- Så?
Hun ser på meg. Hun er lav. Blond. Har blå øyne. Et hyggelig smil. Røde kinn. Nokså utgåtte sko. Velstelte negler. Tidligere var blokken hun holdt i hånden hvit. Nå er den ravende gul. Hun snur rumpa til meg og er i ferd med å skrive ut en bot. Ikke til min bil, men en annen.
- Unnskyld?
Hun titter over uniformens skulder.
- Hmm?
- Vi parkerte oppe i gaten her i går. I et kryss.
- Hmm!!
- Og så fikk vi bot. Men vi har spurt minst tre parkeringsvakter om vi kunne stå der og de har sagt ja. Jeg skjønner ikke hvorfor dere gir bot når vi har spurt om lov og dere sier det er greit.
Den kvinnelige parkeringsvakten står usikker. Hun tygger på blyanten hun har i hånden, og svinger med kameraet. Hun skyver luen litt bakover på den blonde manken.
- Nei, det er ikke godt å si.
- Nei?
- Hmmm ...
- Men hva gjør vi da? Jeg synes det er urettferdig.
- Tja. Dere kan jo forsøke å klage.
- Men....
- Det kan være en av de uerfarne vaktene som har skrevet ut boten.
- Vi har aldri fått bot der før.
- Nei?
- Nei. Og jeg synes det er rart at flere steder i byen er det firmaer som står med biler på halve fortauet. Det er nesten umulig å komme forbi som syklist eller gående. De får aldri bot.
- Hmmm.
- Dunk, dunk, dunk.
Noen pakistanske gutter stopper opp med Bollywoodlyden på full guffe. De vil vite hvor de kan parkere sikkert.
Vakten ser lettet ut.
Jeg blir stående en stund og vente på at hun skal komme tilbake til meg. Men hun gjør ikke det. Jeg sykler bare hjem. Vet at det er så nytteløst. Boten skal betales og klagen igjennom tre ledd. Og som hun sier: Vi kan jo prøve å klage da ...
Hmmm!!!!!!!
søndag 12. juli 2009
torsdag 9. juli 2009
Storhaugs kilder og Jacksons barn!
To innlegg i dagens medier omtaler ulike saker, men med en sølvtråd mellom to temaer.
Shabana Rehman snakker i Aftenposten om Hege Storhaug og bruken av sårbare kilder. Andre medier omtaler Michael Jacksons barn og om det var rett at lille elleveårige Paris skulle stå på scenen og vise sin utilslørte sorg foran en global verden.
Mediene skriver at alle ble rørt til tårer av Paris sine ord. Barnepsykologer vifter med advarende fingre i luften. Få snakker om utilslørt maktmisbruk fra familiens side.
Hva har så disse to temaene til felles? Det handler om barn, og det handler om sårbare kilder. Det handler om noen som i liten grad har anledning til å beskytte seg selv. Som er avhengige av at det finnes noen rundt dem som forstår at livet handler om mye, mye mer enn et enkelt øyeblikk. At livet er en prosess, og mennesket er i stadig forandring. Det handler om flere nyanser enn sort og hvitt.
Shebana Rehman peker på hvordan Hege Storhaug har brukt sine kilder i sitt korstog. For det første er det underlig at Shebana Rehman kaller Storhaug journalist. Hun er først og fremst en aktivist med sin egen agenda. Og det hadde vært greit nok, om hun hadde tilkjennegjort en slik status den tiden hun har drevet med feministiske korstog.
Men når Rehman kaller henne journalist, viser det hvordan Storhaug har maktet å snike inn en slik allmenn oppfattelse om rollen har. Etter min mening setter en god journalist egne meninger, egne agendaer til side, og jakter på en sannhet basert på fakta man selv ikke nødvendigvis hadde ønsket, men fakta som stryker sakens troverdighet. En god journalist prioriterer saken og leseren fremfor seg selv.
Etter å ha levd tett inn på en asiatisk familie i mangfoldige år, er jeg blitt hellig overbevist om at alle som reiser fra øst til vest, har behov for to identiter. Det er ikke konstruktivt å rive ned en asiatisk identitet i forhold til en vestlig. Som min indiske mann pleier å si; de fleste innvandrere vil rette seg etter et lands betingelser om de blir godt informert på en respektfull måte.
Å bruke unge kvinner til å fronte saker med en aktivistisk hensikt, vil kunne slå tilbake. Unge innvandrerkvinner er ikke bare sårbare kilder, de er unge mennesker med uutviklede identiter. Hvem skal sitte ved siden av dem når de føder sine første barn? Hvem kan de gå til for trøst når forhold går i stykker? Hvem feirer de høytider sammen med? Og senere, når livsprosessen møter dem igjen, og de ønsker å formidle hvor de egentlig kommer fra til sine barn - hvem skal hjelpe dem med historien?
En god journalist skal ha en agenda, og det er å skaffe seg fakta og dokumentasjon til historien. Ikke henge ut de mest sårbare av de sårbare.
Og endelig – det skjedde på slutten av sermonien for Michael Jackson. Da Michael Jacksons elleveårige datter sto på scenen og vrengte sjelen ut og inn fremfor hele kloden, sto hun ikke alene. Hun sto blant, ja, familie, men også noen av USAs mest medievante, PR-drillede, og mest ressurssterke entertainerfamilie. Likevel ble hun ikke beskyttet.
I etterkant hører man barnepsykologer som sier dette var ”skremmende”, men hvor er journalister som stiller kritiske spørsmål om hvor regissert dette var?
Vi trenger journalister når aktivister spiller på sine strenger. Vi trenger trenede journalister som ikke lar seg forføre, men gjennomskuer forførelsens kunst. Ikke så mye for journalistikkens egen skyld, som for folkets, og ikke minst for de som risikerer å misbrukes i et kynisk og manipulativt spill.
Shabana Rehman snakker i Aftenposten om Hege Storhaug og bruken av sårbare kilder. Andre medier omtaler Michael Jacksons barn og om det var rett at lille elleveårige Paris skulle stå på scenen og vise sin utilslørte sorg foran en global verden.
Mediene skriver at alle ble rørt til tårer av Paris sine ord. Barnepsykologer vifter med advarende fingre i luften. Få snakker om utilslørt maktmisbruk fra familiens side.
Hva har så disse to temaene til felles? Det handler om barn, og det handler om sårbare kilder. Det handler om noen som i liten grad har anledning til å beskytte seg selv. Som er avhengige av at det finnes noen rundt dem som forstår at livet handler om mye, mye mer enn et enkelt øyeblikk. At livet er en prosess, og mennesket er i stadig forandring. Det handler om flere nyanser enn sort og hvitt.
Shebana Rehman peker på hvordan Hege Storhaug har brukt sine kilder i sitt korstog. For det første er det underlig at Shebana Rehman kaller Storhaug journalist. Hun er først og fremst en aktivist med sin egen agenda. Og det hadde vært greit nok, om hun hadde tilkjennegjort en slik status den tiden hun har drevet med feministiske korstog.
Men når Rehman kaller henne journalist, viser det hvordan Storhaug har maktet å snike inn en slik allmenn oppfattelse om rollen har. Etter min mening setter en god journalist egne meninger, egne agendaer til side, og jakter på en sannhet basert på fakta man selv ikke nødvendigvis hadde ønsket, men fakta som stryker sakens troverdighet. En god journalist prioriterer saken og leseren fremfor seg selv.
Etter å ha levd tett inn på en asiatisk familie i mangfoldige år, er jeg blitt hellig overbevist om at alle som reiser fra øst til vest, har behov for to identiter. Det er ikke konstruktivt å rive ned en asiatisk identitet i forhold til en vestlig. Som min indiske mann pleier å si; de fleste innvandrere vil rette seg etter et lands betingelser om de blir godt informert på en respektfull måte.
Å bruke unge kvinner til å fronte saker med en aktivistisk hensikt, vil kunne slå tilbake. Unge innvandrerkvinner er ikke bare sårbare kilder, de er unge mennesker med uutviklede identiter. Hvem skal sitte ved siden av dem når de føder sine første barn? Hvem kan de gå til for trøst når forhold går i stykker? Hvem feirer de høytider sammen med? Og senere, når livsprosessen møter dem igjen, og de ønsker å formidle hvor de egentlig kommer fra til sine barn - hvem skal hjelpe dem med historien?
En god journalist skal ha en agenda, og det er å skaffe seg fakta og dokumentasjon til historien. Ikke henge ut de mest sårbare av de sårbare.
Og endelig – det skjedde på slutten av sermonien for Michael Jackson. Da Michael Jacksons elleveårige datter sto på scenen og vrengte sjelen ut og inn fremfor hele kloden, sto hun ikke alene. Hun sto blant, ja, familie, men også noen av USAs mest medievante, PR-drillede, og mest ressurssterke entertainerfamilie. Likevel ble hun ikke beskyttet.
I etterkant hører man barnepsykologer som sier dette var ”skremmende”, men hvor er journalister som stiller kritiske spørsmål om hvor regissert dette var?
Vi trenger journalister når aktivister spiller på sine strenger. Vi trenger trenede journalister som ikke lar seg forføre, men gjennomskuer forførelsens kunst. Ikke så mye for journalistikkens egen skyld, som for folkets, og ikke minst for de som risikerer å misbrukes i et kynisk og manipulativt spill.
tirsdag 7. juli 2009
Freedom to mean what is right!
They seem so friendly. Laugh at the right things. At the same time. They might disagree on a technique used, or the way the ball was kicked from this or that angle. But never on essential things, as why sport matters or not, why football should be distributed day or night on each families TV all over the country. Or wherever one is in the world. Or something as essential as freedom of speech. Or should I say, about who has the right to mean something about football.
In my world, meanings should differ. That’s what interesting about opinions, that different opinions do exist. When they differ, similar opinions, with different words are totally uninteresting. Boring. Talk about sport on television is about consensus from different groups of men. Still, always the same men. Men play the ball, men talk about it, men might smile and laugh about it. Some of them might even pretend to be interested in someone who means something else. Actually they’re not. They´re apparently interested in someone who are saying what might seem to be different, but what is actually not.
I grew up during the seventies and I can still hear the voices of boys in my class talking about the dreadful Mohammed Ali who had gone from being a Christian to a Muslim. He was no longer only black on the outside, but also on the inside. As all Muslims were in those days. (And Lord behold, in the present day as well).
When I met my Indian Punjabi husband about 24 years ago, he was looking at sport from a non-western point of view. Who could he identify with in the west? Which kind of sportsman was holding his coloured identity as raised flag in sport, as well in life? No, my husband has never been a Muslim, he is a Sikh. Still, where were those ideals that could help minority people getting a good identity feeling?
Mohammed Ali came along. Shouting to white TV-guys that the angels in heaven where black, not white as they might have thought, and ”don’t you forget it”. Refusing to fight Vietnamese during the Vietnam war. ”What have they ever done to me?” Mohammed Ali was much more than a sportsman, he was a coloured guy who saw it as a right, and a duty, to raise values for his own race, as well as other minorities. His message: Be proud of yourself. Believe in yourself!!
I wonder how many young minority sportsmen and women he has inspired? Including his own Muslim boxing daughter.
Still back to my TV - which I watch rather reluctant only to please my handsome guy. Where the white, men of sport are. They are now commentating on a disgraceful situation where two Muslim football players where praying for good luck and a Norwegian football player made fun of them by imitating gay sex behind them, but in front of the cameras. The white group of men from west agree that freedom of speech is more important than a joke.
Well, I am not a Muslim, but when I wrote the biography of Inger Gulbrandsen, who at the age of seventeen was put in a concentration camp, she taught me something important: We were fighting for a freedom of speech that meant the right for others to disagree with us. Freedom of speech is not to give the impression that we are right and others wrong. Freedom of speech should hurt. As life hurts itself. It hurts to disagree and stand up for something you don't necessarily agree with. But first of all one needs to see that freedom of speech never belonged to a small group of wealthy western white men, but to humanity itself.
In my world, meanings should differ. That’s what interesting about opinions, that different opinions do exist. When they differ, similar opinions, with different words are totally uninteresting. Boring. Talk about sport on television is about consensus from different groups of men. Still, always the same men. Men play the ball, men talk about it, men might smile and laugh about it. Some of them might even pretend to be interested in someone who means something else. Actually they’re not. They´re apparently interested in someone who are saying what might seem to be different, but what is actually not.
I grew up during the seventies and I can still hear the voices of boys in my class talking about the dreadful Mohammed Ali who had gone from being a Christian to a Muslim. He was no longer only black on the outside, but also on the inside. As all Muslims were in those days. (And Lord behold, in the present day as well).
When I met my Indian Punjabi husband about 24 years ago, he was looking at sport from a non-western point of view. Who could he identify with in the west? Which kind of sportsman was holding his coloured identity as raised flag in sport, as well in life? No, my husband has never been a Muslim, he is a Sikh. Still, where were those ideals that could help minority people getting a good identity feeling?
Mohammed Ali came along. Shouting to white TV-guys that the angels in heaven where black, not white as they might have thought, and ”don’t you forget it”. Refusing to fight Vietnamese during the Vietnam war. ”What have they ever done to me?” Mohammed Ali was much more than a sportsman, he was a coloured guy who saw it as a right, and a duty, to raise values for his own race, as well as other minorities. His message: Be proud of yourself. Believe in yourself!!
I wonder how many young minority sportsmen and women he has inspired? Including his own Muslim boxing daughter.
Still back to my TV - which I watch rather reluctant only to please my handsome guy. Where the white, men of sport are. They are now commentating on a disgraceful situation where two Muslim football players where praying for good luck and a Norwegian football player made fun of them by imitating gay sex behind them, but in front of the cameras. The white group of men from west agree that freedom of speech is more important than a joke.
Well, I am not a Muslim, but when I wrote the biography of Inger Gulbrandsen, who at the age of seventeen was put in a concentration camp, she taught me something important: We were fighting for a freedom of speech that meant the right for others to disagree with us. Freedom of speech is not to give the impression that we are right and others wrong. Freedom of speech should hurt. As life hurts itself. It hurts to disagree and stand up for something you don't necessarily agree with. But first of all one needs to see that freedom of speech never belonged to a small group of wealthy western white men, but to humanity itself.
søndag 5. juli 2009
Fortellingen om spørsmålene som forsvant!
En gang trodde grekerne at gudene satt i himmelen og styrte over menneskeliv som om det var snakk om brikker i et spill. Zevs kastet rundt på de dødelige. Afrodite ble forbannet over å bli avvist av et mannebein, og dyttet derfor et helt skip rundt i Neptuns bølger. Vi – menneskene - var ingenting i gudenes øyne.
Noen ganger tenker jeg at slik er det fremdeles: Også i 2009 opphøyer vi mennesker med deres skavanker, deres svakheter, og deres forfengelige søken etter perfeksjonisme. Som for eksempel legenden, og for noen, guden Michael Jackson.
For noen var han og vil alltid være en mannlig versjon av skjønnhetsgudinnen Afrodite. Dog en smule mer operert. Fordi perfeksjonisme aldri innebærer at man er stolt av det man har fått, men det man sørger for at man får.
Det grekerne en gang så på som guddommelig perfeksjonisme, har i dag en diagnose. Og som kjent, er alle diagnoser avhengige av en tilståelse for å bli gjenkjent. I skyggen av guddommelig perfeksjonisme står alltid ofre. Det være seg familie, venner og ikke minst barn.
Når fotografier av en døende Michael Jackson går verden rundt, går ikke mine tanker i første omgang til den voksne mannen, men til hans barn. Jackson ble, enten han ville det eller ikke, voksen. Selv om kanskje speilet fortalte en annen historie. En Peter Pan historie. Fra Neverland. Men Jacksons Neverland ble knyttet til en rekke usmakelige assosiasjoner, som i større grad hefter ved Kaptein Krok fremfor Peter Pan. Til og med Peter Pans skygge ville protestert mot å bli knyttet til de assosiasjonene som heftes ved Jacksons Neverland. I denne lukkede verden kan det godt hende at Jacksons barn opplevde flere magiske øyeblikk enn Wendy i Pans Neverland. Men det vet vi ikke. Og hvorfor ikke?
Hvordan kan det ha seg at verdens samlede presse istemmer en unison feiring av Jackson, uten å stille de brysomme, men helt nødvendige kritiske spørsmålene? Dette skjer samtidig som media og en rekke forskere hyller nettet som det mest demokratiske av alle medias plattformer.
Likevel strømmer det ut biter av informasjon om at Jackson var skallet, uten neseben, og proppfull av narkotika da han ankom sykehuset. Jackson skulle ha tigget sin sykepleier om livsfarlig anestesimedisin. Utsagn hentet fra nettets mange online nyheter, og derfor tilhørende mer de fem berømte hønsene enn den ene fjæren.
Men likevel: I vellet av all informasjonen om ”narkovraket” Jackson er det ingen som stiller spørsmålet om hvordan de tre barna egentlig har hatt det i denne rike, lukkede, og tilsynelatende trygge verdenen.
Hvor er barnevernet når det handler om legendariske guder og myteomspunnede mennesker? Hvorfor tillater lover at barn kan fødes av surrogatmødre til en mann som barnevernet tydeligvis ikke har kontroll med? Som etter hva pressen skriver, er proppfull av narkotika. Hvem passer egentlig på Jacksons barn? Hvem er der for disse ungene? Vesentlig undring, men det største og farligste problemet er at disse spørsmålene ikke stilles. Noe en helt annen sak også viser.
Tidligere i sommer fortalte en rekke medier om en ung kvinne som skulle ha sovnet i hos tatovøren og fått flere stjerner i fjeset enn det hun ville betale for. Det var saken. Som leser ser man for seg en tatoverers arbeidsredskaper og lurer på hvordan det er mulig å sovne under bruken av en slik nål? Det svaret kom ikke før jenta en god tid senere innrømmet at hun løy fordi hun var redd for sin far.
Dette er historien om spørsmålene som er i ferd med å sovne mens vi tatoveres av en strøm av informasjon. De gode, gjennomtenkte, samtidig raske og viktige spørsmålene som krever større årvåkenhet enn hos tatovøren. (http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/article2784587.ece) Noen fortalte meg at nyhetskanalen SKY NEWS innrømmet at de ofte tok feil, men at publikums tilbakemeldinger førte til at feilen raskt ble rettet opp. ”We are not wrong for long”. Vel, det holder ikke lenger. Det er rett og slett for dårlig. Spørsmålene må stilles. Med en gang. Og det selv om en god sak skulle komme til å gå dukken. For selv om ”Not wrong for long” også er en leveregel, så tar nettjournalistikken et skritt i retning av ønsket om mer tillit til at det som skrives er korrekt. Her og nå. Men kanskje enda mer, at noen tør å stille de litt vanskelige spørsmålene.
Noen ganger tenker jeg at slik er det fremdeles: Også i 2009 opphøyer vi mennesker med deres skavanker, deres svakheter, og deres forfengelige søken etter perfeksjonisme. Som for eksempel legenden, og for noen, guden Michael Jackson.
For noen var han og vil alltid være en mannlig versjon av skjønnhetsgudinnen Afrodite. Dog en smule mer operert. Fordi perfeksjonisme aldri innebærer at man er stolt av det man har fått, men det man sørger for at man får.
Det grekerne en gang så på som guddommelig perfeksjonisme, har i dag en diagnose. Og som kjent, er alle diagnoser avhengige av en tilståelse for å bli gjenkjent. I skyggen av guddommelig perfeksjonisme står alltid ofre. Det være seg familie, venner og ikke minst barn.
Når fotografier av en døende Michael Jackson går verden rundt, går ikke mine tanker i første omgang til den voksne mannen, men til hans barn. Jackson ble, enten han ville det eller ikke, voksen. Selv om kanskje speilet fortalte en annen historie. En Peter Pan historie. Fra Neverland. Men Jacksons Neverland ble knyttet til en rekke usmakelige assosiasjoner, som i større grad hefter ved Kaptein Krok fremfor Peter Pan. Til og med Peter Pans skygge ville protestert mot å bli knyttet til de assosiasjonene som heftes ved Jacksons Neverland. I denne lukkede verden kan det godt hende at Jacksons barn opplevde flere magiske øyeblikk enn Wendy i Pans Neverland. Men det vet vi ikke. Og hvorfor ikke?
Hvordan kan det ha seg at verdens samlede presse istemmer en unison feiring av Jackson, uten å stille de brysomme, men helt nødvendige kritiske spørsmålene? Dette skjer samtidig som media og en rekke forskere hyller nettet som det mest demokratiske av alle medias plattformer.
Likevel strømmer det ut biter av informasjon om at Jackson var skallet, uten neseben, og proppfull av narkotika da han ankom sykehuset. Jackson skulle ha tigget sin sykepleier om livsfarlig anestesimedisin. Utsagn hentet fra nettets mange online nyheter, og derfor tilhørende mer de fem berømte hønsene enn den ene fjæren.
Men likevel: I vellet av all informasjonen om ”narkovraket” Jackson er det ingen som stiller spørsmålet om hvordan de tre barna egentlig har hatt det i denne rike, lukkede, og tilsynelatende trygge verdenen.
Hvor er barnevernet når det handler om legendariske guder og myteomspunnede mennesker? Hvorfor tillater lover at barn kan fødes av surrogatmødre til en mann som barnevernet tydeligvis ikke har kontroll med? Som etter hva pressen skriver, er proppfull av narkotika. Hvem passer egentlig på Jacksons barn? Hvem er der for disse ungene? Vesentlig undring, men det største og farligste problemet er at disse spørsmålene ikke stilles. Noe en helt annen sak også viser.
Tidligere i sommer fortalte en rekke medier om en ung kvinne som skulle ha sovnet i hos tatovøren og fått flere stjerner i fjeset enn det hun ville betale for. Det var saken. Som leser ser man for seg en tatoverers arbeidsredskaper og lurer på hvordan det er mulig å sovne under bruken av en slik nål? Det svaret kom ikke før jenta en god tid senere innrømmet at hun løy fordi hun var redd for sin far.
Dette er historien om spørsmålene som er i ferd med å sovne mens vi tatoveres av en strøm av informasjon. De gode, gjennomtenkte, samtidig raske og viktige spørsmålene som krever større årvåkenhet enn hos tatovøren. (http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/article2784587.ece) Noen fortalte meg at nyhetskanalen SKY NEWS innrømmet at de ofte tok feil, men at publikums tilbakemeldinger førte til at feilen raskt ble rettet opp. ”We are not wrong for long”. Vel, det holder ikke lenger. Det er rett og slett for dårlig. Spørsmålene må stilles. Med en gang. Og det selv om en god sak skulle komme til å gå dukken. For selv om ”Not wrong for long” også er en leveregel, så tar nettjournalistikken et skritt i retning av ønsket om mer tillit til at det som skrives er korrekt. Her og nå. Men kanskje enda mer, at noen tør å stille de litt vanskelige spørsmålene.
lørdag 4. juli 2009
Cat under a hot tin roof
Yesterday, a pregnant sky exploded with a wet birth, all over our streets, on roofs,
the backyards. The water broke. Then a cry of pain was screamed out. Leaves were dancing untimely in fear. Soon, wind blew through treetops as they were flowers in a field. Bus stops turned into lakes , and boys went off the bus to swim in the streets of Oslo. (http://www.vg.no/nyheter/vaer/artikkel.php?artid=560617)
We have all suffered for a week inside the belly of the weather. Waiting. Waiting. The womb getting warmer and more heated with every passing hour. Patience. Soon. Little did I know that the physiotherapist I talked to today, was out there, during the birth of the storm. He was running to his car, through the rain, thinking: Just come on. Rain! Yeah.
The physiotherapist told me about the warm rain. – I loose all my energy in such a heat, he said.
We were talking about energy. How to get it. How to loose it. We talked to forget the weather.
- Working out, is all about discipline, he said. - Just to do it. Don’t think. Let the body lead. Like getting out in the rain. Being poured on with energy.
I was talking to him because of my knees. A few days ago I went to a doctor, but he gave me more questions than answers. So, why, I ask this young, just out of school physiotherapist, why doctors never give me advices like his?
– They’re only eager to earn more money, and want to use as little time on you as possible. Doctors get their money whether you come to see them or not. (I´ll write more about this issue another day).
-You’re quite outspoken, I said sweating like a cat under a hot tin roof. Eagerly waiting for more rain, for another stormy child to be born.
I think it is fear, you know, he said. - I know physiotherapists who are careful. They won’t be honest with their patients because they are afraid they won’t come back. I need to tell the truth, as I know it.
I've learned a lot today. In the burning heat of the summer. And I still ask if it was due to the honesty of another human, or the aching waiting time of a change of the weather.
the backyards. The water broke. Then a cry of pain was screamed out. Leaves were dancing untimely in fear. Soon, wind blew through treetops as they were flowers in a field. Bus stops turned into lakes , and boys went off the bus to swim in the streets of Oslo. (http://www.vg.no/nyheter/vaer/artikkel.php?artid=560617)
We have all suffered for a week inside the belly of the weather. Waiting. Waiting. The womb getting warmer and more heated with every passing hour. Patience. Soon. Little did I know that the physiotherapist I talked to today, was out there, during the birth of the storm. He was running to his car, through the rain, thinking: Just come on. Rain! Yeah.
The physiotherapist told me about the warm rain. – I loose all my energy in such a heat, he said.
We were talking about energy. How to get it. How to loose it. We talked to forget the weather.
- Working out, is all about discipline, he said. - Just to do it. Don’t think. Let the body lead. Like getting out in the rain. Being poured on with energy.
I was talking to him because of my knees. A few days ago I went to a doctor, but he gave me more questions than answers. So, why, I ask this young, just out of school physiotherapist, why doctors never give me advices like his?
– They’re only eager to earn more money, and want to use as little time on you as possible. Doctors get their money whether you come to see them or not. (I´ll write more about this issue another day).
-You’re quite outspoken, I said sweating like a cat under a hot tin roof. Eagerly waiting for more rain, for another stormy child to be born.
I think it is fear, you know, he said. - I know physiotherapists who are careful. They won’t be honest with their patients because they are afraid they won’t come back. I need to tell the truth, as I know it.
I've learned a lot today. In the burning heat of the summer. And I still ask if it was due to the honesty of another human, or the aching waiting time of a change of the weather.
torsdag 2. juli 2009
Death of a book store
Have you ever thought that a book store can die? Where do all
the stories go when that happens? And what can possibly fill the room, the empty space which those stories leave behind?
In the middle of Oslo a book store is dying. The skeleton, all those bookshelves, lying outside the premises like dead soldiers in a war. Each book from that store had a story to tell. With a single life. Now gone. I didn´ t know each one of them. Only a few. Even then, they will be remembered. They had souls, like humans. And they were loved. Each story had somebody in their literary lives who loved them. This is a praise to stories somebody breathed life into, which the reviewers might have thought soon would be forgotten. Reviewers who only cares about society, and what it thinks! Cause even the smallest story, might change somebody's live forever.
And the truth is – a book store can´t really die.
the stories go when that happens? And what can possibly fill the room, the empty space which those stories leave behind?
In the middle of Oslo a book store is dying. The skeleton, all those bookshelves, lying outside the premises like dead soldiers in a war. Each book from that store had a story to tell. With a single life. Now gone. I didn´ t know each one of them. Only a few. Even then, they will be remembered. They had souls, like humans. And they were loved. Each story had somebody in their literary lives who loved them. This is a praise to stories somebody breathed life into, which the reviewers might have thought soon would be forgotten. Reviewers who only cares about society, and what it thinks! Cause even the smallest story, might change somebody's live forever.
And the truth is – a book store can´t really die.
onsdag 1. juli 2009
Dare to share
When I grew up in Norway I quickly learned that sharing was not more of a vulgar American phenomena: You just didn´t do it.
You keep it for yourself, whatever it is. Somebody might steel it, grab it, misuse it, knock it to the ground: Your wonderful idea. And of course I have experienced the occasional theft from a vulture or two.
One time when I was working as a journalist in broadcasting, I joined a group of good colleagues for lunch. Overwhelmed by my own creativity I through ideas around with the salad. Later one of these colleagues told me about a program that was in. It was my idea. The person couldn´t even look me in the eyes.
I still do the same throwing enthusiastic thoughts around when talking to people and from time to time I still experience that my ideas are produced by in one way or another. So what is different? Me – I am different, I don´t care that much. I rather enjoy that I managed to inspire someone to be creative and produce something.
I now look upon the world as a place where we all pull together. Perhaps it's simply a question of getting older. You discover that everyone really are going in the same direction. Even legends, more recently the late Michael Jackson. And legends should not be able to die. By daring to share I have discovered that I get something. Not always there and then, but suddenly, someone is doing something nice to me. It's like a cosmic law. This cosmic law seems very naturally to Internet. On Facebook I have asked people I hardly dare asking questions face to face the most intricate questions, and got a response. Daring to share is part of how the Internet works. Still I am not stupid. I am not sharing everything. There are vultures everywhere. But I just can´t stop to wonder - what would happened to the vultures, if they could be persuaded to share too?
You keep it for yourself, whatever it is. Somebody might steel it, grab it, misuse it, knock it to the ground: Your wonderful idea. And of course I have experienced the occasional theft from a vulture or two.
One time when I was working as a journalist in broadcasting, I joined a group of good colleagues for lunch. Overwhelmed by my own creativity I through ideas around with the salad. Later one of these colleagues told me about a program that was in. It was my idea. The person couldn´t even look me in the eyes.
I still do the same throwing enthusiastic thoughts around when talking to people and from time to time I still experience that my ideas are produced by in one way or another. So what is different? Me – I am different, I don´t care that much. I rather enjoy that I managed to inspire someone to be creative and produce something.
I now look upon the world as a place where we all pull together. Perhaps it's simply a question of getting older. You discover that everyone really are going in the same direction. Even legends, more recently the late Michael Jackson. And legends should not be able to die. By daring to share I have discovered that I get something. Not always there and then, but suddenly, someone is doing something nice to me. It's like a cosmic law. This cosmic law seems very naturally to Internet. On Facebook I have asked people I hardly dare asking questions face to face the most intricate questions, and got a response. Daring to share is part of how the Internet works. Still I am not stupid. I am not sharing everything. There are vultures everywhere. But I just can´t stop to wonder - what would happened to the vultures, if they could be persuaded to share too?
Abonner på:
Innlegg (Atom)