Why should Muhammad Ali win the Nobels Peace Price?

"As is the rest of the world, I am deeply saddened by the tragedy that occurred in Norway this past Friday, and my heart goes out to each of you as you deal with the unimaginable grief of your loss. I am heartbroken, not only due to the senseless deaths of so many innocent victims, including many young people, but also because of the alleged reasoning behind these heinous acts. " Muhammad Ali to the Norwegian people in letter.

The day after the massacre Oslo downtown. (Photo Maria Konow Lund)

At the hairdresser - Grensen Oslo downtown
Not a common view in Oslo 2011.

Why should Muhammad Ali win the Nobels Peace Price?

After creating the group Muhammad Ali for Nobel's Peace Price, somebody asked me: Why? Why do I think a former boxer should get the Nobel's Peace Prize?

I am probably not the first to think this idea. Actually it is my Indian husband who suggested it. Why?

When Norway was completely different. As was of course the rest of the world. Being a foreigner during the 80s meant to be stared at in the streets. To be different. There has been, and partly still is, a tendency for native Norwegians to think about immigrants in this manner: here you come and take our money.

I remember the first time my husband read about Ali. The way Ali spoke up, without excusing himself at any occasion. What others might have perceived as arrogance we simply perceived as an attempt to rise suppressed peoples faith in themselves. Nothing is as dangerous as a lack of confidence. Look at one of the worst mass murderers the world has seen, the Norwegian Anders Behring Breivik. If he was full of confidence why did he need to colour his brown hair blond, and have plastic operations all over his face? Confidence means feeling safe and loved. It means being confident that society is not your enemy but a place of great potential. However many immigrants would complain they never got a chance.

Ali was of course not an immigrant, but for immigrants he became an idol as he chose to fight for his confidence. While every one, the media included, told him he would never win anything, he alone would say: You think? We'll see about that. And every time the mostly white American Press had to eat their hats or whatever. Maybe not at once, but after several victorious boxing matches, America started to see the man as more than the Muslim. As did the rest of the world. What kind of will power do you need to rise up as a lion, over and over and over again, at a time when confidence was not a political correct emotion for a black Muslim in the United States?

All his life Muhammad Ali has been talking for humanity in one way or another. Not going to Vietnam for example, cost his world champions title and three years of not being allowed to box. Yet, he followed his own convictions. Later on he went on to help the American administration to save 16 Americans from Iraq. But mostly as Muhammad Ali Center at Louisville Kentucky quote Ali has donated his life to humanity more than to any special race or class or religion.

This attitude is now demonstrated during the twin-attack in Norway. OK, Hilary and Obama might have written some comforting words at the Norwegian Embassy in USA. But it's Muhammad Ali's letter that has touched, not only Norwegians, but people all over the world.

When mass murderers become spin doctors

One year after 9.11 Anders Behring Breivik, has told the police that he started on the process he fulfilled this weekend. During the last nine years he has meticulously been planning mass murder. In his now far spread manifest he explains how Norwegian investigative journalists and their yearly conference could be a natural soft target with its annual 600 participants.

On Friday the building I was working in shook from the explosion, and ever since I have been following the media coverage as closely as I can. Like my fellow citizens I have spent my time talking with family members, and sought and been given comfort by friends, while we have switched between channels as BBC, CNN and the Norwegian news channels. I guess the global media are quite satisfied with their own coverage.

To keep some sense of reality it has been necessary to take walks with friends in down town Oslo, and to look at the killer’s destruction. What I saw there was of course heart breaking, but it was not at all comparable with the pictures I got in my own living room. All right, it is of course huge destructions, but NOT total destruction. Take for example a nearby shopping mall, one of the more prominent we have in Oslo, Glasmagasinet - some windows were broken, but absolutely not all, as I imagined in my head after watching moving images which only showed destructions. At Youngstorget, where the old opera house used to be, very much is destroyed, but not at all total destruction, as I had thought. This fact gave me comfort as walking around. When watching the surveillance video from the minutes when the bomb took place outside VG (Link) one sees people running just as the bomb goes of at the other side of the house, but no one there is killed.

The Utøya massacre has such dimensions it's not even possible to begin to comprehend. There is no way I could even try to explain or understand. My heart goes out to all the affected.

What am I aiming for is to get a grasp on the media plan of this psychopathic person.

Obviously, he seeks to manipulate the global media, to maximize his sick ideology and what he sees as some kind of “faith”, some kind of belief. There in no faith that justifies such cowardly violence against innocent children and people. He simply is not worthy of having a so called ideology. In such mass murderers heads more important than death seem to be the manipulation of media. Success has nothing to do with survival. Success is how far their ´ideology´ can reach on a global scale. Either they choose to drop a bomb, or shoot running people in the backs, it should not be connected with ideology and faith. Rip them for the so called ´ideology´ and their actions stand clean.

Instead their actions remind me of the school bullies who always picked on the smallest girl in the schoolyard, as they knew she could not defend herself. Media however is more and more a world wide ever present commercial institution, where editorial principals are impossible to coordinate on a global span. The consequences are devastating. This weekend I have received phone messages from all over the world, from distant friends being concerned.

I am the first to agree that information in all its cruelty needs to reach viewers, and users (of online production) However, when the mass murderer is operating as a spin doctor, and we all are dancing to his tunes, the question to the worlds editors what to communicate, and not at least how much. Even though editors will almost always argue, that we, the audience have not seen what has been omitted, but they seem to forget that audience no longer stay tuned to only one channel. They look at all the media as one channel.

Considering the way young and totally innocent people have died, there should be more collaboration between the media in the way the propaganda is handled.

The danger of the VISUAL EVIDENCE!

The ´Murdoch-whale´ slid above waterfront, and just as sudden it showed it self, just as abrupt does it slips into the dark waters. At the same time there are thousands of small cases of media coverage that could be illuminated to generate daily discussions of media coverage’s. Cases that might seem insignificant to the metropolitans of the world, but which are just as good examples on the ongoing revolution of media coverage as the mysterious though overwhelming ´Murdoch-whale´.

One interesting question is the one of moving images. Moving images were once heavily produced, and continuously gave media organizations a headache concerning its endless need for resources. Now, moving images gush forth to meets its starry future as probably the most attractive medium of its all. The sociologist Thompson once mentioned how over world probably is going to be more influenced by ´visuality´. And as several scholars repeatedly have mentioned, media workers seem to confuse moving images with reality. As, for example as soon as something is ´live´ it is real. Although, several studies comparing the complexity of what is taking place in front of the cameras with the fragment of what the cameras actually were able to capture.

Recently an ongoing news story in Norway is illustrates the point.

The scene is a recent late night in front of the Parliament of Norway, situated in the middle of capital. At the Parliament two guards are placed to protect it. On their surveillance cameras they suddenly discover something unusual. Outside the Parliament, at the gateway a woman and a man have intercourse. At first it does not look ´that chocking´, as the woman does not provide much resistances. Even though there is something with the incident that make them call the police. Next the headline of our daily newspapers tells the chocking story of the guards at the Parliament that did not prevent the rape. In one way or another there is visual evidence that the woman was raped. Consequently the Editor in Chief for the online magazine ´The journalist´ is asking the tabloid news paper Dagbladet to explain the discrepancy between the big and screaming titles, as it seems as if the guards did not actually understand the seriousness of the situation. When the police arrived at the scene the woman was gone, and the rapist, a 15-year-old asylum seeker was caught.

As moving images, more easily accessed from wherever, with it core trait (at least among news workers) being capable of catching the ´truth´. And never ´truth´ was to be found in a simpler, and less expensive way. The problem is that moving images, not necessarily IS the truth. In the ongoing discussion of what we actually need journalists for, as raw material continuously seem to seek for a publisher, this is it.

Actually moving images as a medium is just like any other medium. It requires someone who is capable of interpreting it. Who meets the raw material with a sceptical distance, and is able to analyze it. It is a matter of credibility, not in what the viewer finally sees on television or Internet, but simply the credibility of news organization and its invisible production process.

Murdoch-gate – the plot thickens!

A journalist is found dead at his home in London. Not long ago he used to work at the News of the World. One instantly assumes this might be suicide. If he just hadn't worked at the News of The World. Something is no longer rotten in Denmark. Something is rotten in UK. What is actually going on here?

There is an ongoing shift from hard news to soft news. When the previous Editor in Chief Brooks explains the production process in the news paper she once used to run as Editor in Chief, one absolutely does not believe her. I do not believe that she and other editors were not involved in the sewage drain system. Of course they were. Anyone with the slightest idea of how a news organization works, knows this very well: that journalists are cells of an organizational body, and if there's a risk of getting dragged into the non-paid blame belonging to an editor, they will inform their bosses thoroughly of any complications. Although most journalists of any news room is, in my opinion, far too loyal to the system, they will find ways to protect themselves from having to share the organizational responsibility the editors are paid to take.

So what is actually the problem? The problem is this: the journalist is the hand, the editor is the head. It is more likely the hand gets dirty than the head. Something the editor knows. If the editor doesn't want to work in a sewage system, he (in most cases) will call a plumber. If the system is the sewage, the editor needs to take on his (or in this single case: hers) shoulders. Politicians and their rules and laws opened the door for the Murdochian-media business a long time ago, business many honourable journalists have found jobs. But when someone,just like the small child in H.C. Andersens story about the naked king screams: The king is naked, the king is naked, neither the politicians will accept that they actually laid down the ground for tabloidizm of the sewage. Instead they turn towards what they call “the monster with no face”, and blame the monster called “Journalism”. Strangely the same ”monster” they so often have had to face when doing the slightest error with their elected power.

My point is that in the collaboration of power, the journalists might carry some blame, but of course not all of it, since the system itself needs to stand trial at Old Bailey. The journalists participate in the system. But if Murdochs and Brooks are allowed to run wild in at the same old exclusive power clubs of the British elite establishment, it will happen again. The monster without a face, Journalism, might be a monster, but more often than in this case, it is a more honourable than being credited for.

THEN IT IS BEAUTiFUL!

Der kommer Lynch. Han luter litt fremover. Går mer stivt og mer bøyd enn det jeg hadde forventet. Ansiktet smiler og ikke smiler. Det er blekt i flombelysningen. Et øyeblikk står han foran det klappende publikumet på Cinemateket før han setter seg rolig. Det velkjente håret står rett opp og minner om en aldrende gutt fra 50-tallets west side story. En av Cinematekets "cinematikere" står lent inn mot veggen i mørket, og en tretti år yngre Lynch-lugg skinner. Slik sikkert Lynch lugg skinte under Memphis gatelykter på 50-tallet.

Menigheten som jeg traff foran cinemateket den kjølige natten for flere uker siden sitter stille og venter. Lynch venter han og. Intervjueren stotrer en introduksjon på dårlig engelsk og får ikke bedre språk i løpet av samtalen. Lynch har en tendens til å la stillheten svare for seg. Slik at det noen ganger blir det komisk og andre ganger bare stille. Han møter de nesegruse spørsmålene slik han trolig møtte spørsmål om Twin Peaks på høyden av sin karriere. Intervjueren får ingen hjelp. Alle fakta guttungen har samlet og funnet, blir tidvis møtte med - No, that is not right! Eller - No, no, no, no, uttrykt i en mild men tydelig korreksjon.

Jeg lytter. Ser hvordan de andre tilstedeværende lytter. Titter over på de to 15 åringene på raden foran, som jeg sto i køen med en tidlig morgen. For kunstens skyld. De stirrer ufravendt mot scenen. En jente på sete ved siden av, tegner foldete hender og skriver over med store bokstaver: Beautiful. Igjen og igjen kommer Lynch tilbake til dette ordet. Denne underlige kontrasten til stemningen i mange av filmene hans. Hele tiden mens han skildrer prosessen med å skape. Om hvordan film for ham begynte i et maleri. Hvordan fargene fikk liv og grep etter ham. Hvordan film er som musikk, ´moving images in time´. Og hvordan menneske har makt over denne prosessen, men ikke fruktene av den. Vi kan kontrollere våre handlinger, men ikke resultatene av den. En ung jente skal som en av dem siste i salen spørre Lynch om hva han synes om at akkurat han fikk verdens suksess. Det er så mange dyktige filmskapere, men han får suksess og mange andre fikk det ikke. Han smiler i fanget, og plukker opp en ektefølt ydmykhet fra gulvet. Ja, slik er det. Han vet ikke hvorfor. For det sannelig mange dyktige filmkunstnere i verden.

- Jeg har sett unge jenter ankomme Hollywood den ene dagen og være verdensstjerne den neste. Andre holder på et helt liv, og dør som åttiåringer uten å ha opplevd noen suksess. Menneske kontrollerer sine handlinger, men ikke resultatene av dem. Derfor må skapeelsesprosessen nytes. Kanskje er det bare den en sitter igjen med.

Et krøllehodet på annen rad sier han stadig får høre på filmskolen han går på at han må ´kill your darlings´. Hva synes du om det spør han Lynch. Lynch ser forvirret ut.

- Det begrepet har jeg aldri hørt! Hva betyr det?

En damelatter runger i salen. Hun ler så lenge at latteren smelter inn i Lynches forundring og blir værende.

- Ikke kill your darlings! Hvis du virkelig tror på noe, må du stå på ditt. Du må ikke finne på å kutte noe som du tror på, svarer Lynch gutten.

Armer rekkes opp i været som en bevegelig teknisk innretning i Lynches tidlige filmer. De veiver ivrige frem og tilbake. Han svarer med ord som munner ut i beautiful stillhet. En stillhet som salen synes å suge til seg. Klemme mot brystet. Noen ord og noen pauser blir hengende igjen i rommet. Som hans oppfordring til unge skapende mennesker om alltid å verne om sin egen stemme. Ikke la noen ta den i fra dem.

Når han reiser seg blir han stående en stund og se på salen. De første tre radene lå ute en hel natt for hans skyld. Som intervjueren sa i sin åpnet ”mange her var ikke en gang født da du laget dine første filmer.” ”Nå er de født” svarte Lynch da.

Oppglødd ble jeg, men ikke nyfrelst.

Du vil aldri se meg med Lynch-sleik frisyre, for eksempel.

Det er ikke ´beautiful´.

TIL LYSTHUSET!

- Åssen ere men Ola a? Tommy? Harru hørt noe fra´n?

Jeg sitter på toget fra Lillehammer og lytter til en snart to timers lang samtale. Privat samtale. Ennå ved Lillehammer var vi fremdeles ved ekteskapet. Men da ved Tangen var de skilt. På Hamar var innom et ekteskap nummer to og den skrekkelige ektemannen. (Kjerringa vakke noe bedre hu heller, etter hva jeg forto).

Teknologien som skulle frigjøre og gi oss tid til hverandre bringer riktignok med seg tid, men spørsmålet er hva vi mennesker ønsker å bruke den til. ´Friheten´ er ikke så mye en frihet, men like mye en binding til nye selvpålagte bindinger, forpliktelser og ansvar. Friheten til å velge gjør vi ikke sjelden om til selvpålagte forbindelser som overgår tid og rom. Nettverket vokser og med det kommer også løfter og ansvar ovenfor de en knytter seg til. Tilgjengeligheten slår knock out på valgfriheten. Derfor kan karen i komfortvognen sitte ufortrødent og spy ut tre ekteskap, med påfølgende drama over på sine med passasjerer. Det er han som velger. Og det er han som bestemmer. Enda han er i mindretall. Slikt endrer klart verdier. Det er ingen som nøler med å følge i karens spor. Uten å skamme seg, løfter den ene etter den andre på sin sosiale frakk og blotter seg for hverandre. Som om det er deres åpenbare rett til å ytre seg. Til alle steder, på alle måter. Og det er ingen som snur seg og spør: Er det ok med en nudist blant dere? Her inne i NSBs komforvogn?

Og er det ikke mobilen, er det SKYPEN (forresten nå er´ n i gang igjen) og er det ikke SKYPEN så er det IPoden eller I Paden.

I slike tider der det synes å være en menneskerett å dele sine tvangstanker med enhver forbipasserende, er det jeg ønsker meg et Lysthus. Et hvitmalt lysthus, med utsikt over havet. Et som solen kjærtegner gjennom grenenes skygger. Et som kan stenge alt annet ute, enn det som er i lyshuset. Det er en kan velge hvem en sitter med, med omhu. Jeg kan til og med tenke meg et Lysthus på toget til Lillehammer. For en en person. Og det er ikke meg.

Til Valhall!

Gutta på skaugen, eller sagt med andre ord, mellom fjellene i Afghanistan, har fått pepper. Kåte krigsrop i en kåt krig, ga norske journalister lite empati for ´saken´. Selv om det er de færreste jeg snakker med som vet hva ´saken´ er lenger. Hva gjør gutta på skauen EGENTLIG i Afghanistan. 9/11? Og for å holde oss til retorikken, Bush´ kåte krigshyl er det få som husker. Det var noe med at Osama Bin Laden ble gjemt i en fjellhule, og holdt skjult av Taliban. For hvert eneste år som Taliban makter å skyte av unge gutter armer, bein, og andre lemmer, dess mindre vinner Taliban, en ytterligere seier. I diskusjonen om Irak og Afghanistan hører jeg folk si vidt forskjellige ting. Det er som om media har servert folk et koldtbord av forklaringer på hvorfor denne krigen er så nødvendig. Noen sier at FN har utkommandert Norge, og norske gutter ikke har valg. Andre, peker på av slemme terrorister angriper hele den vestlige verden. Andre igjen sier i løpet av diskusjoner at ´du må da skjønne at vesten er ute etter olje. Ikke vær så naiv´. Og enda andre er mer opptatt av ´stakkars gutter, de er så unge. Ingen kan forvente at de forstår´. Som bakteppe i slike diskusjoner ser jeg bruddstykker av en parade BBC viste på TV da jeg var i London. Unge skotske gutter i begynnelsen av tyve årene, trillende inn med beinstumper og uten armer. Andre lå i en seng og så vidt kunne røre armstumper, og bein, mens kjærester eller koner satt ved sengekanten og stirret mistroiske på dem. Reporterstemmen sa: Våre gutter som har vært i krig, har kommet hjem. Nå til en mye mye verre krig. En krig om å få det de har krav på. Det er en krig som kan vare hele livet.

Jeg husker det gikk kaldt nedover ryggen på meg. Og spørsmålene er mange: Hvor gjennomtenkt er egentlig denne strategien verden har arvet fra Bush? Hvor skal den ende? Hvordan håndterer vi arvegodset?

I en slik sammenheng blir det trist å se hvordan journalistikken håndterer spørsmålene. Der sitter Major Rune på Skavlan og forteller til den programlederen om hvor vondt det er å miste en ung norsk gutt. Det er derfor det er så viktig med intetsigende Viking-symboler. Men får han spørsmålet om ”Jammen, hva gjør dere der”? Hvorfor drar dere? Har dere gjort nok for å bevisstgjøre unge norske kvinner og menn om de naturlige følger av krig?

Og når skal en ung afghansk mor som har mistet sine barn fordi de sto i skuddlinjen til vestlige soldater inviteres til Skavlan?

Aldri tipper jeg. Ikke uten at hun kler seg ut som Gyda.

En morgen i Twin Peaks!

Ennå ligger natten utenfor vinduene.

Ennå sildrer svart regn utenfor bygården jeg bor i. Jeg tusler fomlende gjennom leiliigheten, for ikke å vekke verken familie eller naboer. Men holder på snuble i min egen søvnighet. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg er våken på en slik ublu tid av døgnet. Hva var det som gjorde at jeg krabbet ut av en varm dyne? Å ja, nå husker jeg. Det var Twin Peaks. Det var fotografiet av Laura Palmer som startet det hele. Den bildeskjønne cheerleaderen ingen visste hvem som hadde drept, og hva som egentlig foregikk i den idylliske amerikanske byen. En by som alltid har kommet tilbake til meg på mine reiser i Norge. Stemningen i Twin Peaks hadde aldri sluppet taket. Det var noe med hele stemningen som tok tak lungene. La seg om en som en klam hånd og trykket. Trykket.

Det trykket der jeg gikk rundt i leiligheten og gjorde klart alt jeg trengte til en morgen i kø. Jeg måtte pakke frokost, og litt å drikke. Trengte en varm boblejakke og gode sko. En visste aldri i Oslo på denne tiden.

Klokken var rundt 4.30. Jeg måtte stå opp på denne tiden for hvis ikke ville jeg helt sikkert komme for sent. På nettet sto det at de skulle selge billetter til David Lynch fra klokken 12.00. Men allerede på fredagen hadde jeg ringt ned til Cinemateket og hørt hvordan det buldret fra interessen til rundt 2500 interesserte på Facebook. Ergo, dess raskere ned til Cinemateket dess bedre.

Omsider satt jeg på sykkelen og raste nedover bakken mot Akerbrygge, med Akershus Festning i horisonten.

Snart nådde jeg det vel besøkte horestrøket og mindre besøkte Cinemateket. Der lå folk i soveposer. En jente sov i en stol. Andre bedrev filmquiz om blant annet filmene til David Lynch. Jeg var ikke lenger alene. Nå var køen her. To hyggelige karer hadde påtatt seg å tusje inn et nummer med sprittusj. På hånden. Jeg fikk noen numre over 70 og fant et sted langs veggen å sitte. Døren til kaféen på Cinemateket var oppe, og jeg tittet forventningsfull inn dit. Bare vent til de åpnet klokken 8, da skulle jeg skaffe meg et bord, en stol og et strøminntak. Tiden frem til tidspunktet for billettsalget ville fly.

Ingenting fløy. Og i hvert fall ikke tiden. Den tyrkiske innehaveren av kaféen åpnet riktignok opp klokken 8.00, men da for køen. Selv om vi kjøpte noe å drikke og spise i kaféen fikk vi beskjed om å stå i køen i de neste fire timene. Med tusj nummeret på hånden. Fordi jeg nå tihørte 70-tallet, fikk en spesielt ugunstig plass. Den kraftige kaféverten dyttet køen inn til siden slik at jeg ble stående omtrent med et ben på innsiden og et på utsiden. De neste timene var det nå to meter fra meg til kaféen og den kafé innehaverens disk, og fire meter fra meg til tomme stoler, og bord, som var forbudt for oss i køen og sitte på.

Forsiktig forsøkte jeg å høre med mannen om logikken i dette. Han bare mumlet noe jeg ikke skjønte. Jeg pekte på en vifte jeg hadde over hodet og ba ham skru av denne. Surmulende gjorde han dette, mens han mente at alle kom til å fryse. Når noen i køen på Cinemateket ville kjøpe noe, valgte de å alliere seg med noen i køen og sende dem ned gaten etter 7/11 kaffe. For på Kaféen på Cinemateket hvilte det en tung Twin Peaks stemning, og det var ingen av de rundt 130 personene i lokalet som ønsket å ende som Laura Palmer. I hvert fall ikke før de hadde truffet David Lynch. Særlig ikke etter å ha stått opp midt på natten.

Jeg skulle nå få oppleve en særegen Twin Peaks vennlighet i køen. For jaggu meg bedre. De filmfrelste gutta som sto rundt hadde minsanten sansen for film. To unge 15-åringer, en med kors om halsen, kortklippet og i skikkelige klær fortalte hvordan han hadde vokst opp uten særlig filmer i hjemmet. Den andre, mørkhåret, og omtrent på samme høyde hadde satt seg på en postkasse lignende kasse ved siden av meg.

- Jeg var frelst da jeg så hvordan blodet sprutet ut som fra sprinkler i Tarantinos Pulp Fiction, sa han. Jeg var bare 8 år da jeg så den første gang.

- Jeg orker fremdeles ikke se den sa jeg.

- Og de andre Tarantino filmene ... helt utrolig....

En utveksling om filmhistoriens surrealistiske blodige filmer fulgte. Det var en rik diskusjon som trakk meg bort fra den mareritt lignende Lynche-stemningen i Cinematekets kafé.

Og hvor lenge måtte så lenge de 200 som kunne få billetter diskutere filmhistorie i Lynch stemningen?

14.30 var arbeidsdagen i køen over. Ikke et skvatt ble gjort av jobb.

Kanskje det er en idé for noen på Cinemateket og ordne dette på en annen måte ved neste superregissør?

London: Ikke akkurat et britisk imperium mer....

Under et hett blikktak i London, snor jeg meg på en stol som en katt. Nærmere bestemt blikktaket til British Library. I løpet av de siste månedene har jeg lært denne byen bedre å kjenne. Jeg vandrer nå gjennom T-banestasjoner som om jeg var en innfødt. Jeg vifter bort scientologer, og gateselgere som var jeg en ekte Londoner. Jeg leser lettere aviser, og forstår det meste som ble sagt. Det er stor forskjell på å tro at en forstår noe, og forstå det, har jeg oppdaget.

Det er i denne tiden jeg har forstått hva de lever av her borte. Foruten Oxford street, kjøpesentre, og kaféer. De lever av å selge sin egen kultur. Drosjene i London ser så sjarmerende ut, med de buede, bløt-hatt aktige utseende. Bussene ser morsomme ut, som dobbelt deckere, og det gjør også de tradisjonelle bobbies. Men det er lite søtt med London kulturen i realiteten. I realiteten kjører drosjene ofte forbi deg, om de ikke skal samme vei. Å gå inn på London-buss når trafikken står er som å gå inn i en varm, trang heis, og bussjåføren nekter enhver å gå ut. Bobbiene er sjarmerende på dagtid, men tåler ikke fulle folk som kommer med tilbakesnakk, da bærer det rett i kasjotten. (Sett på TV, ikke selvopplevd).

Til og med i de nå fleste midtøsten eide kjøpesentre, (som for eksempel Harrods) selges Britiske tradisjoner som kaker, møbler, klær – ja, rene og skjære produkter. Denne byen lever av turister som tror de får ekte vare, men ikke får det, og ikke spør om hva de kjøper. Samtidig lever et lag av briter i fordumsdager, og faktisk klarer å innbilde seg at det som selges er engelsk. For eksempel er det besnærende hvordan en britisk bekjent ergrer seg over at det Britiske Imperium er borte. Men gleder seg hver gang India, Australia, Jamaica eller andre tidligere britiske kolonier vinner i sport. For ´det er jo bare som å tape mot sin egne´. De derre jamaicarne, inderne eller australienerne, de er jo egentlig bare avstumpede briter.

Det finnes få refleksjoner rundt at denne nasjonen i all sin imperialistiske innstilling tok seg til rette verden over, og nå må forholde seg til at verden spraker og sprader rundt i Londons gater. Eller for å si det med en øst europeisk ny venninne her borte: De tar inn immigranter til drittjobbene, bestemmer hvor lenge vi kan være her, og kaster oss ut igjen.

Derfor er også politikken hovedsaklig preget av den Carl I Hagen-innstilling: En liker ikke utlendinger, med mindre de kan betale for kjøp og salg av britiske produkter. Bare slik at briter kan se seg i speilet og si til seg selv hver morgen:

- Alt er som det var i Victoria-tiden, alt er som det var i Victoria-tiden, alt er som det var i Victoria-tiden.

Og så gå på jobb.

LONDON: Roser og politikk

Jeg var på jakt etter en rosebusk. En slik en planter ute. I en have. En park. En terasse.

En engelsk venn lurte på om jeg ikke kunne kjøpe en enkel rosebusk og ta den med til ham på veien fra biblioteket.

- Jeg trenger bare roten. Slik at den kommer tilbake år etter år. Du finner en slik for 1 pund.

Det var nesten parodisk at det var jakten på en haverose, som for første gang skulle sette meg i direkte kontakt med den nye engelske politikken.

Nokså sporadisk har jeg fulgt det politiske spillet gjennom mediene her i England. Og det var kanskje et tegn at Brown skulle lyse ut nyvalg en stund etter min ankomst til London. I ro og mak, fra en behagelig sofa, ikke langt unn maktens kjerne i Westminister, har jeg kunnet observere hvordan mediene har vært den største aktøren i spillet om den politiske tronen. Den første TV debatten førte til at mediene forhåndskronet PR agenten, og Oxbridge gutten Nick Clegg som den kommende statsminister. Mens David Cameron og Nick Clegg smørte på med sine PR drillede utspill, sto Brown for meg substansen og de tidligere Uxbridge gutta, som nå bare er på fornavn, som ´the style. Kroppslige triks og PR-styrte opplegg var åpenbare, men ble lite kommentert. David Cameron trakk opp skjorte ermene slik Obama og Kennedy gjorde i sin valgkamp, og kalte på det allerede tradisjonelle ´change´. Nick Clegg snakket om ´revolusjonerende endringer´, og hengte seg fra begynnelsen av den korte valgkampen i strupen på Brown. Brown innså gimmicken, men at han bare kunne selge sitt forslag om brød til folket, fremfor sirkus. Sirkuset sto forøvrig særlig Nick Clegg for. Da han befant seg i en rolle, som den store taperen gjorde han bruk av PR-agenten i seg, og brukte den vippeposisjonen han hadde til å orge seg en revolusjon for sin egen karriere mer enn for landets beste. ´Style´ viste seg nå i all sin glød.

Og der sto de i forgårds, i Davids have, bak Downingstreet nr. 10, med Nick smilende nikkende, og overøste hverandre med varme og vendinger. I den grad at det faktisk ble kommentert av alle medier. De kritiske kommentarene jeg måtte ha, var som en dråpe i nordsjøhavet mot de kritiske kommentarene som BBCs unge publikum kom med i live-studio i går. De følte seg ført bak lyset. Utsatt for et spill. At Nick Clegg hadde tenkt mer på seg selv, enn sitt parti. At makten var viktigere enn folket. Ikke noe godt utgangspunkt. Selv programlederen lurte på hvor lenge guttesjarmen ville holde.

Det finnes så og si ingen steder der det er mulig å få tak i ute-roser. Man må ut av sentrum, og det tar som sagt tid. Ut til et ´Gardensenter´. Noe jeg ikke hadde sjans til å rekke. En hyggelig mann på gaten ba meg droppe jakten. – Vi har ikke slikt i London, sa han. Glem det! Han smilte og forsvant med ettermiddagsavisen og Clegg og David på forsiden.

Tomhendt dro jeg hjem med T-banen. Ved siden av meg satt en blond og fyldig dame, og valgte å spørre henne om hvorfor det var slik.

Hun foreslo at jeg skulle gå til et marked på søndag, eller prøve i en spesialbutikk. Og hvis ikke kunne jeg ringe henne. Hun var en av de nye MPenes sekretær og stilte gjerne opp med research om uteroser i London for en turist. Hun ga meg kortet sitt, og mail adressen.

Om bare Cameron og Clegg har den innstillingen, så kanskje jeg har fått et feil inntrykk gjennom mediene. Men jeg traff nok detsverre bare på ´stilens´ ene unntak.

LONDON: Et asiatisk London

Jeg sto på Paddington stasjon. I kø. Britene står ofte i kø. Det handler om å finne noe å lese på. Eller noe å tenke på. Det kan ta sin tid. Foran meg var det minst tjue personer. Jeg lot blikket hvile på et lykketroll fra Afrika et sted. Han hadde funnet et langt tau. Moren som nummer tre i køen. Han dro tauet fra køen og ut i selve stasjonshallen. I billettluken satt en mektig sikh. Han hadde kongeblå turban, og nystrøket rosa skjorte. Blikket gled med jevne mellomrom over køen og trippende og utålmodige reisende. Lykketrollet skrek i bakgrunnen. Det var endelige min tur.

- Hvor mye koster det til Southall?

- Southall? Skal du dit?

- Ja.

- Javel. 6 pund tur re tur.

Jeg tok i mot billetten i det jeg oppdaget at lykketrollets mor i forvirringen hadde glemt visakortet i betalingsmaskinen. Jeg satte den etterrettelige sikhen på saken, så gikk jeg. Kjøpte en kopp kaffe og gikk inn på det multikulturelle toget.

To stasjoner senere befant jeg meg på Southall stasjon. Trekket etter toget holdt på å skyve meg ned i sporet. Jeg kom meg opp trappen.

Togstasjonen lå på en bakke. Og på andre siden kom et helt tog av sikher. De hadde plakater og ropte høyt: Stem blått! Stem blått! Stem for change. Stem for change. Jeg tok et raskt bilde og gikk videre.

Passerte en Gurduwara og kom til en gate med grønnsaksbutikker så langt øye kunne se. Jeg passerte mennesker fra alle kanter av verden, men ingen hvite. Og ingen snakket engelsk.

Krydderlukten sev ut av butikkdørene og lå som et flyvende teppet over hele gaten. Biler passert og dro med seg dunkende asiatiske rytmer, før de forsvant inn i en lydløs tåke. En gammel mann satt på en stol, og holdt rundt stokken sin. Han nikket. To indisk kledde piker sto foran en stoffbutikk og delte ut reklame om materialene de solgte. En kafé tilbød dagens lassi med sitronsmak til Southalls billigste pris. I en dvd butikk sto det unge sikher og solgte de mest populære bollywood filmene til svingende rytmer. Noen tilbød meg reklame for dagens smykke kupp. Neitakk.

Jeg vandret gjennom Southall forvirret om jeg fremdeles var i London eller ikke. Trakk inn lukten og tenkte at det hele var et eventyr. Dette var også London. Og ikke en eneste turist.

Endelig.

LONDON: A passage through India!

Det hele begynte i Regent park. Jeg satte meg ned på en overfylt kafé med en te kopp.
Jeg åpnet medier og kommunikasjonsbøker og ga meg til å lese. Langt inne i noe om Bourdieu, rykket det i bordet.

-You mind? We sit here?
Damen var eldre. Med et smilende, men glinsende fjes. Håret var grånet. Mannen ved siden jeg med stokk. Han var gammel, men håret var farget og det falt som en skjev persienne ned over et søvnig, eller kanskje medisinert blikk. De slapp seg ned på hver sin stol.

England er ikke som i Norge. Det er lett å komme i kontakt med mennesker. I hvert fall på overfladisk, koversasjonsnivå. Kvinnen var raskt inne i en historie om landet hun kom fra: India.

- Jeg kommer til å dø her.
Hun pekte med hånden på Regent Park, men mente nok England. – Jeg vet det. Det er greit nok. Men det er ikke som India.
- Nei, det er ikke som India, sa mannen. – Jeg kommer fra Mumbai. Fra Sør. Og hver gang jeg går av flyet og jeg kjenner lukten av India, først da vet jeg at jeg lever. Det er ikke som her.
- Du vet, sa kvinnen, her kan du ikke be noen bøye seg ned og knytte skoene dine. Du kan ikke be noen gi deg fotmassasje. Selv gartneren skal ha betalt for alt. Det er ikke slik i India. Folk gjør alt for deg.
- I India, sa mannen, med en vanskelig tilbakeholdt lengsel i stemmen, kan du leve som en konge om du bare har penger. Penger, det er det handler om.
- Men jeg kommer til å dø her, sa kvinne. – Det er greit nok. De har jo helsetilbud og sånn. Jeg er ikke som han. Jeg må ikke bo i India. Men jeg kan ikke be folk om gjøre det jeg vil. Det er forskjellen.

Min mann er indisk.
- Åh? Sa mannen.
- Ja, sikh. Nord India.
- Åja. Ja vel. Har du vært i Gurduwara i Southhall?
- Nei.
- Du burde dra dit. Det er som en passage through India. De har luktene av India der. Det er akkurat som et marked hjemme.
- Ja, sa kvinnen, vi går ofte i sikhenes Gurduwara, bare for å få mat og atmosfære, og så går vi igjen.
- Åh?
- Ja. Det er en svært spesielle atmosfære.
- Men uansett Southall. Dit burde du dra.

LONDON: VALGNATT I ENGLAND

Musikken fra en enslig sekkepipe fyller Westminister på broen foran Big Ben. Turister knipser Big Ben som for anledningen fungerer som lerret for målingen i valget. Den blå stripen noen få hakk over den røde. Og langt nede, en liten stubbe av politiker stjernen Cleggs liberal demokratiske parti.

Jeg passerer journalister som bruker rekkverket på broen som støtte for sine PC´eer, et kamerateam på tre personer som intervjuer seg selv, og lytter til sekkepipen mens London Eye, ruller rundt i regnbuens farger i natten.

Gordon Brown har hatt en umulig oppgave. Jeg vet det, for jeg har sittet med briter og hørt hvordan de kommenterer ham. I deres øyne er Gordon Brown å sammenligne mer med en torsk som gisper etter oksygen på land så vel som i hav. Men TV debattene, ja, hele valgkampen var preget av at Gorden hadde hadde to store ulemper: det ene var arven fra sosialisten og mangemillionær Blairs krigshissing og kriger, men det andre var hans egen manglende utstråling. Å erklære krig mot sjarmører, var derimot lite heldig som valgampflesk. Det var det Gordon gjorde når han helt på slutten av valgkampen holdt en tale om at han var "done with people who ...." , og så fulgte et angrep på TV-yndlingen Clegg. Det økte tyngden hans men på feil måte. Og så var det veldig dumt da, og baksnakke en Labour velger til en hemmelig mikrofon.

Britene er misfornøyde. Og de trenger noen å ta det ut på. Gordon Brown er mannen. Det tjener amatørlyrikeren og sjarmøren Clegg på, og den konservative David Cameron. som til tross for sitt fokus på hjertesaken, hjelpe rike, kutte skatt, ikke kan holde en tale uten å snakke om ´change´ som om han het Obama. Og i likhet med Obama bruker han det visuelle og tydelige Kennedy trikset: Oppbrettede skjortermer. Som om han skule ut i hagen og grave. Det skal han jo ikke. Han skal inn i Downingsstreet 10. Og i hvert fall ikke for å grave.

Da er det i hvert fall mer hederlig å dukke opp i rettsaker i lusekofte. Slik enkelte gjør. Det er tydeligvis, litt mer gjennomskuelig.

´Change´ men change til hva?

Britene skal i hvertfall ikke anklages for å være passive i valgkampen. Hver hoved kanal på TV har hatt noe om valget gående. Og i hele går ringte folk på døren fra forskjellige partier:

- Hello?

- Yes, hello.

- Oh...oh... we are from the conservative party, mam. Just, wanted to

remind you to vote.

- Well, you see I am norwegian. Unfortunately I am not allowed to vote here in England.

- But mam, do you know anyone here?

- Øh.... Yeh.

- Do mind remind them to vote. .... For the conservatives.

- Well...ehh...

- All right then. Goodbye.

Det fortsatte å ringe på døren. Jeg gadd ikke åpne. Det er så mange historier om massmyrderier i London. Da jeg ikke ga respons når det ringte på, skrapte det i brevsprekken i døren.

- Kræsj... kræsj....

Noen fingre krøp gjennom brevsprekken. Med en liten lapp. En nokså stor lapp forresten:

- DO YOU RISK STAYING AT HOME? GO TO THE POLL –

OR YOU RISK THE TORYS WINNING. GO NOW!!!!!!

Det er valgkampen sin det!!!!!!!!

London: Billionærene kjøper opp London

Når det glinser i diamanter i enkelte butikker i Regent Street, når et pansret glis glir forbi på Oxford street, når høyhælte damer med krystall sko tripper forbi, det skyldes kanskje noe mer enn at London er en verdens metropol. For eksempel Labours politikk fra mange millionæren Tony Blairs glansdager.

En artikkel i Daily Mail peker på at vi lever i plutokratenes tid. At mens fotballklubben Chelsea tilhører oligarken Roman Abramovich, tilhører Top Shop Sir Philip Green. Mens Volvo eies av den kinesiske billionæren Li Shufu, Jaguar og Tetley er nå på indiske hender ved Ratan Tata, og kjeden Stella eies av den brasilianske finansmannen Jorge Paulo Lemann. Mens Italias billionær Pessina har kontroll over ´Boots´. I følge artikkelen i Daily Mail (ikke helt min avis altså... ) steg inntekten til Storbrianias 77 mest rike med utrolige 77 billioner PUND. Dette er en oppgang på 30 prosent. Gapet mellom fattige og rike har ikke være større i London siden slaveiernes dager. Og det med Labour i teten.

Forklaring på billionæres fagforeningspolitikk, synes å ligge i flere sammensatte faktorer. Blant annet ved opphørelsen av Sovjet Uniononen, Kinas interesse for nye markeder, og liberaliserte markeder i India og Brasil. Avisen mener det er blant årsakene til immigrasjonen billionærer fra Russland, India og Brasil. Billionene synes å stamme fra forretningsvirksomheter som vesten lenger ikke tar i: Stålindustri (India), Aluminium (Russland), Shippin (Kina).

Det mest interessante med denne utviklingen synes å være eltingen av billioner, politikk og Laoburs politikk. Labour regjeringen satte ingen restriksjoner for de overveldende rike. Men inviterte dem inn og var til og med interessert i å drive lobbyisme for dem.

I 2001 skriver Tony Blair til Adrian Nastase, den Rumenske Statsminister og gratulerte ham med å ha innvilget en kontrakt til indiske Lakshmi Mittal. Artikkelforfatter Stephen Armstrong spør om dette hadde sammenheng med at Labour hadde fått 125.000 i donasjon før valget i 2001. Noe Blair kategorisk aviste i det som viste tendenser til å ende som ´Garbage-gate´ i britiske medier. Men av 188 millioner pund har 17,5 kommet fra billionærer. Dette gjelder årene 2001 og 2008.

Spørsmålet er en økende sammenblanding av motiver. Motiver som synes å munnet ut det en observerer rundt i det som en gang var en romersk lekeplass. De observasjoner som gjøres på gatene i London synes å ha et utgangspunkt i en politikk. En politikk der sammenblandinger som oftest er usynlig, med unntak av når en går rundt i gatene i London, bruker øynene og ser hva som skjer. Da blir alt mye klarere.

LONDON :AVATAR PÅ DVD

I går slapp de Avatar i London. I supermarkedene. For 9 pund. Altså 72 norske kroner.

Det var 72,- vel brukte kroner, syntes jeg. Det er litt konfekt kake. Så dette må virkelig fortæres i stykker. Ja, og så er regissør Cameron mer kitch en det Odd Nerdrum har maktet å tenke. Den stivt, og nokså plumt tegnede damen DiCaprio skisset i Titanic flytter seg inn i strukturen i Avatars historie. Bra laget, men ingen sjel. Sjelen ligger i animasjonen og teknikken, enn i historien. Mens jeg satt der og beundret menneskehetens stadig voksende tekniske begavelse, er det fort gjort å assosiere nye filmer med spill. Er det det neste? Shit au, det er kanskje en for god idé.

Når skal vi kjøpe billetter til spill/ spillefilmer? Når får vi udelt interaktive fjernkontroller med popcornet. På hver spillefilm kåres en spill-vinner ved å få navn og bilde av seg selv, pluss en ny spill-billett til neste forestilling. Er vi der allerede?

Trolig. Jeg henger stadig etter. Eller det vil si, det gjør jeg egentlig først den dagen jeg ikke klarer å se at en historie er drit dårlig.

Det kommer nok!

London: Til Darryl ved Kings Cross station der Harry Potter forsvant

På et tre like i nærheten av Kings Cross Station, der Harry Potter tar toget til Galtvort, henger et bilde. Det er et fotografi av Darryl. Han er ingen Harry Potter. Han var ingen Harry Potter. Darryl kom seg aldri av sted til Galtvort.

Hver fredag satt Darryl og hunden hans og forsøkte å selge ´The Big Issue´ et blad som gis ut av gratisarbeidende journalister og som kan gi hjemløse i London noen pennyer i lommen.

Darryl er ikke mer. Det står å lese under fotografiet av ham: Til Darryl som elsket hunden sin. Borte, men aldri glemt. Mer står det ikke.

Fredag skrev avisen Evening Standard om gapet mellom fattige og rike i London. Det er byen med det nest største gapet i verden. Det er visst Tokyo først og deretter London. ´Det minner om kastesystemet i India´ , skriver avisen.

Og det er sant. I Merylebone glinser det gyldne skilt på dørene. Ikke med etternavnet til beboere, men med navnet på klinikker for plastisk kirurgi. Det formelig yngler av muligheter for å bruke penger på å øke sin offentlige status med personlig status. En dame av mer ´Pigmalion´ herkomst, med skitne knestrømper som ligger som to trekkspill om anklene hennes, flatgåtte sko, en gammel snekkerbukse og en hatt med blomster i, skriker til en brunbarket man i et sølvglis: Men så se å fløtt deg da!!!! Din ´sod´! Når du har en sånn bil må du kunne ´fløtte´ den. Men de fleste damene i Marylebone street overgår hverandre i stramhet, både foran og bak, uansett alder. Lange brunbarkede legger hviler ut fra fortauskafeene. Med nyslepne tånegler. Og går en inn i en butikk er servicen upåklagelig.

- Yes, Mam, may I help you.

Når jeg står slik i en butikk i et bedre strøk i London, slutter jeg aldri å forundre meg over vennligheten. Som sikkert ikke er vennlighet, men en høy rendyrket form for profesjonalitet. I Norge må det som oftest en svenske til for å oppleve lignende lyder.

Ja, det er noe med profesjonaliteten. I alle ledd. Selv han i gul vest, med slitte benklær og en mage i veien for armer og ben, utfører arbeidet med en dyp pliktoppfyllende mine.

Kanskje er det vissheten om fallet. Fallet ned til foten ved Darryls tre, som gjør det? Vissheten om at i dag var det fotoet av Darryl som hang der, men at ingen er sikret en jobb i dette lille landet med millionene av albuer.

Evening Standard hadde også en historie som sa noe om det. En ung jente. 21 år. Blondt hår og blå øyne. A-student. Forrige uke tok hun livet av seg. Hun fikk ikke jobb. Hadde forsøkt alle muligheter. Selv i en stor varehandel avviste de henne. Så hun skrev et brev til foreldrene og kjæresten og sa:

- Jeg kan ikke leve slik. Jeg ønsker dere blir lykkelige. Det er alt jeg vil.

Faren sa til avisen at det siste hun ville var å ta i mot almisser.

En Clegg!

En smilende, besserwisser. Kledd i noe som minner en skoleuniform på en av de halvnakne skoleguttene med blå knær som en stadig treffers vintertider i England. Slik fremstår han: Nick Clegg. Underdog, som ingen, i hvert fall ikke engelsk media hadde regnet med. Hva sto det i en liten notis i lokalavisen: Gordon Brown snakket aldri om et mulig liv utenfor Downing Street 10, før etter en fatal såkalt TV-debatt på ITV. Jeg skriver såkalt, for den eneste som diskuterte var så vidt Nick Clegg. Reglene for opptreden var så mange at de kan sies å minne om Gamle Testamentet. Salen kunne ikke stille spørsmål. Spørsmålene var plukket og silt ut på forhånd. Opptreden skulle være akkurat så og lenge. Irritasjonen over den alltid like gispende og torske-aktige Gordon Brown var til å ta og føle på blant mine engelske venner. Litt mer oppstemte var de av David Cameron som stadig syntes å komme tilbake til sin ´sønn som døde i fjor´. Men i pub-humør ble en altså bare av nickers-aktige Nick Clegg. Dagen derpå hersket like usikre Obama-tider, som det gjorde rundt Obama valget.

For å sitere min indiske og meget kloke ektemann sa om Obama: ”Han fikk en farget rabatt”. Nick Clegg er ikke så farget akkurat. Tvert i mot. Men kanskje han har fått en ´usynlig-rabatt´. En rabatt fordi han ble oppdaget for sent. Det sies her i London at folk er politisk utslitt av Labour. For egen del er jeg bare eitrande forbanna fordi resten av Europa er trukket inn i en krig, det med stor sikkerhet kan sies at folk flest var både usikre på og uinteresserte i.

- Hva gjør dere med det da? De hadde jo faktisk ikke langdistansevåpen i Irak!

- Men nå ligger det bak oss. Nå må vi se fremover, sier mine engelske venner.

Så kommer en lang tirade om frigjøring av hijaber, og ta terrorister og sånn.

Det farlige med Clegg er at han messer det samme som Obama. De har funnet noen Harry Potter-ord: Change. Change. Change.

Det halvtdøsende media følger ikke opp og spør: Ok, men ´change´ til hva da? Hva er det du kan forandre som ingen andre kan.

Morsomt er det at alle politikere bruker det magiske ordet ´change´, og tror det skal åpnet velgerdøren.

Men det er noen nå få få dager igjen. Til mandag 6 mai og ´change´ eller ikke.

LONDON BOOKFAIR I ASKETID: TOMT FOR FORLEGGERE MEN FULLT AV HISTORIER

Lars Saabye Christense lå der. Hamsun lå der. Fossum lå der. Men ingen sto på standen på London bookfair for å selge dem. London bookfair er en av Londons største bokmesser.

Jo, forresten. Det er ikke helt riktig. En hyggelig dame, Anne, fra den norske ambassaden hadde påtatt seg jobben å stå på den norske standen mens islandsk aske herjet Europa.

Jeg hadde tatt T-banen til Olympia i London og kom noe sent på dagen. Halvparten av alle forleggere, agenter og forfattere som hadde landet i tide, var nå i ferd med å forlate messen. Jeg hadde trodd det skulle være enda mer glissent med folk, ettersom nyhetskanalene hadde rullet ut bilder av lekende store og små på tomme flystriper over hele England.

Inne i den halvtomme hangaren, hadde det samlet seg noen grupper av vindrikkere på enkelte stands. Gjerne rundt de store amerikanske og britiske forleggerne. Latter, og fornøyd vin-mumling romler over det skandinaviske hjørnet. Her står det en hyggelig, og sjenert kvinne fra den norske ambassaden, som raskt inviterer også meg på vin og kanapeer.

- Hvor er alle? Spør jeg.

- De kom ikke, og de kommer ikke, sa Anne. – Jeg måtte bare ta skjeen i egen hånd.

Resolutt hadde Anne, som ikke hadde noe med konferansen å gjøre, dukket opp for å skrive ned navnene på interesserte agenter og forleggere. Og selv om nordmennene glimret med sitt fravær, hadde vinen, kanapéene tiltrukket seg personer med heller tynnslitte, men tross alt, visse bånd til moderlandet.

Det var her jeg traff en opprinnelig ire som fortalte om sin affære med Hardanger. Opprinnelig fra Irland, men oppvokst i London, hadde hatt fått et innfall som 17-åring. Han hadde simpelthen skrevet til den norske ambassaden og spurt om det fantes jobb i Norge. De hadde gitt ham adressen til norsk bondelag, som videre hadde skaffet ham arbeid på en gård i Hardanger. Vel der oppe, langt oppe i fjellene ovenfor Odda, hadde engelskmannen gjort seg til skamme ved å snakke for mye. For det første snakket de ikke, og for det andre hadde han snakket engelsk. Begge deler var like sosialt tabubelagt. Særlig ute på fisketur i et vann, der engelskmannen utviste munndiareens noble kunst, og att på til hadde vært den eneste som fikk fisk. En kombinasjon som er i tråd med engelskmennenes litterære tradisjon "conversation and action", men en heller ukjent oppførsel i Hardanger.

- Så snakker du norsk da?

- Not really.

- Ikke et ord.

- ”Farvel”

- Are you leaving?

- No, no ”Farvel”

- Oh, sorry. I see!! Very well spoken. Well done!

Affæren med Norge var en kjærlighetsaffære. For selv om 17-åringen ikke hadde forstått et ord norsk, og ikke funnet noen som snakket engelsk, hadde han seriøst vurdert å gjøre nordmann av seg.

- But you wern´t understanding a word of what people were saying.

- Oh, it didn´t matter. I loved it there.

Fremdeles på det samme hjørnet i på London Bookfair treffer jeg skotten Frank Stewart. Han har oversatt en bok om Palestina og Israel fra engelsk til norsk. Han burde absolutt ha de beste faglige forutsetninger. Som pensjonert lege har Frank lært seg italiensk og norsk. Han snakker utmerket norsk, og er mer enn villig til å fortelle om den gangen han besøkte London i kilt.

- Den eneste som så rart på meg var en afrikaner i sin hvite nasjonaldrakt.

Litt etter litt trekker det forlegger-, forfatter-, agent- tomme selskapet ut på gaten og ender opp å drive nokså hvileløst igjennom historiske strøk, mens engelske-, irske- og skotske anekdoter fylles på litteraturens rusende vinglass (som Ari Behn) ville sagt.

Og sånn senere på natten, stilte jeg meg selv spørsmålet om noen savnet nye norske bøker etter de engelske historiene kvelden. Ikke jeg. Og om hva som skal til for at norsk litteratur skal stige som en fugl fønix opp av aske, etter en slik kveld. Det skal nok godt gjøres.

London: Demonstrasjon mot urettferdighet

I dagens Dickenske London utfolder det seg den ene urettferdige historien etter den andre. Og det er kanskje en åpenbar selvmotsigelse at mens mediene er truet, aviser legges ned, og dokumentarer er sponset av Honda (på Channel 4), har det aldri vært større behov for større kritisk blikk på myndigheter. Bare den korte tiden jeg har bodd i London har det utspilt seg noen groteske saker som skriker etter politisk nagling og korsfesting.

Den første saken dreier seg om en kvinne som nylig døde, i et mer eller mindre ressursvakt område av denne byen. Kvinnen het ´Alex´, var blind på et øye, og hadde store lammelser. I en årrekke hadde hun bodd i leilighet der hun ikke kunne komme seg ut. En sosial bolig i 5 etasje uten heis. Selv om hun ba kommunen om å få ny leilighet som var mer tilgjengelig, ble hun nektet dette.

For kort tid siden ble hun funnet død, i leiligheten hun var sperret inne i.

Den andre og like så groteske saken, handler om en ung gutt som stjal noen batterier. Politiet tok ham, og han ble skuflet inn i en celle. Her får han et eleptisk anfall, uten at hverken betjenter, ambulansesjåfører, eller andre bistår. Gutten blir hjerneskadd for resten av livet

Familien ble denne uken tilkjent 4.7 millioner pund.

Og den tredje saken tar kaka. En svart, britisk, alenemor har dårlig tid og kaster seg på toget. Hun har månedskort, men blir tatt i forsøk på å billett fusk. Hun får muligheten til å bevise sin uskyld, men er syk.

Det hele ender med at myndighetene tropper opp på døren hennes, og truer med å slå seg inn med makt. De ønsker pant i eiendeler, for å kunne dekke boten kvinnen var idømt. Dette skjer mens kvinnen er alene med sin mindreårige datter.

Slike saker skjer selvsagt over hele kloden, i hver by daglig. Det spesielle med London er den åpne demonstrasjonsviljen når urett finner sted. I Camden der ´Alex´kom fra, møtte folk opp med plakater, med skrik og rop om at sosialkuratorer og kontor måtte ta seg sammen. Naboer gikk på besøk til hverandre, trøstet hverandre og diskuterte hva de skulle gjøre. I Norge ville sike saker trolig endt som interaktiv men anonym trafikk hos mediehusene.

Daglig lærer jeg å forstå interaktivitet som annet enn trafikk for det ene eller det andre mediehuset. Interaktivitet burde i like stor grad handle om direkte og åpen demonstrasjonsvilje. Slik som her i London. Det er sjelden langt fra urettferdighet, til en tusj , plakat og demonstrasjon.

Noe å lære?

Støv over London?

Gordon Brown formelig dysset britene i søvn med sine gamle politiske løfter, og løftebrudd, i den første valgdebatten på TV i går. Like etter nyhetene om at alle britiske fly står på bakken, og at Islands vulkan-aske svever over og dekker Nord England. Min britiske London-venninne begynte med en gang å klø i øynene. Hun harket og hoset at kanskje allergien ikke bare skyldtes Gordon Browns politikk lenger. Gatene i London er fulle av hvileløse mennesker som triller på kofferter. Folk som ser ut som om de er i stand til når som helst å sine egne små, miniatyraktige vulkanutbrudd. Men ennå er det bare utbruddet på Island som har skapt de største reaksjonene.

Vi venter i spenning....