste så fort oppover at yappene ikke rakk å prøve de lekre nyinnkjøpte bilene sine, før kjøretøyet ble satt på tvangsalg.

I lune kvelder lyttet vi til barneskrik fra de mange innvandrerfamiliene, og snuste inn duften fra grillingen som nesten kunne minne om sydens syndige grisefester. Ganske ironisk i et Nøffe-Nøffs borettslag.

Renten steg og steg. Kjæresten og jeg hadde to jobber hver. Naboene kunne ikke betjene både den høye renten, husleien og andre utgifter og snart ble stadig flere kastet ut. Noen så en redning i det å skulle leie ut. Men den ene tragedien tok den andre.

USBL hadde glemt å legge inn en klausul om at fellesskapet ikke skulle stå ansvarlig for den enkelte beboers mislighold. Stemningen var til å ta og føle på. Snart måtte vi betjene en husleie som var for dyr for de fleste av oss. Leiligheten som vi hadde gledet oss over da vi kjøpte den, var nå ikke verdt en krone. Vi var skrapa fant.

Det var på denne tiden at styreformannen innkalte oss til grendehuset. Her skulle vi få tildelt en ekstra nøkkel. Men, som hun skrev, de som ønsket en ekstra nøkkel til leietagere måtte vite hvilken voldsom prosess det var å søke styret om å få leie ut.

Det var ikke bare.

I denne situasjonen var det at vi skulle få se styreformannen i den mest grusomme hendelse. En hendelse som bare var et varsku for hva som ventet denne kvinnens videre liv.

To be continued......

BAMSEGUTTS ODÉ

Jeg kjørte med NSB i dag.

Jeg kjørte med NSB.

Toget gikk.

Det klikket i spor. Det klakket i jord.

Jeg kjørte med NSB

Hui – hvor det fór.

En rødmende konduktør gikk ruten.

Rød i halsen

Stram om snuten.

Blåøyd og brillet.

Ren i tøyet og nystrøket skjorte,

Lignet han mer på en guttunge

Som savnet en bamse

som var blitt borte.

Jeg kjørte med NSB.

Den gode gamle.

Den treige og raske,

Klikkende klakkende

Over sporet

Den rødmende konduktøren

stoppet

Midt i sin rute

Da toget hoppet

Og fortalte,

Nei, ordene sprutet

Og han nesten tutet,

på en passasjer,

som var denne en pute

Den ene klangen tok den

andre

Klager, sorger og smerte

om medias spark

fra høyre og venstre

Og venstre og høyre,

til konduktøren sa han

følte seg som

det dyret som kom i togets spor,

Den elgen som omkom

faktisk ifjor

på Hedmarkens hvite sne

Han kunne hverken høre

eller se

hjertet blødde, og han

rødmet enda mer

enn det normale,

og han delte med vognen

den triste sang

om en kunde

fra Rygge

som ga ham på tygga

Med et grusomt ønske om

at bamsegutt

skulle få en tragisk men

Langsom slutt.

Da var det jeg så det

Den triste skjebne

Til alle de rødmende, tynne og fete

gutter og jenter

som jobber for NSB

gjennom grønnkledde åkrer

og i isende sne

natt og dag

hele året

uansett føre

- TENK AT DE GJØR DET?

- TENK AT DE GJØR DET?

Den nifse styreformannen

Borettslaget Åsbråten på Holmlia var til tider velholdt. Selv om det var sparsomt med dugnader for etniske nordmenn og utlendinger. En av blokkene hadde vært mer kreative enn de andre, og inviterte alle nyinnflyttede utlendinger til innvielsesfest. På denne festen måtte fremmedspråkelige velge en matrett fra sitt opprinnelige lands meny og servere den til de andre beboerne. Etter god mat og drikke, og med alle i gemyttelig stemning kom husordensreglene på bordet: Trappevask, dugnad, forhindring av søppel etc.

I vårt eget borettslag hadde flere utlendinger flyttet inn og ikke fått med seg det helt grunnleggende. Noe som irriterte styreformannen kraftig. Hun tegnet en tegning av en gris på to ben, og skrev en tekst: Kan dere TO GRISER PÅ TO BEN SE Å KASTE SØPPELET I RETT DUNK. Eller kanskje dere ikke kan det? DERE GRISER PÅ TO BEN.

Etter å ha sett plakaten vraltet jeg meg gryntende opp trappen til 4 etasje for å fortelle min mann, som også var fra utlandet, om hva vi ble betegnet som. Styreformannen ga seg ikke. En tyrkisk familie i 2 etasje dusjet til ugunstige tider etter hennes mening. De måtte få en lærepenge.

En dag var det tomt i 2 etasje. Naboen fra tredje etasje gikk forbi.

-Du veit at dem blei kasta ut. Dusja for mye veit du. Alt for mye. Det var hu styreformannen.

Styreformannen virket effektiv. Så effektiv at det var nifts. Og nifsere og nifsere skulle det bli.

(TO BE CONTINUED......)

Urettferdig utskjelt hjemsted

I mange år bodde jeg på Holmlia. Et sted som var utskjelt på grunn av drap utlendinger i mellom, og på utlendinger. Men det var ikke noe familien og jeg så noe av.

Først etter at vi hadde flyttet fra Holmlia inntraff tragedien: Drapet på Benjamin Hermansen. Sønnen til vaktmesteren vår. Det hele var helt uvirkelig. Jeg husker bare faren til Benjamin, en høy svart, innvandret amerikaner som hjalp oss med et bad som var lekk. Men det var vaktmesterens sønn avisene skulle skrive om. Da Benjamin en skjebnesvanger dag krysset snuplassen på Åsbråten. Og noen historieløse ungdommer med nazistiske tendenser stoppet en bil og knivdrepte ham. Folk gikk i tog på Carl Johan. I fakkeltog mot rasisme.

Jeg hadde også gått over snuplassen. Gang på gang hadde jeg sett Benjamin løpende mot butikken på Åsbråten. Jeg hadde gått på bussen som skulle til Holmlia senter og sittet ved siden av Benjamin.

I 15 år bodde jeg på Holmlia. I 15 år opplevde jeg Holmlia som et urettferdig, utskjelt hjemsted.

15 år uten annet mer å skjelle ut enn de som kjørte inn dit for å drepe. Aldri så jeg for eksempel en full innvandrer.

Jo, forresten, det er ikke helt sant. Noe kriminelt opplevde jeg. Ofte når jeg ruslet ned til Hvervenbukta traff jeg på slalomblotteren. Han sto på en klippe rett ovenfor broen, og var kledd i kul topplue, slalombriller og beksømstøvler. Det var alt. Rene reklameplakaten.

-Nei, nå ringer jeg politiet, sa jeg.

-ØØØØHHHH nei, nei.

-Joda.

Så snudde jeg på hælene for å gå hjem.

Men ellers var det fredelig på Holmlia. Ja, hvis ikke det hadde vært for styreformannen i borettslaget.

Den historien kommer i en annen blogg.

Med retten til å bli dødelig fornærmet!

Mitt navn er ..... AMK, ikke Bond, James, men AMK! Jeg er et sentralbord for ambulanser i Oslo, og jeg har retten til å bli dødelig fornærmet! Særlig om du ringer og bruker obskøne, vulgære ord. Jeg er ikke obskøn. Jeg er ikke vulgær. Jeg ikke bånn, jeg er SOM Bond. Jeg har til tider makt over død og liv.

Om du er i din aller største krise. Om et liv er i ferd med å svinne mellom dine hender. Om noen dør fra deg. I sneen, i vannet, i regnet .... ring til meg. Jeg skal hjelpe deg. Jeg skal støtte deg. Men jeg advarer: Jeg er en nærtagende sjel. Jeg tåler ikke banning, ikke personlige fornærmelser. Under overflaten buldrer mitt sensitive jeg. Som en foss under isen. Jeg er AMK, med rett til å bli dødelig fornærmet. Så ytlendinger: skjerp språket. Ro dere ned før dere ringer. Fortrinnsvis, vent til noen dør, kul´en og så ring. Bruk om nødvendig meditasjon for å få kontakt med deres bedre språklige side. Behold roen. Ikke skrik. Da dør det noen!!! For jeg blir fort fornærmet.

Dødelig fornærmet!!!