Jante Nordmanns mobbing av Ap-barbie!

Hun satt der. Med sine nylonkledde ben. Solbrun hud. Nøtteklare dådyrøyne. Feminint hollywooddandert hår som en skulle tro Jan Thomas hadde vært borti.

Uklanderig kledd. Offisielt, men feminint. Korrekt – men kvinnelig. Perfekt. Som vanlig. Hvem skulle tro at den tidligere arbeiderpartipolitikeren noen gang hadde vært så langt nede at hun vurderte å ta sitt eget liv? Ingen. Ingen skulle tenkt det. I stedet har hun ofte vært kritisert av Jante Normann i borettslaget SuperNorsk A/ S for at hun er mer dollete enn Dolly Duck. Jante hater Dolly Duck. Jeg glemte kanskje å si det. Duckete Dolly er å vifte med røde flagg foran Jante Nordmann.

Jante liker ikke silkete, myke, rosa sjal og selskapskjoler, men tvert i mot harde ru stoffer som klør mot huden. Til tross for sin middelmådige, men velfødde barndom, fikk Jante nemlig ”lidelsen” inn med norsk puppemelk. Han var ikke gamle gutten før han vasket trappen for 50 øre. Og nå gjør sønnene hans det samme. De minner alle om Torbjørn Berntsen fra Groruddalen.

Hvem ville trodd at Karita, medienes yndling, Norges svar på en Palin (visepresidentkanditaten fra Alaska), nesten ble mobbet til døde av eldre partisøstre?

For det er noe med Jante. Han føler ikke med andre landsmenn om de ikke ligger helt nede. Det er derfor det med narkomane, aidssyke, uteligger, alkoholikere er så greit. Han støtter alle de sakene der. Men kom ikke til Jante med historien om Barbie som blir mobbet på tinget. Da freser han. AP-Barbies sørgelige livshistorie fører ikke til at Jante får lyst til feire sin velstand og makt med et ekstra glass. Tvert i mot. Han blir deppa av at AP-Barbie ser så godt ut. Det at hun har klart seg på bra PÅ TROSS av sin sørgelige historie, det er helt jævlig, asså. For Jante har en hemmelighet. I sitt mørkets hjerte. Hans middelmådighet er nemlig avhengig av Lavmålhet. Det er derfor han støtter alle dem han tydelig kan synes synd på. Ikke fordi de egger til sympati. Slett IKKE. Men rett og slett fordi det får han til å FØLE seg BEDRE. Skjønner?

Derfor har han ikke noe i mot at det finnes så mange sosialklienter som han med sikkerhet vet at aldri vil klare å komme seg ut av trygdeboligene. Så lenge de befinner seg der, vil de aldri true den høye statusen han har på Romsås. Er jeg inne på noe?

For det er jo merkverdig. I Norge har noen av de høyeste tallene for folk på uføretrygd, atføringstrygd, arbeidsledighet i Europa. Og ingen tenker at det er fordi Jante Nordmann gnir seg i hendene. Jo flere tapere, jo bedre er det å være blant de få vinnerne.

I Norge vinner ikke mennesker som er presset ut av arbeidslivet, fordi de ikke tolket, forsto eller klarte å spille på normer og konvensjoner frem. I vår sosialdemokrati er det fint å være sosialdemokrat i teorien, og litt mindre i praksis. Det er et like stort hopp å foreta en klassereise i praksis, som det er for den velkjente kamelen å peile seg inn på nåløyet for å skvise seg igjennom.

Men etter min mening er det fordi vi fortjener det, og ikke minst – vil ha det sånn. Uansett hvor mange AP-Barbies det koster.

Nå klarte du deg bra du!

Vår tidligere øverstansvarlige for Norges militære operasjon i Afghanistan vifter med øyenvippene. Denne gangen som helseminister. Når vanskelige spørsmål stilles, tenker hun litt ekstra, kremter før hun vifter bort med mulig kritikk med mascaraen. Til tidligere forsvarsminister å være, fremstår hun både som bestemt, uskyldig og veldig barnslig.

Hun sitter med bena i kors. Håret er nyfrisert i en uskyldig 50-talls inspirert frisyre. Halsgropen er dandert med et diskre, og feminint kjede som tydelig står til den lysebrune genseren med åpen hals. Tilfeldig? Tro’kke det gitt.

Alt som kommer i beste sendetid, og selv den litt dårligere, er nøye gjennomtenkt av rådgivere med PR-kompetanse. Likevel forundres jeg over hvor ofte politikere slipper fra nonverbalt språk uten at det kommenteres på noen måte. Hvor enkelt skal det være å harke seg ut av et kritisk spørsmål? Eller la et tilsynelatende blått blikk fungere som rødt lys for oppfølgingsspørsmål? Et intervju på TV er først og fremst visuelt. Ordene, språket er tilleggsinformasjon.

Likevel er det stadig journalister som tror det er omvendt. Som tror at TV er radio. Som ikke forstår hvilken informasjon som faktisk slipper ut. Dette vet PR firmaer så inderlig godt. Derfor investerer enkelte PR-byråer i kameraer og studioer, og driller sine kunder. Journalister derimot, må få trening i hverdagen. Når de slipper til i jobber. Øvelse handler for det meste om å produsere.

Gravende journalistikk bor her ikke lenger?

Er det en befrielse at TV 2 kutter seriøs journalistikk? spør bloggeren og frilansjournalisten Kristine Løwe. Det er et provoserende spørsmål, som hun forsøker å bygge opp med provoserende vendinger: ”Seriøs journalistikk blir ofte fremstilt litt på samme måte som grønnsaker, tran eller medisin – noe som må tvinges ned halsen på folk, uansett hvor vondt det smaker, fordi de har godt av det.” (Løwe , 12 oktober). Målet med et slik utsagt kan ikke ha vært annet enn å få opp et engasjement i form av klikk på ABC Nyheter.

For det første er det trist at så få journalister har innsikt i hva som kreves for å produsere gravejournalistikk. Å produsere gravejournalistikk fordi man som journalist tror på den fjerde statsmakt er til tider en svært ubehagelig oppgave. Til forskjell fra å høst grønnsaker, produsere tran, jobber en gravejournalist med levende materiale som har muligheter, og ofte ressurser, til å slå tilbake. Resultatet har ofte mye til felles med isfjellet som felte Titanic. Det lille som er synlig er gjenstand for hugg fra alle kanter, mens det viktigste arbeidet sjelden er synlig.

Å rakke ned på godt journalistisk håndverk for å provosere frem klikk i nye mediers ånd, kan da ikke gagne noen. Vi er i en prosess - en mental og teknologisk prosess. Journalister som er født på femti-, seksti-, sytti-, og åtti-tallet må alle venne seg til den rivende utviklingen. Og så lenge folk stemmer, så lenge pressen og mediene nyter godt av fordeler, indirekte og direkte fra norske skattebetalere, har gravende journalistikk en spesielt viktig plass i mediebildet.

Løwe trekker, stadig med håp om å provosere frem klikk, frem klisjéutsagn om at ingen vil ha den ”kvaliteten” som gravejournalistikk insisterer på at den kan tilby. Gravejournalistikk trenger ikke dytte kvalitet på noen. Kvaliteten kommer når noe skjer som følger av programmer/ reportasjer - når journalister og deres redaksjoner har satt fokus på noe som skaper debatt, og som deretter er med på å endre forhold i samfunnet til noe bedre. Hvor ofte har Løwe gjort det? Når? Hvordan? Eller nye medier?

Løwe setter tradisjonelle medier opp mot nye medier på samme måte som når Carl I. Hagen lager skremmebilde om at alle innvandrere er farlige kriminelle. Men tradisjonelle medier og nye medier kan utfylle hverandre. Fordi i bunn og grunn er journalistikkens viktigste bestanddel en eneste ting: Mennesker.

Verdens beste land å bo i

Hun har en enkel kåpe, brukte sko, og så og si ingen penger. Hun som har to munner å mette. Helt alene. Hun som er usynlig med sitt usynlige slit, i sin usynlige hverdag, i verdens beste land å bo i. Hun som leter etter måter å forklare yngstesønnen hvorfor han ikke kan gå ut med kompisene. Hvorfor han må være hjemme og se TV. Det er ingen spesiell grunn. Ingen grunn hun kan si høyt. Annet enn hun ikke vil at kompisene skal påvirke ham til å be om mobiltelefon, mp3 spiller, eller klær. Ting hun ikke kan gi noen av guttene sine, i det gode landet de bor i.

Hver høytid minner avisene om hvor godt landet hennes er å bo i. At hun trakk vinnerloddet ved fødselen. At alle i hennes land har minst to biler, sånn i gjennomsnitt, hytter på fjellet og ved sjøen. Selv jobber hun. Har ingen familie. Og er der hun er, året rundt.

I verdens beste land å leve i, klager en ikke. For det er klaging, det å mene noe annet enn det tabloidavisene mener. Så hun går på jobben. Sitter i kassen på Rema 1000, men den skarve lønningen strekker ikke til Remamaten engang. Og hun kan ikke si det. Hun betjener enkelte av kundene, og forstår at flere av dem ikke har jobb. Men de handler mer enn det hun har råd til. Hun får holde pakker med ost og skinke i hendene. Og skyve dem mot de trengende. Det er ikke som spør henne hvor godt det er. Å leve. For henne. I det beste landet.

Utpå kvelden, i butikken, kommer det færre kunder. Og hun får noen stunder hun bare kan hvile i stolen i kassen. Men hun hviler ikke. Hun tenker på guttene sine. På alt hun drømmer om å kjøpe til dem. På ansiktsuttrykkene deres, om hun hadde hatt råd til å kjøpe noe de ønsket seg. Det blir med tanken. Mens hun stirrer skrått på tabloidavisens annonsering om at hennes land, er verdens beste land å bo i.