Saken jeg aldri fikk laget

Da jeg jobbet som journalist fikk jeg en idé som redaktørene aldri sa ja til. Fremdeles synes jeg det er ergerlig at programmet ikke ble til.
Mange journalister sliter kanskje med frustrasjonen over idéer som de ikke fikk produsert. Idéer som limer seg til underbevisstheten, og blir liggende og godtgjøre seg som meierismør i en panne. Slik er det med denne.
Programmet jeg ville lage handlet om reklame. Om hvordan reklamens vesen endrer seg. Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har truffet folk som sier de gjerne betaler om de slipper reklame. TV-reklame, innstikkene i Aftenposten og i ukeblader. Reklame er og blir noe dritt. Det er noe som presses og dyttes på de uskyldige. Det er vulgært og nedrig. Folk synes at de ikke har betalt for det. Enkelte forteller om saker der de har lagt seg etter mediehus, fly forbanna på reklamen. Hvordan får de slutt på innstikk i avisen? Hvordan blir de kvitt det?
I reseachen ringte jeg firmaer som spesialiserte seg på å analysere utviklingen av reklame. Noe av det jeg fikk vite var sikkert er selvsagte for alle som driver med markedsføring. Men selv ble jeg svært overrasket.
Mye reklame synes å fungerer best når den sniker seg inn helt spesielle bakveier. Ikke når den er så åpenbar at folk får tid til å reagere på den. I mine undersøkelser kom jeg over at klesmerker utvikles med passform som bare egner seg for noen kropper. Kroppene som skullel gå med klærne var ment å fungere som gående og snakkende utstillingsdukker. Et annet eksempel dreide at det ble arrangert fester der noen ungdommer fikk tildelt VIP-status. Det var folk som var ledere i vennekretsen. Hippe og kule. Også ment som gående, snakkende og drikkende utstillingsdukker. Håndplukket og pekt ut på skoleplasser. Enkelte firmaer delte ut gaver til de levende, hippe og kule utstillingsdukkene. Som om produsenten av sopelim skulle gi det beste sopelimet til Harry Potter i reklameøyemed.
Ære være den åpenbare TV-reklamen. Der hvor reklamen har sjangs til å bli gjennomskuet. Jeg husker jo fremdeles at vi satt i femteklasse i oldtiden og lærte nettopp dette, hvordan vi skulle gjennomskue reklame. Hva det skjulte budskapet var. Analyser og forstå at du blir manipulert. Det blir litt vanskeligere på en VIP fest der enkelte ungdommer har inngått avtaler med produsenter. For i arbeidet med ideen til program om unge og reklame forsto jeg at det var den personlige reklamen som hadde størst gjennomslagskraft. Som om tupperwarepartyet, tidligere forbeholdt noens stuer, entrer livene våre og kanskje først og fremst nettet, uten at vi ser det.
Et av de viktigste prinsippene i journalistikken har jo vært at forskjellen på journalistikk og reklame skal være tydelig. Det er ikke så enkelt lenger. Det er jo ikke mulig å vite hva som er hva, og hvem som er hvem.
Ta bare noe så enkelt som et nettforum eller et diskusjonsforum som omhandler klær og unge jenter. Hvem er det som kan forsikre seg om at navnet på fem gjennomgående debattanter ikke er fem russejenter salgsjefen har ansatt for å gjøre jobben? Hvordan er et mediehus inneforstått med de underliggende budskapene? Det ikke det som sies som er viktig, men det som ikke sies.
På nettet kan altså reklamen operere som trojanske hester og fremstilles som noe som tilsynelatende ikke er reklame, men som er det likevel. Vi deltar kanskje interaktivt, men i hvilken grad trenes vi opp til å forstå hva som er reklame og hva som faktisk er redaksjonelt innhold?
Gode forslag og idéer mottas med stor takk.

Dagen derpå!

Jeg pratet med en fremmed. Eller en fremmed pratet med meg. Litt for mye, og litt for lenge. Det har skjedd meg flere ganger.
For ikke så lenge siden på et treningssenter i Oslo. En jente sto på tredemøllen ved siden av meg, og vi kom i snakk om hvor ofte hun trente. Deretter kom vi inn på hvor hun trente i oppveksten, og hun la ut om familie. Detaljene utviklet seg, og snart var det ingen vei utenom. Hun fortalte om komplekse og intrikate familieforhold. Hva er det de sier i amerikanske filmer: ”It´s to much information.” Slike samtaler er alltid underlig. For det kjennes trygt, godt og riktig ut i begynnelsen. Deretter kommer et punkt i praten da en går fra å ha fast grunn under føttene til å sige ut på dypt vann. Praten med kvinnen på tredemøllen viklet seg inn alt for mye informasjon for hver hundre meter vi tilbakela. Jeg kjente en nagende, urolige følelsen av at noe er galt. At det bar utfor. Et øyeblikk hadde latt meg selv glemme at det kommer en ny dag i morgen. Den fremmede var som hos Dickens ”The Ghost of the days to come”.
Dilemmaet, som denne dagen befant seg på et treningssenter, har jeg også stadig kommet bort i en rekke steder. I ulike jobber, på skoler, på bosteder. Når samtalen har gått for langt, er det ingen vei tilbake. Rollen er endret. Og med rollen, også regler. Roller består av forventninger, gjerne til hverandre. I alle sosiale sammenhenger finnes det forventinger, og problemene oppstår når forventingene blir brutt uten at det finnes nye regler. Jeg vet ikke om dette er årsaken til at slike samtaler er vågale om en skal sees til daglig. Noe går galt. Det handler om skam, om utlevering og kanskje sjenanse. Men er det så tabubelagte følelser da? Hvorfor skal vi ikke kunne leve med dem, like mye som vi avslører dem.
Dagen etter i treningsinstituttet hilste ikke den tidligere samtalepartneren, og siden har hun alltid trent med øretelefoner. Så hvordan håndtere dagen derpå? Altså situasjonen etter samtalen? Hvordan går en videre?

Når blir det for mye?

På en dag der regnet formelig hviler på skyene, og bladene varsler en skur rasker jeg inn på en kaffebar. Dråpene kjeppjager meg inn den siste meteren. Jeg kjøper en kopp kaffe. Bestemmer meg for å sitte litt. Jeg skal ikke lese avisen. Jeg skal ikke tenke. Skal bare sitte der og stirre ut av vinduet. Lytte til dråpene som hakker som sultne lemen mot ruten. Jeg snur meg og kommer nesten bort i en ung jente. Langt blondt hår strømmer nedover ryggen hennes. Hun kunne vært pen. Men hun er ikke pen. Hun er noe ubestemmelig. Hennes skjønnhet er ikke av denne verden. Mer av den medisinske. Hun er perfekt. Men likevel for perfekt. Hun leser avisen. Sitter rakrygget. Med ett reiser hun seg. Kommer tilbake med sukker i den ene hånden. Enser ikke trommingen. Nipper til en lys latte. Plutselig ser hun på meg.
- Hvor lenge skal dette været vare?
- Æh...., jeg snur meg for å forsikre meg om at hun faktisk snakker til meg. – Nei, eh, det været varer vel ikke så lenge.
- Det var så deilig med sol for en stund tilbake?
- Ja, det var hett
- Ja. Det virker som du fikk fin farge, i de dagene.
- Blir fort brun.
- Ja, men det blir du også kanskje?
- Ehhhh, nei. Jeg gjør ikke det. Jeg har en helt annen type hud. Den rosa som alltid blir solbrent.
- Skulle ønske jeg hadde en slik hud. Jeg hadde en slik hud da jeg var liten. Mamma satte meg alltid ut i solen den gangen. Ja, pappa var narkoman skjønner du. Dermed tok de ikke vare på meg. Jeg ble ofte overlatt til meg selv.
Jeg svarer ikke. For jeg vet ikke hva jeg skal svare på denne kaffebaren. I regnet. Jeg vet ikke hvordan jeg kan trøste. Annet enn å lytte. Samtidig kjennes det å lytte som en forbrytelse. Det er ikke min historie.
- Javel? Så grusomt?
- Ja, det var mye da jeg vokste opp. Mamma ble slått skjønner du. Og jeg ble slått. Pappa var ikke god.
- Stakkar deg. Så tøft da.
- Jeg klarer meg. Du vet det som ikke gjør deg svakere, gjør deg sterkere og så videre. Hun tier. Jeg tier. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Fremdeles vet jeg ikke hvordan jeg skal kunne trøste henne. Men jeg tenker at det å sitte der er trøst nok.
- Og så fikk jeg en kjæreste som fortsatte å slå. Jeg kom meg ikke ut av det.
- Uff. Det må ha vært utrolig tøft.
- Ja, men det ble bare verre....
Hun fortsetter å fortelle de grusomste detaljer og jeg vet ikke hvordan jeg kan stoppe henne. Det finnes ingen ende på hennes elendighet.
Jeg håper det skal slutte å regne. Jeg håper jeg snart skal kunne gå. Men samtidig er det noe som sier meg at det er riktig å bli. Hun valgte meg. Akkurat nå. Kanskje etter en rekke andre avvisninger.
Da jeg jobbet som journalist husker jeg hvor vanskelig jeg synes slike kilder var. De som aldri tok slutt. De som krevde alt. Likevel er de også de mest menneskelige, og de jeg husker best.
Jeg jobber ikke som journalist lenger. Jeg har faktisk tid til å lytte. Det et lite øyeblikk av livet som brukes til å høre på en annen. En annen jeg passerer. Slik jeg har opplevd det på lange togreiser. Alt folk kommer med. Deler hele livet sitt med en fremmed.
- Jeg forteller aldri noe til kjæresten min. Man kan ikke si slikt til hvem som helst, sier hun.
Den fremmede er så ufarlig. Det er en som ikke kan bruke informasjonen mot deg. Den fremmede er uten agenda. Man er ganske enkelt bare et medmenneske. Og da er det kanskje ens plikt å bare lytte?
Det har sluttet å regne. Oppbruddet er naturlig. Jeg forsvinner. Hun forsvinner. Begge litt rikere. Hun, kanskje fordi jeg lyttet en stund, og jeg fordi hennes erfaringer tilhører menneskehetens eget bibliotek.
(Personen er anonymisert)

Blonde berter og innvandrere!

Da jeg bodde et år i Spania som 13-åring opplevde jeg en gang en situasjon. To av jentene i klassen ble forsøkt tent på av spanske gutter. – Horer, skrek de. – Horer!!!
Senere i livet traff jeg en spansk kvinne som fortalte meg noe jeg ikke visste. Nemlig at det ble spilt inn en rekke filmer på 70-tallet med en handlinger som sirklet rundt blonde, dumme og ikke minst løsslupne ”skandinaviske” jenter. Jeg var ikke slik. Jentene i klassen min var ikke slik. Men denne myten om de dumme, og løse-på-tråden norske jentene hadde nå blitt til en myte som minnet om den ”avskylige snømannen”. Myten levde sitt eget liv, og den var selvforsterkende. Det innebærer at den ikke hadde så stor forankring i virkeligheten, men desto større forankring i legenden om en blond og løssluppen versjon av Politiskolen 10.
Hver gang jeg leser førstesideoppslag om innvandrere som voldtar, utøver vold, omskjærer, tvangsgifter og så videre, så går tankene tilbake til den tiden jeg i spanjolers øyne var blond og billig. Det hjalp jo verken hva man sa, eller hvordan man oppførte seg. Jeg var del av myten om skandinaviske jenter som dro til Spania for en eneste ting. Slik innvandrerne i Norge er del av en myten om at ”de kommer jo bare hit for å tjene penger, stjele jobber, og være kriminelle”.
Og hver gang jeg og min indiske mann vandrer ute på gaten etter større medieoppslag om vold og tvangsgifte, så har det vært en påkjenning. Ikke det at noen har sagt noe. Men det er slitsomt å kjenne blikket fra førstesidene i nakken. Det mest slitsomme er likevel å skulle på direkte, elle indirekte, måte å forklare at min mann ikke er en av dem ”som omtales på førstesiden i dag”.
Vesten har hatt et samfunnssystem som baserer seg på tillit. Systemet skal fungere inntil et individ bryter tilliten. Frem til da liker vi å bli behandlet med respekt. Særlig om vi betaler vår skatt, jobber hardt, og simpelthen står på. Det er ikke alltid slik i Østen. Der er reglene annerledes. Og blir man ikke forklart at reglene er annerledes så blir de misforstått.
Innvandring handler etter min mening i større grad om klasse enn hudfarge. Her strømmer det til folk fra landsbygda i en rekke land der vannklosett er et fremmedord, og så forventer man at folk som ikke er i stand til å lese det som står i deres falske pass skal begripe hva konseptet Norge går ut på.
Siv Jensen, FRP, og andre kan hyle fra sine valgboder at ”vi forlanger respekt”, men først må innvandrerne få sjanse til å forstå. Uten forståelse - ingen kommunikasjon.
Min mann jobbet i sin tid som tolk for flyktningemottak, politet, rettsvesenet og helsevenet, og kom daglig hjem med historier om misforståelser. Noen av dem var nok mer frivillige misforståelser enn andre, men de fleste misforståelser var bunn solide.
Politikere har en jobb å gjøre når det gjelder å forklare vårt nasjonale prosjekt. For hva er det mange egentlig får høre der de vandrer rundt i flyktningleirer? Er det om det økonomiske paradiset Norge, med de ENORME mulighetene? Som et attenhundretallets AMERIKA? Mon tro?
Jada, hvis en FRP´er leser dette er det sikkert utrolig provoserende. Hvorfor skal VI, VI forsøke å kommunisere. Det er de som kommer hit til VÅRT land, det er de som bør SKJØNNE!!! Jada, jeg kjenner argumentene.
Samtidig er jeg glad for at spanjolene som forsøkte å tenne på oss norske jenter i Benidorm ikke lyktes, og at jeg ikke gikk fra å være blond til å stå i lys lue. Vi skjønte heller ingenting av den kulturen vi hadde reist til.

Fiktiv redelighet

Den siste uken har Dan Brown-problematikken slått til igjen. (http://www.abcnyheter.no/node/921439) Det handler om romanforfattere som setter sugerør ned i virkeligheten og dens faktabøker, og sier at boblene kommer fra dem selv. Om jeg ikke tar feil sammenlignet den etter hvert mye omtalte Kjartan Fløgstad seg med en fiolinspiller. Nå er det svært sjelden jeg hører fiolinspillere som ikke henviser til hvor notene kommer fra.
Det finnes en lang tradisjon i dette landet, der vi nekter for at fiksjon og fakta er to skalker av samme rumpe. At det å hente stoff fra virkeligheten fører til at det blir ens eget stoff. Og ikke nok med det, de mange utilslørte selvbiografer forventer å motta stående applaus for adapsjoner av kjærlighetsforhold, hat og kjærlighet til mor og far, en hemmelighet i egen familie etc. etc. Listen er uendelig og unøyaktig.
For det er jaggu en sak som forfattere har til felles med leger: Om noe går galt kan man alltid skylde på at det pasientens individuelle fysikk som var årsaken. Eller som romanforfattere: Der pasienten er deres ”frie fantasi”.
I England og USA brukes også fantasi og virkeligheten. Mange forfattere forfekter sågar at de aldri kunne klart seg uten virkeligheten og dens utallige kilder, observasjoner og rariteter. Men mange, jeg sier IKKE alle, men mange velger å innlede romanen med en takkeliste til mennesker som har hjulpet og noen ganger henvisninger til verk som har vært av særlig betydning.
Da jeg skrev min første barnebok, en krim for barn fra Bergen, sjokkerte jeg forlaget med å insistere på å ha med en slik liste. Da jeg skrev biografien om Inger Gulbrandsen nærmest rev de seg i håret i Gyldendal Tiden over den nitidige listen over research bakerst i boken.
Ja, ja, jeg kjenner alle argumenter om at en historie skapes i forfatterens hode og gjennom hennes penn.
En historie har ikke nødvendigvis noe med virkeligheten å gjøre. Mange forfattere som intervjues har lært seg klisjésetningen: Men vi lar oss inspirere, altså – av virkeligheten. Vi kopierer den aldri.
Likevel dukker det stadig opp historier om forfattere som har skrevet om en karakter som for eks. har kort hår, litt lubben, surmulende, elsker Freia melkesjokolade, men hater melk, er stamgjest på et visst tyrkisk hotell, og som minner til forskrekkelighet på forfatterens tidligere venninne, venn, søster eller mor. Men det er bare en tilfeldighet. Altså.
På journalisthøyskolen fikk vi innprentet med en setning: Vær minst mulig manipulerende.
Journalisthøyskolen er ganske riktig ikke noe forfatterskole, men nå har vi ingen høyskole for forfattere i landet. Men hvis det fantes en slik høyskole er mitt spørsmål hvorfor forfatteren ikke kan vise til hvor det viktigste stoffet er hentet fra? Eller skrive en takk til venninnen, vennen eller familien som inspirerte slik? Hva koster det å være transparent og redelig? Leseren forstår at det han leser er fiksjon. Men han setter nok pris på at det rettes en takknemlig tanke til inspiratorene også. Slik jeg ser det dreier det som om å rette en høflig takk til den inspirasjon virkeligheten er med sin blotte eksistens. Om forfatteren ikke hadde levd i virkeligheten så hadde hun heller ikke hatt noe som hadde inspirert henne.
Fløgstad sier som mange forfattere at det er umulig å skille ut hvilke kilder som har påvirket til hva. Pøh! En forfatter vet som kirurgen (håper virkelig at denne metaforen holder), hvilken skalpell som er brukt hvor. Selvsagt vet en fiksjonsforfatter om hun har brukt mye eller lite av en viss type forskning eller faglitteratur. En behøver jo ikke akkurat antyde doser i en innledning, men kort nevne de viktigste kildene?
Dette handler om redelighet. En redelighet som jeg som tidligere journalist i NRK så i en rekke uhyre dyktige kollegaer. Men jeg så også hvordan journalister som ikke hadde en slik redelighet, langsomt og sikkert forfalt til kynisme og deretter et menneskesyn som hadde mer til felles med en butikkinnhavers syn utstillingsdukker.
Litteratur er menneskets vinger i hverdagen. Det er det vi flyr med og på. Det løfter oss opp over det trivielle, og lar oss se uante variasjoner av virkelighetens nordlys. Hva koster det da, når man har evnen til å skrive og forfatte, å kaste noen glør fra inspirasjonens fyrverkeri til de som fortjener det?

Å blogge med stilletthæler

De siste dagene er det mange som har ment noe om å blogge. Jeg plukket opp en utgave av Morgenbladet her forleden. Og leste en artikkel om en tidligere svensk suksessblogger, som nå var blitt sjangerens argeste fiende. Bloggere besto av unge jenter som blogget om miniskjørt, neglelakk og gårdsdagens lunsj, mente han.
Jada, jeg har sett noen av dem. Bloggesjangeren vil revolusjoneres med de gyldne penner, påsto eksbloggeren videre. Først når profesjonelle entrer banen kommer bloggingen til sin rett. Samtidig trodde jeg at noe av poenget med blogging handler om å åpne for demokratiet. Det finnes nemlig en underkjent trussel mot ytringsfriheten, ofte en større trussel enn regimers undertrykking: Det er de ulike miljøers konsensus.
Som under Treholtsaken da noen pressefolk snakket sammen og ble enige om hva de skulle mene en spesiell dag. Det blir kanskje slik når mange journalister samles på et og samme sted, og må dele en bløtekake.
Der er faren. Det er når grupper av journalister ikke representerer varierte stemmer, men henger sammen på de samme barene, de samme stamstedene og langsomt og sikkert ender opp som i et gammelt ekteskap. Det er fare på ferde når journalistiske miljøer består av mennesker som avslutter hverandres vitser.
Det har begynte å skje noe på nettet nå. For eksempel se på Anne Vikens blogg. (anneviken.blogspot.com) Jo da, hun er journalist. Men hun er mye mer. Hun tør å mene noe annet. Hun skyter fra hoften. Kanskje radikalt fra hoften. Ganske frekt, vil jeg si. Men annerledes. Hun er vaksinen mot inngrodde tånegler og inngrodd journalistikk. Hun er hakket over blogger om neglelakk. Hun har tvert i mot spisse negler, med stilletthæler på. Vi trenger flere slike!!!

The jungle of information – no thanks!

Today a former colleague told me up-front on Facebook that he would never read my blogg. The world of Internet seem to have grown into a jungle of information, impossible for many people to get an overview of the enormous amount of a new world. Shutting the door to this ever growing weed jungle seems like a perfectly sensible thing to do.
But even if you close the door, the weather will keep developing outside. You can´t stop the rain, but you can try to avoid it, or using an umbrella as long as it works.
What is actually happening? There is a movement going on. A couple of days ago we read how there are more grandparents on Facebook than younger people. People are starting to trust their friends and Facebook social network more than the media. Or like Jeff Jarvis writes in his book What Would Google Do, about how even BBC has lost lot of it´s credibility in the users eyes. And people don´t see as much prime time TV as before.
In much the same way people use to emmigrate from Europe to USA in the old days, they now move virtually from an old analogue world into a digital world. One might be reminded of great literature like Joseph Conrads Heart of Darkness where the main character is wandering into the darkness of the jungle, with no clue of what he might find. The user of the web faces much of the same darkness. One needs guides.
Media are queuing up, hoping to be that guide, or at least, create sites bringing order in chaos. And the content comes from the jungle: A jungle of us, the people, the creators of content.
So it seems as if the choice is to join the jungle of the Internet, or not. The last aspect might feel like it did for some of those who tried to catch the ship to America in the 1880´ties, but didn´t reach it. Or might I be, just might be, mistaken, maybe it was the Titanic. It´s still hard to know. Like it was in 1880!